(Vedkommende bestefar ønsker å være anonym da han refererer til egne barn og barnebarn. HRS kjenner hans identitet.)
Jeg har barnebarn og er veldig glad i dem. Selv når jeg tar av meg «myrsnipe-brillene», ser jeg med stor glede at de er herlige, oppriktige og tillitsfulle. De oppdras til å bli snille, oppmerksomme, nysgjerrige, høflige, samvittighetsfulle og lovlydige borgere. Deres oppdragelse bygger på gode prinsipper som likeverd, likestilling, demokrati, respekt for politi, myndigheter, voksne, Norges lover, ta vare på naturen, låne bort, dele med andre, glad i fedrelandet, glad i familien – altså slike gode, sunne kjerneverdier som har preget utviklingen av vårt sekulære og demokratiske samfunn. De kommer sikkert senere til å ta utdannelse til yrker som Norge har bruk for og på den måten ønske å gi noe tilbake til fedrelandet og bidra til videre utvikling av landet.
De blir oppdratt til å delta i samfunnet og nærmiljøet og kommer til å stille opp på dugnader for å få ting gjort. De får altså en oppdragelse ikke mye ulik vår egen og den som la grunnlaget for samfunnsutviklingen og som førte til at vårt land ble utviklet til å bli et foregangsland når det gjelder stemmerett, kvinnefrigjøring, ytringsfrihet, demokrati, miljøvern, aksept for kjønnsforskjeller og diversitet på dette området.
De får irettesettelse om ikke å snakke negativt om andre, oppfordring til å inkludere folk med annen hudfarge, forbud og straff for å slåss osv.
So far so good, men nå er jeg bekymret – veldig bekymret.
Den hvite manns byrde?
For hva møter de under deres oppvekst? Jo, de møter en mengde folk som har et helt annet verdisett. Våre barn og barnebarn blir systematisk motarbeidet og indoktrinerte og kommer garantert til å utvikle en falsk skyldfølelse.
Det er jo i dag mange som går rundt med skyldfølelse for å være hvit og som feilaktig tror at det var den hvite mann som fikk ideen til slavehold. Det kan også synes som at noen tror alle hvite delte denne aktiviteten og derfor fortjener straff i all fremtid.
De som ikke hverken har – eller kommer til å utvikle noen form for rasisme – vil bli møtt med fordommer om at de er nettopp rasister, utelukkende fordi de er født hvite.
Det verste er at det er andre, etnisk norske, som forteller at vi skal skjemmes og som forteller lykkejegerne at folket, riktignok med unntak av dem selv, er rasister. Det er blitt så mange ord med «skam» i at jeg har mistet oversikten. Og hvis ikke skam er nok, så kommer ordet «hat» opp.
Det må jo sitte en hel yrkesgruppe som kun finner opp negative ord for å negativt stemple alle som tar til orde for å redde det samfunnet våre forfedre har bygget opp med nøysomhet i generasjoner. I tillegg har de funnet opp en hel rekke ord som skal bortforklare alle problemer – ord som multikultur, fargerikt fellesskap, varmere samfunn, samhandling, raushet, godhet, humanitet, likhet, forbrødring osv.
Manglende respekt
Hva er galt med å være fedrelandskjær, patriotisk, stolt av norsk kultur og norske verdier, stolt av landet og ha et brennende ønske om å ta vare på land, folk og natur slik at vi har noe verdifullt å overdra til våre etterkommere?
Da jeg vokste opp, var det ikke spørsmål om jeg ville få en jobb, men snarere om jeg ville klare å velge riktig. Det var også slik at arbeidssomhet skulle lønne seg og den som gjorde en innsats for familie og fedreland, satt igjen med en viss belønning.
Under oppveksten ville mange typisk bli politi, brannmann, lærer, sykepleier osv. – altså kjente yrker som var respekterte og som ble oppfattet som trygge og hvor behovet var åpenbart og langsiktig. Sånn er det ikke lengre.
Alle de yrkene som jeg har nevnt, er i dag utrygge og preges av manglende respekt. Hvem vil bli brannmann når de blir kastet steiner på når de rykker ut for å redde verdier? Hvem vil bli politimann når de blir spyttet på, ledd av og dommerne slåss om å finne bortforklaringer som gjør at overgriperne ikke blir straffet? Hvem vil bli lærer når de bankes opp av sine elever og konstant må takle alle slags ukvemsord, støy, manglende disiplin og respekt? Hvem vil bli sykepleier når de må leve med politibeskyttelse for å hindre at pasientens fiender fullfører sine overgrep samtidig som pleierne skal forsøke å redde liv?
Avvisning av norsk kultur og Norges verdier
Våre myndigheter og til og med kongen, sier at det ikke finnes en norsk kultur. Det er jeg helt uenig i. Vi har svært mye å være stolte av og hvis vi ikke verner om det, kommer alt til å forvitre.
