19. februar skrev statsviter, Ap-medlem og rådgiver i Agenda, Sylo Taraku, en kronikk i Klassekampen om hva det norske fellesskapet er for noe. Kort sagt mente han fellesskapet handler om noe mellom det å bare dele statsborgerskap og det at alle må dele en felles historie.
Nasjonal motreaksjon
Kronikken til Taraku tok utgangspunkt dels i Erna Solbergs tale under sikkerhetskonferansen i München, der hun ble tolket i retning av at innfødte nordmenn ikke har særlige rettigheter til Norge, og at statsborgerskap i seg selv er nok til å representere limet i samfunnet. Dette blir for svevende og grenseløst for Taraku. Så bruker han min nye bok, «Mot nasjonalt sammenbrudd», som eksempel på en posisjon som er altfor etnonasjonalistisk og ekskluderende.
Jeg ble motivert til å skrive en lengre, reflekterende tekst med utgangspunkt i Tarakus interessante kronikk, og omfanget ble for langt til en Klassekampen-artikkel.
Taraku hevder først at det er en «økende nasjonalisme i verden, inkludert i Vesten». Jeg mener det er et upresist premiss: Det har vært en økende globalisering i Vesten kombinert med masseinnvandring fra Afrika og Asia, og da ser vi at det kommer en nasjonal motreaksjon. Folk vil ha tilbake en trygg normaltilstand, ikke minst arbeidsfolk nekter å se sin skjebne som overflødige og fremmede i eget land. Trump og Brexit er klare utslag av denne pendelbevegelsen. En sentral bok om migrasjon og nasjonalisme som «Whiteshift» (2018) av Eric Kaufmann, støtter en slik tolkning av det som skjer.
Statsborgerskap gir alle like rettigheter i et liberalt demokrati av norsk type. Taraku og jeg er enig i dette: «Det er viktig å signalisere at statsborgerskap gir likt rettighetsvern uavhengig av historiske røtter til landet.» Som han også påpeker: Det har ført til at vi i dag har IS-terrorister og jihadister med norsk statsborgerskap.
Jeg kan legge til: Vi har norske statsborgere som kjønnslemlester, selv om det er forbudt for lengst. Som drar på ferie til det de kaller hjemlandet. Som driver med arrangerte ekteskap, over hodet på sine sønner og døtre. Som aktivt segregerer seg og omtaler seg selv som ikke-norske. Og mye mer. Det sitter langt unna for nordmenn både å kalle, men i enda større grad å føle, denne typen statsborgere som nye landmenn.
De som er mest inkluderende til denne typen «landsmenn», vil jeg tror er norske som har minimal personlig og sosial kontakt med de nye «landsmennene». Det inkluderer kongehuset.
Følelser og identitet
At nasjonalt fellesskap og samhold handler om følelser og identitet mer enn formelle rettigheter, må ikke undervurderes.
Taraku skriver det selv: «Identitet og tilhørighet har imidlertid veldig mye med følelser å gjøre. Å være norsk er med andre ord også noe subjektivt og ikke bare en formalitet.» Men han skjønner tilsynelatende ikke at dette må gjelde begge parter: Vi som har dype røtter her i landet må oppleve at de med innvandrerbakgrunn føler tilknytning til oss og til Norge og har en norsk identitet. Hvis ikke, vil mange – som jeg fant ut av i intervjuboka «Fremmed i eget land» (2015) – oppleve dem «bare» som utlendinger med norsk statsborgerskap. Her kunne samfunnsforskere undersøkt forholdene mer konkret, men jeg kjenner ikke til at noen har gjort det.
Taraku fortsetter, og nå blir det veldig uklart: «Det er vanlig at nasjonalstater i Europa tar utgangspunkt i den største etnonasjonale gruppen. Derfor kalles alle norske statsborgere for nordmenn. Og det er derfor norsk er det offisielle språket i Norge og ikke for eksempel polsk. Staten, eller vi som nasjon, har også et ansvar for å forvalte den norske kulturelle arven.»
Nasjonalstatene i Europa rommer minoritetsgrupper, og har vel alltid gjort det – Norge også. Men disse kaller seg ikke nordmenn, de har sin egen etniske identitet. For Norges del kan vi lese på regjeringens hjemmeside: «Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere.» I tillegg har vi selvsagt samene, som normalt heller ikke kaller seg nordmenn. Mye av konflikten i Nord-Norge og små deler av Sør-Norge (om areal, bruksrettigheter osv.) er konstruert av motsetningen nordmenn og samer.
