Svensk Webbtelevison (Swebbtv) er en alternativ kanal og har blant annet sine faste lørdagsintervju. Nr 67. var med Christer Bigander (50), en egentlig ganske vanlig svenske. Det uvanlig med han er at han er en meget bereist mann, «jeg ville se verden», og han bor i Manila med filippinsk hustru som han har tre barn med. Bigander er entrepenør og har en egen resort på Filippinene, men er med jevne mellomrom på besøk i Sverige, der han er født og oppvokst i det som allerede var en innvandrertung del av Stockholm på 80-tallet. Bigander har reist mye i både Afrika, Asia og Syd- og Mellom-Amerika.
Bigander har utrolige historier å fortelle fra møter med mennesker. Som i Barcelona. Han og familien kom i båt. På stranden møter de en gruppe selgere på fem personer som tilbød saronger. Kona ville gjerne ha en. De «veldig hyggelig guttene» kommer bort til oss. – Jeg vil kjøpe en sarong, sier Bigander. «Ja, 20 euro, svarer han.» De ble enige om 2 euro til slutt.
«No controll», svares det lattermildt
Bigander spør selgeren hvor han kommer fra, og trodde han ville svare Pakistan. Svaret er Märsta, som ligger ved Arlanda flyplass, Stockholm. Bigander og mannen ble snakkende i rundt 45 minutter. Selgeren fortalte at han og gruppen er i Barcelona i seks måneder og selger sine produkter, deretter drar de til Pakistan i seks måneder. Dette er syklusen. I Pakistan fyller de kontainere med varer som skippes til Barcelona. Bigander spør selgeren: – Hva har dette med Märsta å gjøre?
– Jo, vi er der som flyktninger, var svaret.
Bigander: Men du er fra Pakistan. Der er det jo ikke krig.
Svaret var latter og «no controll».
Det viste seg at denne selgeren og hans kamerater i sin tid hadde blitt tilbudt en reise til Sverige i hjembyen sin i Pakistan. De ble istruert i hva de skulle si, at de var barn, «han var kanskje i 40-årsalderen», at de var fra Afghanistan. – Men du snakker ikke afghansk, men pakistansk (altså urdu eller et annet provinsielt språk som punjabi, min merknad), repliserte Bigander. Men det var det ingen hos svenske innvandringsmyndigheter som spurte om eller sjekket hvilket språk de snakket, forteller selgeren. Mennene hadde ankommet Sverige og sagt at de var barn fra Afghanistan. No controll.
Det tok fire måneder og de fem pakistanerne fikk opphold i Sverige. Bigander spør da om hvor ofte de drar tilbake til Sverige. – Aldri, var svaret. De reiser kun mellom Barcelona og Pakistan med sine produkter.
Henter ut trygden i minibank
Selgeren forteller videre at de har en adresse i Sverige (ref. vår artikkel om over 100 personer registrert bosatt i en leilighet i Sverige), som de betaler 3.000 kroner til en advokat for at advokaten tar seg av alt med adressen, andre offentlige dokument man må forholde seg til, osv. Advokaten hadde sagt at hvis det var nødvendig måtte han og kameratene flytte til Sverige, men etter å ha hatt flyktningstatus i Sverige i tre til fire år, hadde de aldri hatt behov for å dra tilbake til Sverige.
Denne selgeren fortalte videre at kona i Pakistan har hans svenske bankkort, og henter ut trygdepengene i minibank der.
«Hvordan kan du ha en kone i Pakistan når du kom som barn til Sverige», spurte Bigander, og fikk bare latter til svar, og: «No controll.»
«Barna» som dro fra Pakistan skal ha betalt 10. 20.000 euro for reisen. (Om det er per person eller for alle kommer ikke frem, men sannsynligvis er beløpet per person, har jeg erfart.)
Bigander forteller at den pakistanske selgeren sa at en av de fem i gruppen hans hadde fem identiteter i Sverige. En annen i gruppen hadde tre svenske identiteter. Selgeren sa videre at han på et tidspunkt skulle dra til Sverige igjen og jobbe for å få en identitet nummer to.