Nå er samfunnet i full oppløsning og det ser dessverre ut til at det skal bli verre før det snur. Politikerne kappes i å rasere landet, fjerne vår industri, påføre oss ekstreme økonomiske og kulturelle forpliktelser samtidig som inntektskilden til landet er vedtatt avviklet. Politikere og presse kjemper mot folket ved å innføre angiveri og straffe de som vil bevare de grunnleggende forutsetninger som landet er bygget på. Regjeringen vedtar å kjempe mot CO2 uten å vite hva det vil koste, hvorfor vi gjør det eller om det er den minste mulighet for å lykkes og uten å se hva andre land gjør. Norge skal liksom bli flinkest i verden til å bekjempe en utopi og ingen kan måle om det virker.
Det mest sannsynlige er at Norge vil kjempe med Sverige om å bli det første landet som går helt til grunne og hvor folket får prøve hungersnød, sykdommer, ufred, overgrep, frykt og fortvilelse.
Når statsminister Erna Solberg sier at alle som klarer å karre seg til Norge har like stor rett til det landet som våre forfedre har bygget opp i generasjoner, er galskapen komplett. Og nå er det ikke slik at folk skal sendes hjem igjen. Nei, uansett hva det skal koste, skal alle som først har klart å kjøpe seg en billett til Norge, få bli. Selv om takken for økonomisk støtte som gjør dem i stand til å sende hundrevis av millioner til sine hjemland, er at de hater oss og alt vi står for. Alle de gode verdiene som politikerne trekker frem som typiske kjennetegn for landet, har disse lykkejegerne imot.
Den nye volden
Før hadde vi noe som jeg, i mangel av noe bedre uttrykk, vil kalle æreskodeks selv blant kjeltringer. Det gikk ut på at man ikke slo eller sparket folk som lå nede. I dag er dette endret til at man gjerne skader folk for livet enten fysisk, psykisk eller begge deler. Før var det slik at man aldri angrep enkeltindivider i store grupper hvor voldskapitalen er i et ekstremt misforhold. Nå ser vi at mange innvandrere aktivt søker etter noen å angripe og at de gjør det i flokk.
Før var gamle så og si alltid unntatt. Det var liksom feigt å gå til angrep på dem og det fantes en viss respekt for gamle som ellers ville være å anse som for lette ofre. Sånn er det ikke i dag. Nå er gamle fritt vilt og søkes aktivt opp. Folk angripes i sitt eget hjem og man er ikke engang trygge langt ute i grisgrendte strøk – ja faktisk representerer avsidesliggenhet og kjent skrøpelighet i dag en slags invitasjon til å bli mishandlet.
Før gikk ikke kjeltringer til angrep på barn. De var liksom fredet nettopp fordi de var barn. I dag ser vi at svært mange barn og unge blir fornedret på de mest bestialske vis og frarøvet sine eiendeler i form av klokker, smykker, mobiltelefoner og klær. Det er ingen som er fredet lengre – det synes snarere å ligge en risikovurdering bak hvor man ser at uskyldige unge ofre er lette å ta. Nå reiser overgriperne også langt utenfor deres ghettoer for å kunne rane sine ofre og de gjør det på høylys dag siden de vet at de blir ikke straffet likevel.
Tidligere var kvinner stort sett unntatt. Det var uhørt at menn slo, trakasserte eller fornedret kvinner. I dag er kvinner veldig utsatte og stadig ofre for vold, seksuelle overgrep, syreangrep, mishandling og drap. Tidligere var det nesten uhørt med tilfeldig og uprovosert vold. I dag er det åpenbart mange grupper som rett og slett gjør en risikovurdering og velger seg ut ofre som de rett og slett mener ikke kan ta igjen. De som ikke har en klan til å beskytte dem, de som ikke selv har en større gjeng som er enda mer fryktinngytende, blir ofre.
Er vi blitt legitime mål?
De som er hvite i huden, er liksom vedtatte, legitime mål i seg selv. Takken for opphold, mat, penger og fremtidsmuligheter er altså at man angriper de som har gitt dem alt. I tillegg filmes overgrep med mobilen og legges ut på internett. Altså der hvor man tidligere hadde følt skam og hvor det var en reell risiko for å miste ansikt og bli straffet, dokumenterer man i dag overgrepene og høster anerkjennelse i egne miljøer. Der mine barnebarn vil bli straffet, blir disse belønnet av sin egen familie. De slipper kanskje å reise på koranskole dersom de viser at de klare å skade norske ungdommer.
Og selvsagt viker befolkningen unna. Hvem vil beskytte våre barn, våre eldre og våre kvinner mot overgrep når media forteller oss at overgripernes handlinger skyldes dårlig økonomi og trangboddhet og vi derfor skal synes synd på dem? Politiet blir ledd av og dommerne idømmer kun straff til de som tar til motmæle mot urettferdigheten.