Det som kan bli mye mer utfordrende framover, er at andre og mye større etniske grupper i Norge også begynner å få langvarig tilknytning til landet, som pakistanerne. De første kom for over femti år siden. Graden av inngruppeekteskap er særdeles høy. De er også langt flere enn noen av våre andre etniske grupper – rundt 40.000. Av disse vil nok et ukjent antall definere seg som norske eller som norskpakistanere, de er i ferd med å assimilere seg med andre ord. Andre har bygget eget hus i det som de betegner som hjemlandet, og ser oppholdet i Norge som en diaspora. Somalierne er over 40.000 i antall, og etter hva jeg kan vurdere, har de fleste tenkt å beholde sin etniske identitet, selv om de søker og får innvilget norsk statsborgerskap. Vestlige og østeuropeiske innvandrere derimot søker sjelden norsk statsborgerskap. Polakker for eksempel vil da ikke kunne bli en «nasjonal minoritet» i Norge.
Alle norske statsborgere kalles altså ikke nordmenn. De fleste som har innvandret hit de siste tiårene, inkludert de vestlige, kaller seg heller ikke nordmenn, og det uavhengig av statsborgerskap; ikke danskene, ikke svenskene, ikke polakkene, ikke pakistanerne, ikke tyrkerne, ikke somalierne og så videre. Selvsagt vil det finnes individuelle unntak i alle disse gruppene, men hovedbildet er rimelig klart, så vidt jeg har klart å finne ut av. Noen kan si, retorisk: «Jeg er like norsk som deg!», men i neste øyeblikk si at jeg var ute i går med «noen somaliske venninner».
Det første vil da ofte bare bety at jeg har samme rettigheter som deg og at min mening betyr like mye som din, mens det siste handler om etnisk identitet.
Hippifilosofi
Om språk: Norsk og samisk er offisielle språk i Norge, men det kan jo ta slutt. Alt som er historisk, er underlagt forandringens lov. Om innfødte nordmenn ender som mindretall en gang etter 2050, som noen demografiske beregninger viser, så kan jo selvsagt også språket endre seg, ja, byttes ut. Siden masseinnvandringen til Norge er spredt på mange språk, er dette imidlertid usannsynlig. Innflytelse fra kebabnorsk er mer sannsynlig, kanskje? Men en av grunnene til uviljen mot spansktalende, latinamerikansk masseinnvandring til USA er at det truer landets språklige enhet. De som tar t-banen østover i Oslo vil høre utrolig mange språk om man vandrer fra vogn til vogn.
Formuleringen til Taraku om at «staten, eller vi som nasjon» har ansvar for å forvalte den norske kulturelle arven, er idylliserende. Saken er at staten tar på seg ansvaret for å forvalte mange slags etniske kulturer i Norge. Staten har blitt religions- og livssynsnøytral. Det er ikke bygd inn noen særlig forpliktelse for norsk tradisjon lengre. Alt er sidestilt. Tydeligst kommer dette til uttrykk når det gjelder offentlig støtte til religions- og livssynsgrupper, der alle registrerte medlemmer genererer samme utbetaling til moskeer, templer, synagoger og bedehus som et medlem i Den norske kirke koster.
Og «vi som nasjon» er en ordsammensetning som i dag viser til et fragmentert subjekt, som trekker i alle slags retninger. Å snakke om «vi som nasjon» i en by som Oslo gir ingen mening. Særlig Oslo nord og syd er en kosmopolitisk by, og kan ligge omtrent hvor som helst i verden.
Det er new speech å bruke «vi som nasjon» om Norge, som om det var et faktum, det gir mindre og mindre mening. «Det norske folk» brukt på befolkningen i Norge er mer og mer ideologi. For en sosiolog som meg, er språkbruken hul. Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» dokumenterer hvordan nasjonalstatens velferdsprosjekt omsluttet av selvsagte forestillinger om det norske folk og norsk kultur i andre halvdel av det 20-århundret ble byttet ut: Norge ble over noen tiår i stedet en flerkulturell stat forpliktet på universalistiske verdier som humanitær stormakt ute i verden, og innenrikspolitisk inntok staten en nøytral, multikulturell tilretteleggerrolle for et stadig mer sprikende multietnisk «vi».
De som forvalter norsk kulturarv (jeg kjenner flere), melder om at det er omtrent utelukkende innfødte nordmenn til stede på foredrag og arrangementer. Selvsagt er det det.
Norsk kultur er for spesielt interesserte, altså for nordmenn. Ikke for de aller fleste av våre nye statsborgere. De er opptatt av sine egne hjemlands kulturelle uttrykk. Ett hederlig unntak her, er avdøde Walid al-Kubaisi, som blant annet var svært begeistret for Henrik Wergeland.