Dette var altså fem menn Bigander tilfeldigvis møtte på en strand i Barcelona. Hvor mange andre er det som holder på med det samme?
«Flyktning» i Norge – bosatt i Etiopia
Neste eksempel Bigander gir er relatert til både Sverige og Norge. Han er med sønnen sin på løpetrening i Etiopia, et land som han skryter til himmels: Økonomisk formidabel vekst, trygt (svenske myndigheter anbefaler Etiopia som det tryggeste landet i Afrika, forteller han), og hyggelige og behagelige folk. Bigander og sønnen tar inn på et bra hotell i Addis Abeba, og på den andre siden av gaten er det et reisebyrå med spesialitet på Sverige, «Sweden Travel».
«De har et skilt på døren, jeg kan ikke dette engang som svenske, hvilke bidrag man kan få i Sverige. Og jeg gikk inn der og hadde det litt morsomt med dem. De solgte reiser til Sverige for asylsøkere, og de hadde et treningssenter en etasje over, der de utdannet de reisende, hva de skulle si da de kom til Sverige. Når de skulle kaste passene sine, alt de skulle gjøre. Jeg ville ikke spørre så mye. Jeg hadde sønnen min med, jeg kikket meg litt rundt. Og i samme bygning lå det en sportsbutikk.»
Nå er vi på det norske sporet. I sportsbutikken viser det seg at en av de ansatte snakker norsk. Det kommer frem at han, etiopier, i 2011 forteller at han hadde reist som flyktning til Norge. Etter seks måneder og innvilget status som flyktning, dro han rett tilbake til Etiopia for å jobbe i brorens sportsforretning. «Men det er jo sju til åtte år siden, hvor ofte reiser du til Norge», spurte Bigander. «Nei, det er for kaldt. Jeg har ikke vært tilbake der. Jeg har minibankkort og tar ut penger hver måned», var svaret. Han hevet rundt 9.400 kroner i måneden, fortalte han til Bigander.
(Merknad: I dag er man pliktig til å delta i introduksjonsprogram for å kvalifisere seg til arbeidslivet, hvis man ikke allerede kan dokumentere at man er kvalifisert. Det var man ikke i 2011, så vidt vi kan se av dette rundskrivet fra 2016, der det heter: Gjeldende rett er fortsatt at personer i alderen 55 til 67 år har rett men ikke plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, utheving.red.)
Lurt trill rundt
Bigander kan lyve fra Manilla til Grønland i Oslo. Men han fremstår med stor troverdighet. Rolig, saklig og detaljert. Og langt større troverdighet enn Faktisk.no, som gikk etter vår artikkel før jul om utnytting av velferdsstaten. Faktisk.no fant ikke noe konkret de kunne ta oss på. Men Faktisk.no fantaserte og dro resonnement over streken, og dette fordi nettstedet er innvandringsliberale utopister som nekter å ta innover seg de enorme kulturforskjellene, inkludert mangel på lojalitet til en velferdsstat som Norge blant så mange som får status som flyktning her. Da gjør man alt for å koke suppe på spiker, i stedet for å ta innover seg realiteter og ettergå dem. Derfor gidder de heller ikke gå etter alle somaliere som har flyktningstatus i Norge og som jevnlig besøker Somalia. Det samme gjelder irakere og afghanere på flyreiser til hjemlandet. Idyllen kunne jo ødelegges.
Norge AS lar seg lure trill rundt, og ettersom vi har over 10.000 milliarder på bok, kommer nok denne typen ran av Norge til å fortsette i år også. Velferdsstaten tåler fremdeles belastningen.
Men hva om Økokrim eller annen relevant instans gikk inn og sjekket hvor trygdekroner fra Norge tas ut i minibanker rundt om i verden, og hvem uttakerne er? Hvor lenge har de bodd her og hvilken oppholdsstatus har de?
Se det meget interessante intervjuet: