Å overbevise kultureliten, flertallet av pedagogene, journalistene og politikerstanden i velstående nasjoner til å aktivt motarbeide egne befolkningers interesser på et altomfattende nivå, er resultatet av et politisk håndverk uten historisk sidestykke. I likhet med innvandringspolitikken som har blitt ført de siste tiårene, begynner folk nå å kjenne på konsekvensene av klimapolitikken.
Gigantisk regning
I løpet av ett år står petroleumsindustrien og petroleumsrelaterte næringer for mer enn 40 prosent av skapte verdier i Norge. Som følge av et statsbudsjett som øker med ca. 100 milliarder kroner årlig (og som «bare» er på totalt 1.500 milliarder), den altfor store utvidelsen av offentlig sektor, samt den skjødesløse innvandrings-, flyktninge-, familiegjenforenings- og integreringspolitikken som har blitt ført de siste tiårene og som fremdeles føres, står vi med skjegget i postkassa og stirrer på den gigantiske regninga som må betales.
Med den «politisk kontrollerte» rivningen av Norges viktigste industri på toppen av det hele, vil nasjonens fremskritt reverseres monumentalt. Kombinert med hvordan de sosiale, demografiske og kriminelle tilstandene som – i kraft av den høye innvandringen fra MØNA-land, den såkalte landgruppe 3 – vil forverre seg i årene og tiårene som kommer, snakker vi om en kombinasjon som har potensialet til å velte en nasjon.
Klimasekten
I løpet av de siste tiårene har klimasekten vokst seg enorm, med mektige tilhørere og forkynnere, hvor klimaprestene ikledd rødgrønne dommedagskåper predikerer kataklysme som bare kan unngås ved syndsforlatelse fra CO2, kjøttspising og økonomisk vekst. Sekten har blitt som en religion, og store deler av politikerstanden har latt seg rive med, enten med mål om ideologisk utnyttelse eller ren og skjær politisk promiskuitet.
Heldigvis våkner stadig flere opp til at klimabevegelsen er en forkledning som skjuler – endog ikke godt – politikk som vil i ytterste konsekvens lamme, og i det aller minste ramme den norske økonomien, selvråderetten, velferden og befolkningen hardt. Med Regjeringens uttrykte mål om å «halvere utslipp fra nivået i 1990 innen 2030», kan man bare forestille seg hva de reelle konsekvensene blir for vanlige arbeidsfolk og familier.
Det er langt mellom liv og lære, som det heter.
Politisering
Klimaproblematikken, som innvandringsproblematikken, eksisterer hovedsakelig innenfor to sfærer: Den vitenskapelige og den politiske. Sistnevnte har for lengst forsøplet den vitenskapelige sfære, og som følge av dette spres det regelrette løgner om den faktiske situasjonen man politisk skal forholde seg til. Det er uhyre vanskelig å trå konstruktivt i den vitenskapelige sfæren, nettopp på grunn av at den har blitt så politisert av både nasjonale, internasjonale og overnasjonale aktører med sine egne motiver.
Den største løgnen i klimadebatten er at det hersker konsensus om at mennesker står ansvarlige for mesteparten av temperaturøkningen på ca. 0,9 celsius grader siden midten av 1800-tallet. Hvis du noen gang har våget å uttrykke skepsis i diskusjoner om «klimakrisen», har du garantert opplevd å få slengt denne kommentaren i fleisen: «Så du vet bedre enn 97 prosent av verdens forskere?»
Når 97 er 0,5 eller 1,6
De 97 prosentene er en referanse til metastudien Cook et al. fra 2013. Den analyserte 11.944 vitenskapelige artikler om klimaendringer, med hensikt å lage en oversikt over konklusjonene og klimaforskernes syn. Men nå har en studie av studien avdekket at den ikke viser at 97 prosent av verdens forskere mener klimaendringer skyldes hovedsakelig (altså over 50 prosent) av menneskers aktivitet (såkalt antropogen global oppvarming). Det den derimot viser, er at man kan feiltolke, misvise og direkte lyge om en studie, og fremdeles gjøre den til det mest brukte utgangspunktet for en av den moderne tids mest avgjørende saker for fremtiden. Så lenge det tjener en viss politisk agenda – selv etter å ha blitt ettertrykkelig tilbakevist.