Det er et galt premiss når statsviter Taraku, i tillegg med bakgrunn fra det urolige Balkan, skriver at «alle skal føle seg hjemme i nasjonen».
Alle skal ikke føle seg hjemme i en nasjon. Man skal føle seg hjemme i sin nasjon.
Det er teologi, dette, eller hippiefilosofi, ikke statsvitenskap. Ja, alle mennesker har like stor verdi, det ligger til grunn i kristendommen og humanismen, som vår Grunnlov bygger på (men ikke i islamismen, ikke i hinduisme og så videre). Men når det gjelder statsbygging og medlemskap i nasjonale fellesskap, handler det om andre ting: Det handler om å være forankret i dype, brede og stabile lokale fellesskap.
Den sosiale tilliten i et land som Norge er basert på sosial omgang, giftermål, dugnader, foreningsliv – fellesskap, kort sagt. På lignende vis som et fredelig, ordnet liv i middelalderen bygde på beskyttende bymurer, er også dagens gode samfunn basert på kontroll over grensene. Take back control var et sentralt slagord i Leave-kampanjen. Stammesamfunn er gjestfrie, men du forblir en gjest. Og gjester skal dra igjen. Heller ikke der gjelder en regel om at «alle skal føle seg hjemme i klanen». Klaner styres ikke av en hippiefilosofi, heller.
Vi plikter å beskytte oss
Taraku har en naiv forestilling om at selv innvandrere som ikke vil ha noe med oss nordmenn å gjøre, ja, som hater oss, advarer barna sine mot våre unger, kaller oss horunger, poteter, hvitinger, rasister, vantro, skitne, også skal inkluderes, de skal «føle seg hjemme». Om de føler seg ekskludert, er det vår feil, for vi er ikke inkluderende nok. Vertskapet har skylden for at gjestene ikke blir boende i huset og slår seg til?
Vi må erkjenne at det eksisterer nye statsborgere som bare vil ha tak i passet og personnummer, men ikke menge seg med oss. Global migrasjon, menneskesmugling, kvoteflyktninger og vår rause asylholdning og like tilgang til velferdsgoder har gjort dette mulig.
Dette er en utvikling som jeg mener må stoppes før problemene vokser oss over hodet.
En sterk side ved en demokratisk rettsstat som Norge er diskrimineringsvern. Få har noe imot dette, slettes ikke jeg; det er noe å være stolt over. Her er Taraku og jeg helt enige. Selvsagt betyr ikke formelt diskrimineringsvern at samfunnet er perfekt og uten forskjellsbehandling. Kanskje funksjonshemmede er mest utsatt for usaklig diskriminering i dag? Usaklig diskriminering kan klages på. Den som føler seg diskriminert, har staten, folkemeningen og jussen i ryggen. Det er kjempebra!
Men demokratier skal også beskytte seg mot fiender, og en nasjon skal beskytte sin identitet og sitt særpreg. Vi skal beskytte arbeidslivet mot mafiavelde og sosial dumping. Vi skal beskytte økonomien mot produktivitetstap og misbruk av velferdsordninger.
Over hele Europa diskuteres muslimsk innvandring med stor styrke. Islams hus er forfallent, og det strømmer migranter ut fra det utvidede Midtøsten. De tilhører andre politiske tradisjoner enn den vestlige. Demokratier forutsetter at folket er suverent, at det såkalte folkesuverenitetsprinsippet legges til grunn. Norge har også sluttet seg til menneskerettighetene. Vi som nasjon ønsker ikke å inkludere folk som er imot disse prinsippene. Vi kan gi dem midlertidig beskyttelse, som med Mulla Krekar, men ikke mer.
Både når det gjelder folkesuverenitetsprinsippet og menneskerettighetene er særlig islam en utfordring. I islam springer lover og normer ut fra Allahs suverene vilje, og menneskerettighetene skal underordnes sharia, «den sanne vei», de evige lovene utledet av åpenbaringen. (Enkeltmuslimer kan selvsagt være imot mainstream islam på disse punktene.) Sharia i Norge? Nei, det kan man bare glemme. Det betyr: Salafister må altså ikke øke i antall.
