Kan bare sitt lokale språk
Hanssen forteller at mange av dem som er fra Sør-Sudan, og plukket ut av Norge som kvoteflyktninger, tilhører Maban-folket.
Mange av de sør-sudanske flyktningene som nå har kommet til Norge, hadde bodd i leirene siden slutten av 1990 tallet og de yngste kjente ikke noen annen måte å leve på. Andre kom til leirene etter borgerkrigen som brøt ut i desember 2013. Uttaket og forberedelsene til reisen til Norge startet i fjor sommer. De første familiene som ble tatt ut, tilhørte for en stor del Maban folket som er en liten etnisk gruppe i Sør-Sudan med en særpreget tradisjonell livsform, og som i stor grad har levd i isolasjon fra det øvrige samfunn uten adgang til utdanning. Mange av dem kan bare sitt eget lokale språk og er analfabeter.
De første kom til Norge i august i fjor, mens de siste kom i desember, ifølge Hanssen. Slik beskriver han dem:
Mange av de sør-sudanske flyktningene som har kommet, har opplevd det verste av krigens redsler. De har hatt et hardt liv i flyktningleirene. De har liten eller ingen innsikt i hvordan man bruker en vanlig norsk familieleilighet og utstyret der. De fleste har aldri sett et toalett, gått i en trapp eller sett et moderne kjøkken med elektrisk utstyr. Alt er nytt og fremmed. Det er kort sagt stor fare for at de og lokale myndigheter kan mislykkes i bestrebelsene på å få dem integrert i det norske samfunnet på en god måte om ikke ekstra mye ressurser settes inn for å lykkes.
Disse kvoteflyktningene er spredt utover landet nå, fra Mandal i sør til Sør-Varanger i nord, også i henhold til Hanssen. Hans ankepunkt var at de ikke fikk nye klær og sko før de ble satt på flyet i Addis Abeba, destinasjon Gardermoen. De ankom barfot i sandaler.
Dette bekrefter journalist Maren Sæbø i kommentarfeltet hos Hanssen:
I tillegg er Hanssens ankepunkt at de har vansker med å søke familiegjenforening:
Ved ankomsten til Norge fikk familiene skriftlig informasjon som mange ikke kunne lese fordi de er analfabeter. En av meldingene var at de som kom uten ektefelle innen seks måneder kunne søke UDI om gjenforening. Dette måtte gjøres elektronisk, og avgiften for å få en slik søknad gjennom systemet var 9.500 kr.
Bare noen få har noen gang brukt en PC, og ingen har 9.500 kr å betale med. Uten aktiv assistanse fra myndighetene i kommunene de er plassert i, er de ute av stand til å gjøre bruk av denne muligheten for gjenforening.
300 til i år. Er dette klokt?
Ifølge Hanssen skal 300 nye sør-sudanere hentes som kvoteflyktninger i år.
Denne fortellingen sier alt om hvor meningsløs politikken er. Hvordan skal disse menneskene klare å fungere i et moderne og høyteknologisk samfunn med århundre lang historie i opplysningstidens ånd? Selvsagt skulle de heller vært hjulpet i nærområdene til å etablere gode liv der, og det til en langt rimeligere pengesum. Dette vil koste skattebetalerne antakelig minst 10 millioner kroner per person i livsløpskostnader. Antakelig mer.
Er dette en human politikk? Hvordan vil det være å leve et liv der du (etter all sannsynlighet) aldri vil ha en mulighet til å gli inn i omgivelsene som en likeverdig del av fellesskapet? Der du forstår dine omgivelser, der du kan kommunisere fullgodt med dine naboer og bidrar til å bygge fellesskap og nasjon. Der du føler deg hjemme.
Det Regjeringen gjør fremstår rett og slett som hjerterått mot disse menneskene. Og også mot skattebetalerne. Dette er så langt fra en bærekraftig politikk som man kan tenke seg. Det er overhodet ingenting klokt i myndighetenes valg. Ingenting.
Med alle bevis på en generelt feilslått innvandrings- og integreringspolitikk, så fortsetter man i samme spor – om ikke verre. Jeg trodde i min åpenbare naivitet at når Norge plukker ut kvoteflyktninger, ja, da velger man dem man mener har best evne til å tilpasse seg Norge. Så lurt var jeg.
Dette handler altså ikke om å ikke ønske mennesker alt godt. Det handler om en nasjons bærekraft og hva som faktisk er godt for det enkelte individ. Å komme til kalde nord og ikke ha særlige forutsetninger for å klare å få et meningsfylt liv, kan vanskelig kalles godhet fra politisk hold.
Fornuften til Regjeringen fremstår som tilhørende en annen planet der oksygen aldri har vært en del av økosystemet.