Det er klart at dette gjør noe med folk og frykten er i dag raskt stigende. Hvis vi ser til Sverige, er det nå enormt mange ressurssterke personer som flykter fra landet.
Vi har en enorm arbeidsledighet i landet, både offisiell og skjult. Likefullt importerer vi analfabeter, som ikke engang kan uttrykke seg på eget språk, til et høyteknologisk samfunn hvor selv velutdannede strever med å få seg jobb. Folk flest skattes i dag så hardt at man har problemer med å få budsjettet til å gå opp selv med begge foreldre i arbeid. Jeg ser jo at busser og drosjer er typiske steder hvor de importerte stort sett har tatt over jobbene, men hvor det typisk vil bli utstrakt automatisering med påfølgende bortfall av jobbene.
Hva er barnas fremtid?
Vår politiske ledelse, som har ført oss inn i elendigheten, sier at norske kvinner må føde flere barn. I alle europeiske land hvor frykten nå etablerer seg i folket, er det stadig færre som tør å sette barn til verden. Hvilken fremtid har våre barn?
De er riktignok ønsket som fremtidige skattebetalere, men bortsett fra det, viser vår politiske ledelse i alle sammenhenger at etnisk norske skal bare føle skam og dessuten betale for stadig flere uproduktive. Og hva med jobbene? Det er ikke jobber igjen. Alt som har en viss verdi blir solgt, gitt bort eller betalt for at utlendinger skal overta det.
I tillegg kommer teknologien med selvkjørende biler og busser, robotisering osv. Vi lar altså utlendinger som forstår seg på økonomi, overta vårt arvesølv.
De som kontrollerer realkapitalen i et samfunn, styrer samfunnet. Realkapitalen i Norge er jordbruk, fiske, mineralforekomster, vannkraft, drikkevann og natur. Alt dette har utlendinger skjønt og våre myndigheter synes det er gjevt når de blir fremhevet som «gode» givere når de raserer våre samfunn og som betaling mottar priser i utlandet. Det er faktisk alt annet enn imponerende at man mottar en pris som de facto dokumenterer at man er den mest naive blant alle givere og latterlig korttenkt og ukritisk i forhold til hvem som mottar alle disse milliardene.
Den alminnelige rettsfølelsen
Det som er mest skuffende er at alle som ønsker å gi sine barn og barnebarn en trygg oppvekst i et samfunn som ligner på det vi selv fikk vokse opp i, blir trakassert, forsøkt kneblet, mister karrieremuligheter, blir utstøtt, blir truet, blir politianmeldt osv.
Den alminnelige rettsfølelse er i ferd med å forsvinne ettersom vi får helt absurde dommer som rett og slett er uforståelige for folk flest.
Vi er samtidig under en enorm indoktrinering hvor det skjer en ekstrem prostitusjon fra alle som i sin iver etter å beholde jobben i mediene, må lage ensidige, politiske historier som man håper og tror vil sammenfalle med ledelsens ønsker og derfor vil opprettholde eller øke statlige bevilgninger.
Det finnes ikke lengre noen «fjerde statsmakt» som graver opp kritikkverdige forhold og som opptrer objektivt om samfunnsproblemer. Alle er blitt politiserte og NRK sier rett ut at deres oppgave er å oppdra folket og derfor har de lov til å filtrere ut de nyheter som folket skal høre. Altså de har kommet til at de klarer å skjelne mellom det gode og det onde og dermed kan bestemme hva som er rett og galt. Dette er dog ikke det verste.
Det verste er alle nyheter som underslås ved fortielse. Store nyheter som både er viktige, oppdragende og ikke minst – nyheter som gjør at folk kan unngå skade. Som for eksempel å unngå å gjøre visse ting, unngå visse steder, unngå øyekontakt, unngå å gå med visse typer klær, unngå å ta ut penger osv.
Angiversamfunn
Et av ordene som i lengre tid har vært svært populært og som i likhet med en rekke andre ord er ment å diskreditere og kneble meningsmotstandere er ordet «stigmatisering». Det er liksom fy, fy. Men er det det i alle sammenhenger? Hvis en gruppe står for 100% av en aktivitet, er det stigmatiserende å påpeke det eller er konstaterer man kun et udiskutabelt faktum?
Nå er det heldigvis en del alternative media som forteller alt det hovedstrømsmedia bevisst unnlater å fortelle. Den store forskjellen er at disse dokumenterer alt de skriver. Mens hovedstrømsmediene slipper unna med kun å slå fast noe eller komme med helt udokumenterte uttalelser, velger de alternative media å dokumentere alt i form av bilder, intervjuer, video etc.