Jeg kjenner flere med innvandrerbakgrunn som har en sterk tilhørighetsfølelse til Norge. De simpelthen elsker Norge! Men hvilket Norge elsker de? De elsker det gode, gamle, sindige Norge. Og ja, det er ikke minst eks-muslimer jeg tenker på her. Flere har flyttet inn i de tykkeste norske lokalsamfunn, for å finne fred, forståelse, trygghet. Eks-muslimers fremste fiende er nemlig salafister og andre muslimer som bekjenner seg til konservative islamske retninger. Vi må ikke tillate at salafistisk islam bygger seg sterkt. Det er en negativ ideologi som det ikke er vår oppgave å gi en beskyttet tilværelse. De som ønsker å leve under denne ideologien, har mange andre land å velge blant.
Alarmistisk, virkelig?
Statsbyggertesten må på bedre måte fange opp verdispørsmål og patriotisk sinnelag. Vi vil ikke ha statsborgere som rangerer folk etter klan eller kaste. Vi vil ikke ha statsborgere som med den største selvfølge terroriserer jenter og kvinner som vil være frie. Jo mer man inkluderer intolerante mennesker i nasjonen, desto færre vil de som har søkt frihet og trygghet her oppleve tilhørighet. De vil føle seg utrygge på nytt. Det kan ende med at nordmenn og de som har søkt vårt felleskap heller føler seg utsatt og fremmedgjort, og i verste fall forlater Norge. Slik mange har forlatt sine lokalsamfunn (jf. min bok fra 2015, «Fremmed i eget land»), kan man også i siste runde bli tvunget til å forlate sitt nasjonale fellesskap. Dette er svært dramatiske perspektiv og må adresseres. Også sekulære muslimer har forlatt Groruddalen og andre innvandrertette, islamdominerte lokalsamfunn.
Igjen: Denne utviklingen må stoppes. Jo før jo heller. Det blir bare verre jo lenger vi lar dette skli ut.
Sverige har ført en «inkluderende» politikk som i vesentlig grad har ødelagt de kvalitetene ved Sverige som mange migranter søkte i utgangspunktet. Hvem vet, sprenges det flere håndgranater i boligfelt i Sverige nå enn i Somalia? Svensk offentlighet var nettopp preget av Tarakus holdning: Alle var velkomne i Sverige, «ingen ekte demokrat», ingen anstendige mennesker, kunne ytre seg kritisk til masseinnvandringen, det handlet alltid om «inkludering», om «å åpne sine hjerter». De som ble sinte og voldelige, hadde vel sine grunner, de levde i «utenforskap», de var offer for rasisme. De som advarte mot søvngjengeraktig liberal innvandringspolitikk, ble brennmerket som sjåvinister, nasjonalister eller alarmister.
Taraku stempler min bok, «Mot nasjonalt sammenbrudd», også som alarmistisk. Den seneste i rekken av visstnok «alarmistiske bøker», ifølge ham, og legger til om meg: «Han representerer dem som tar til orde for en assimileringspolitikk som skal gjøre innvandrere mest mulig like nordmenn.»
Det er en banalisering av mitt standpunkt. Jeg tar til orde for en politikk der innvandrere som ser Norge som sitt framtidige land i mye større grad skal slutte seg til oss andre, bli en del av vårt fellesskap, særlig gjennom frivillige parforhold med andre, utenfor egen gruppe, inngå såkalte inklinasjonsekteskap. Vi må bygge et ekte «vi». Ikke et ideologisk «vi», som ikke refererer til noe fellesskap, ikke måltidets fellesskap, ikke ektesengens fellesskap, ikke religionens fellesskap, ikke engang fellesskap i idrett, skolekorps eller finkultur.
Taraku skriver: «En IS-jihadist som forakter alt det Vesten og Norge står for kan også være norsk statsborger. Men hvordan kan vi skape tilhørighetsfølelse til Norge? Det gjør man i hvert fall ikke gjennom en ekskluderende retorikk. Det blir ikke lett å føle seg norsk hvis man hele tiden få høre at man ikke hører til her.» Her går Taraku langt i å si at jihadisme oppstår av norsk ekskludering. Men jihadisme er en islamsk tradisjon, og må forklares som det. Muslimer har sin egen agenda, de er ikke marionetter som responderer på vestlig eller norsk stimuli.
Islamistisk argumentasjon
Det må være universelt gyldig at det å bli tatt opp i et nasjonalt fellesskap, som i alle andre typer eksisterende fellesskap, må skje på gruppens premisser. Man kan ikke kvoteres inn i et fellesskap, man blir ikke innlemmet gjennom å pukke på rettigheter. Norge og nordmenn finnes fra før, det er en gruppe man kan slutte seg til, det er helt frivillig, men man kan ikke både insistere på å ha en annen etnisk identitet og samtidig hundre prosent norsk. Når det er sagt, så mener jeg selvsagt at det finnes bindestreksidentiteter, så etnisk identitet kan gradbøyes i praksis: noen kan føle seg 50 prosent norsk, 50 prosent tysk eller indisk.
