Han er lærer, og han er far til tre jenter, som han har sammen med en utenlandsk kvinne. I dag skriver Sverre Avnskog om muslimske guttegjengers trakkasering av hans datter som kun er 12 år gammel. Det er rystende lesning, og dette burde spikres opp på tavla i Stortinget. Takk til alle dere politikere som skapte dette nye klan- og stammesamfunnet vårt.
Det er akkurat dette vi har advart om kan komme i to tiår, og nå er det her til fulle.Avnskog skriver i kveld dette på Facebook om hvorfor han og familien ikke kan bo i Søndre Nordstrand lenger:
Nå flyttet vi fra Søndre Nordstrand. Årsak: Grov trakassering fra muslimske guttegjenger!
-Vi skal finne dere uansett hvor dere flytter og kaste egg og steiner på huset deres og knuse vinduer, har vi fått vite.
Jeg er ikke helt sikker på om jeg burde skrive offentlig om dette. Truslene vi har fått er ikke særlig hyggelige. Men trangen til å la offentligheten høre om våre erfaringer, får veie tyngre enn angsten for at de som har truet oss, skal spore oss opp og fortsette trakasseringen.
Gjennom vår erfaringer med muslimske guttegjenger fra henholdsvis Holmlia, Mortensrud og Bjørndal har jeg fått en ganske unik innsikt i hvordan muslimsk klankultur er i full virksomhet i vårt eget land.
Etter å ha bodd i en av disse bydelene i mange år, flyttet vi for få år siden til en nærliggende del av Søndre Nordstrand. Vår datter, som jeg kan si uten beskjedenhet meget lett vekker interesse hos det motsatte kjønn, ville gjerne forsøke å få nye venner på det nye hjemstedet. Hun oppsøkte ungdomsklubben, og fikk straks mange nye venner, både gutter og jenter. og ikke minst fikk hun mange beundrere blant guttene, som for det meste hadde innvandrerbakgrunn, og da særlig muslimsk.
Alt så ut til å være såre vel. Men det var inntil vår datter erfarte at miljøet i denne bydelen ikke var det hun trodde eller ønsket å være en del av. Hun søkte tilbake til sine venner på vårt gamle bosted, som altså var en annen bydel i Søndre Nordstrand. Vi tenkte ikke videre over det, men regnet det som selvsagt at en ung jente selv måtte få velge sine venner.
Men det mente åpenbart ikke guttene på Bj…… Det varte ikke mange dagene før vi hørte noen uforståelige smell i husveggen en kveld. Og da vi gikk ut for å undersøke hva det skyldtes, så vi knuste egg som rant nedover veggen. Og dette gjentok seg i flere uker. Vi skjønte først ikke hva det dreide seg om, men etter hvert fikk vi vite via ulike kjenninger, at det var de muslimske guttene sin reaksjon på at vår datter hadde valgt dem bort, og gått over til «fienden».
Egg-kastingen på huset fortsatte med ujevne mellomrom, og noen ganger ble det også kylt steiner mot huset vårt. Heldigvis ble ikke vinduer truffet i begynnelsen men både vi og barna ble selvfølgelig skremt av smellene når steinene traff døra og husveggen. Like ubehagelig var det når det ble banket på døra eller ringt på ringeklokka av ungdommer som løp av gårde.
Hva gjør man når man opplever slikt. Selv er jeg en tålmodig mann med stor sinnsro, og formanet familien til å ta det rolig. De gir seg nok snart, sa jeg. Men det gjorde de ikke. Min kones søster var på besøk hos oss, og hun opplevde å bli angrepet med appelsiner på en joggetur. Og en dag min kone og døtre var ute på tur, ble det ropt «hore» og andre skjellsord etter dem.
Situasjonen toppet seg da det en kveld smalt voldsomt i stua vår, av en stein som ble kastet av all kraft mot stuevinduet vårt, og forårsaket et stort hull i vinduet. Da hadde selv jeg fått nok.
Vi kontaktet både politiet, de nærliggende skolene, barnevernet og ungdomsklubben som lå rett ved huset vårt. Vi hadde nemlig begynt å se et mønster i angrepene mot huset vårt. Egg- og steinkastingen mot huset vårt skjedde nemlig stort sett alltid på fredager, samme dag som ungdomsklubben var åpen. Og via venner fikk vi vite at ungdommer planla på klubben at de skulle gå opp til huset vårt og plage oss.
Hva sier alle dem som mener flere fritidsklubber er løsningen på alle problemene med halvkriminelle og voldelige ungdommer til det? Hva når fritidsklubben fungerer som et arnested for planlegging av trakassering og vold?
Jeg kan ikke se på våre opplevelser som annet enn følger av en muslimsk klankultur i Søndre Nordstrand. De ulike bydelene har sin klan, og aksepterer ikke at en jente svikter sin klan og går over til fienden. Jentene er åpenbart guttenes eiendom, og ikke selvstendige individet som har rett til å velge sine venner.
Jeg kjenner fornavnet til flere av disse muslimske guttene, og har forsøkt flere ganger å få dem i tale. Men det er umulig, for de er livredde for meg. Jeg traff en av dem en gang, og han ville bare snakke om jeg sto ti meter unna. Det var første gang jeg hørte et eksempel på Oslo Syd sin variant av norsk: Det såkalte gangsterspråket. En type kebabnorsk, med harde konsonanter, mørk undertone og «bror» i annenhver setning.
Dette er en verden som få nordmenn kjenner til. Alle min datters tidligere venner ble presset til å bryte med henne. Mortensrud-gjengen hadde oppdaget at en av hennes venner virket veldig homo og hadde planer om å banke han opp. Holmlia-gjengen hadde snappet opp dette og tilbød han beskyttelse dersom han kuttet alle kontakt med datteren min. Og det gjorde han. På grunn av truslene, gikk han fra å være en hengiven og trofast venn til å bryte all kontakt.
Og som en liten tilleggsppplysning: Jeg ble mildest talt sjokkert da min datter kunne fortelle om meldinger som begynte å dukke opp på hennes mobil med forespørsler om hun kunne suge disse muslimske guttene. Hun er tolv år! Jeg et sjokkert! Er dette den nye verden i Norge?
Ja, folkens, dette er realitetene i Søndre Nordstrand! Vi har importert en muslimsk klankultur som truer, trakasserer, utøver vold og grov undertrykking av jenter! Slik er livet for unge jenter på Holmlia, Bjørndal og Mortensrud.
Og sosialistene tror at løsningen er flere fritidsklubber! Oh my God, for en grenseløs naivitet! Skal man le eller gråte?
Norge segregeres. Det kan det være liten tvil om. Hvor dette ender er vanskelig å spå. Men at flere og flere opprinnelige nordmenn og deres familier (også med utendlanske ektefeller, som i dette tilfellet), vil søke sammen i fellesskap der man mentalt snakker samme språk, er åpenbart