Samtidig har det utviklet seg et enormt angiversamfunn hvor mange blir bøtelagt for å fremme sannheten.
De store teknologigigantene som styrer sosiale medier, har innført en rekke teknologiske grep som griper direkte inn i hverdagen til folk flest og som dermed påvirker det bildet man er i stand til å danne seg av sentrale begivenheter. Det er skremmende at datateknologi kan brukes til å indoktrinere befolkningen, men det er avslørt at selv de største plattformene er infiserte med folk som har en politisk slagside og derfor mener at de er berettiget til å servere den siden av en sak som samsvarer med deres egen overbevisning. Motdebattanter og faktisk informasjon som kan motbevise synspunktene, kommer ikke engang opp i søk.
Det er liksom ikke stuerent å følge alternative medier eller være enige med disse og det får ofte store konsekvenser for de som ikke er lydige. Dette er nok hovedårsaken til at de som uttaler seg i overveiende grad ikke lengre er yrkesaktive og at de derfor ikke lar seg skremme til taushet i samme grad som de som er avhengige av å opprettholde en jobb.
Indoktrinerte barn
Jeg synes også at det er skremmende at det er bestefar som er bekymret for barn og barnebarns fremtid og ikke barna selv. De blir påvirket gjennom media til å tro at «det går seg nok til», men det gjør det dessverre ikke denne gang.
Jeg beundrer Magda Gad som har turt å reise til Afghanistan for å gi oss innblikk i deres levemåte og kultur. Den skiller seg helt ekstremt fra vår egen kultur og bygger på en rekke kulturforskjeller som vi rett og slett ikke klarer å ta inn over oss.
Jeg reagerer spesielt på følgende utsagn fra nettopp Magda Gad:
«Jeg var indoktrinert i det svenske synet om at alle mennesker stort sett er like. At vi, uavhengig av kultur og rase, har de samme kvaliteter; som å ville andre godt, viljen til å ofre seg for sine barn og at vi alle har det samme grunnleggende moralske kompasset. Jeg tok feil. Da jeg kom hjem våren 2011, argumenterte jeg ettertrykkelig at det eneste som forener oss mennesker er at vi i standardmodus har to armer, to ben og nesen i midten av ansiktet. En slags felles ‘indre kjerne av godhet’, trodde jeg ikke lenger på.»
Hvis ovennevnte er riktig, har myndigheter og domstoler tatt inn over seg at ikke alle har det samme moralske kompass? Er det da riktig å behandle alle etter våre standarder som nettopp bygger på antakelsen at alle har et slikt kompass?
Kan det tenkes at man er helt «følelsesmessig ødelagt» i en langt lavere alder enn den strafferettslige alder som er vedtatt i Norge?
Kan vi åpne øynene?
Jeg tar med et utdrag til fra Magda Gad:
«Jeg hadde opplevd hvordan en forelder mente at det å kunne redde sitt eget barns liv, ikke var verdt bryet å dra til sykehuset fem kilometer unna, fordi ‘vi vil jo få flere barn’. Jeg hadde besøkt sykehusavdelinger hvor babyer og småbarn ble pleiet for opiummisbruk, fordi deres mødre blåste opiumrøyk i munnen for å få dem til å slutte å skrike. Jeg hadde blitt tvunget til å høre at barn ble voldtatt og kvinner ble misbrukt, uten å kunne gripe inn. Jeg hadde sett barn bli skoldet med kokende vann som en del av oppdragelsen, sett spedbarn som hadde svarte, frosne føtter etter at deres fire eller fem år gamle søsken hadde båret dem rundt i vinterkulden uten nødvendige klær, fordi moren ikke fikk lov til å forlate hjemmet. Jeg hadde sett uutviklede småjenter i 10-årene, bortgiftet, voldtatt og misbrukt til det ugjenkjennelige. Jeg hadde møtt kvinner som ble dømt til ti års fengsel for å ha rømt hjemmefra.
Jeg hadde snakket med lærere som med selvfølge presenterte ‘guttene sine’ for meg – smågutter som ble seksuelt utnyttet. Jeg hadde også lest den offisielle statistikken som sa at flertallet av alle gutter i Nord-Afghanistan har vært offer for seksuelt misbruk».
Vi må slutte å bare lukke øynene for dette. Våre politikere vil ikke vite om dette, sannsynligvis for at EU og FN lokker med skattefrie, skyhøye lønninger som gjør at politikerne er villige til, bokstavelig talt, å gå over lik for å få seg en slik jobb.
Som sagt – jeg er bekymret, Veldig bekymret. Jeg ble ikke mindre bekymret av å skrive ned disse observasjonene og ser hvor mye som går i feil retning. Alle ser hva som skjer, men vi virker handlingslammede.
(Illustrasjonsfoto: HRS)