Taraku avslutter kronikken slik: «Det viktigste er uansett at vi som individuelle statsborgere har like rettigheter og ingen skal diskrimineres på bakgrunn av etnisk eller religiøs bakgrunn. Har man problemer med det siste, så er man ingen ekte demokrat. Og da er man heller ikke særlig norsk, verdimessig.»
Dette er faktisk en måte å argumentere på som islamister bruker (og kommunister i sin tid): Vi er mer demokratiske enn dere som er demokrater, som diskriminerer oss. Man bruker demokratiet mot demokrater.
Denne argumentasjonsformen er uhyre farlig, og må avvises totalt. Overført på individnivå minner det om en kristen gutt som blir slått og slått mens overgriper sier: «Skal ikke du bare vende det andre kinnet til, da?» Slår du tilbake, er du ikke kristen, liksom. Douglas Murray formulerte det slik: Det er ikke morsomt dersom en masochist møter en ekte sadist.
Nedgangstider fordrer en samlet nasjon
Det norske samfunnet bygges nedenfra. Det er umulig å bygge tillit og naturlige felleskap mellom mennesker med helt ulike verdier og holdninger. I særlig tydelig form kolliderer salafisme og patriarkalske klanverdier på den ene siden og vestlige, norske verdier.
Islam har – særlig etter 1979 – utviklet seg som en sterk negativ kraft i verden. Det sosiale livet i klansamfunn er orientert rundt en kjønnsdelt, udemokratisk og ekskluderende storfamilie, nå som for tusen år siden. I Norge er det ikke storfamilien som utgjør lokalsamfunnet, men nabolag av diverse mennesker i alle aldre og begge kjønn som ikke er i slekt. Et lite eksempel på hvordan et nabolagsfellesskap fungerer: I et stort sett etnisk norsk middelklassestrøk som jeg kjenner litt til, møtes foreldrene med barn i samme klasse en lørdagskveld i året i hverandres hjem og spiser, drikker og prater. Hensikten er å bygge en god foreldregruppe, som kan fungere støttende for barna, i skole og fritid. Dette er det omtrent umulig å få til i skolekretser med svært blandet etnisk, kulturell og religiøs befolkning. Et slikt splittet nabolag vil heller ikke være en byggestein for et tillitsbasert, omfordelende samfunn. Det skal ikke så stor innvandring til som motsetter seg fellesskap og som isolerer seg, før nabolagsmodellen slår sprekker og innfødte begynner å flytte bort.
Gode nabolag og bygdelag utgjør grunnmuren i tillits-Norge. Som man altså kan slutte seg til, som innvandrer, enten man er et individ eller en familie. Men man må ville det. Det er helt fritt å stå utenfor også, som en ikke-nordmann, som en ikke-norsk familie. Og det finnes også en absorpsjonsgrense. Nabolag kan ikke ta inn for mange av gangen. Og så finnes det grader av utenforskap. Assimilering er en langvarig prosess som går over generasjoner, normalt sett, og bindestreksidentiteter må aksepteres som overgangsformer.
Norge har vært gjennom en lang periode med økonomisk vekst, store overføringer fra oljefondet og en voldsom, innvandringsdrevet befolkningsøkning. I skrivende stund er tallet på innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre på 944.402 personer, mens norskfødte med to norskfødte foreldre er på under fire millioner. Oljeinntekter har gjort smertefulle prioriteringer unødvendig. Stoltenberg- og Solbergregjeringene har økt og økt statsbudsjettet. Men på sikt må vi velge mellom smertefulle alternativ.
Det er i nedgangstider vi trenger en samlet nasjon. Er vi på vei mot å bygge en ny, sterk nasjon, Jonas Gahr Støres «Det nye vi»? Det realistiske svaret er nei, vi har reversert nasjonsbyggingen, og vil ikke usannsynlig på sikt etablere en rekke, nye «nasjonale minoriteter», langt større og mer kostbare enn dagens.
Det er viktig å skille mellom drøm og virkelighet, mellom intensjon og konsekvens. Man må ikke forveksle sin egen idé om at alle norske statsborgere er nordmenn med hvordan befolkningen egentlig er sammensatt. I virkeligheten er det norske hus i dag fullt av indre motsetninger og splid, og med ytterligere påkjenninger utenfra, kan det blåse over ende.