Tvert om er det 0,5 prosent av de vitenskapelige artiklene som eksplisitt underbygger påstanden om at hovedårsaken (over 50 pst) av temperaturøkningen på jordkloden etter målingene på 1800-tallet er forårsaket av menneskelige drivhusgassutslipp.
Andelen 0,5 prosent inkluderer nemlig også de 7.970 vitenskapelige artiklene (av de totalt 11.944) som ikke tar et klart standpunkt om hvorvidt det forekommer antropogen global oppvarming og i hvilken grad den forekommer. Hvis man fjerner alle artiklene som ble diskvalifisert av Cook for ikke å uttrykke et standpunkt, øker prosentandelen som mener at temperaturøkningen er forårsaket hovedsakelig av mennesker til 1,6 prosent.
1,6 prosent står i sterk kontrast til de 97 prosent som vi stadig leser og hører på nyhetene, og som blir formidlet av politikere og på skolebenken.
Kategorisering
Hvordan har det så vært mulig at disse «97 prosent» med henvisning til Cook-studien er blitt misbrukt av personer som Barack Obama og andre politikere, journalister, lærere og debattanter?
Svaret finner vi igjen hos John Cook. Han gjorde et «politisk håndverk». Han fjernet alle artiklene som ikke uttrykte en eksplisitt posisjon om antropogen global oppvarming. Så baserte han funnene sine på de artiklene som faktisk uttrykte en posisjon.
Av seks kategorier med forskjellige posisjoner, samlet han de tre kategoriene av artikler som uttrykte eksplisitt at mennesker påvirker klimaet på noen som helst måte, i en hvilken som helst grad, samt artiklene som uttrykte implisitt at mennesker påvirker klimaet på noen som helst måte, i en hvilken som helst grad, i tillegg til den siste kategorien som uttrykte eksplisitt at mennesker påvirker klimaendringene i en grad over 50 prosent.
I denne kategoriseringen, som til sammen konkluderte med at mennesker i det minste påvirker klimaet på noen som helst måte innenfor et spenn mellom 0,0001 til 100 prosent, konkluderte 97 prosent av de vitenskapelige artiklene implisitt eller eksplisitt med at mennesker påvirker klimaet og gjennomsnittstemperaturen i verden iallfall til en viss grad (alle de tre av seks kategoriene som ble nevnt i avsnittet ovenfor). Dette er ikke kontroversielt i det hele tatt, da klimaet åpenbart påvirkes til en viss grad – uansett hvor stor andel det faktisk er snakk om – av mennesker. Men tallet har blitt grovt misbrukt av politisk motiverte aktører.
Spørsmålet er ikke hvorvidt mennesker påvirker klimaet og temperaturfluktuasjonen, men derimot i hvilken grad den antropogene aktiviteten påvirker den totale endringen.
Legitime spørsmål
Det er helt innenfor å sette spørsmålstegn ved menneskets spesifikke grad av påvirkning på den globale temperaturøkningen. Det er legitimt å spørre om:
- kvaliteten på måleapparatene som ble brukt i starten, og hvorvidt de gir et adekvat svar på den globale (og ikke bare lokale temperaturen spesielt i de tidlige årene med målinger)
- solens aktivitet, med dens solflekker, baner, vinder og sykluser
- jordens magnetskjolds svekkelse de siste tiårene, og i hvilken grad dette svekker klodens evne til å beskytte mot solen
- av hvilke grunner deler av Antarktis varmes opp
- vår tids relasjon til Den lille istid, hvis avslutning sammenfaller med den industrielle revolusjon (og korrelasjonen mellom varmeperioder og teknologiske og kulturelle fremskritt gjennom historien)
- naturkatastrofers forekomst, i hvilken grad de forårsakes av mennesker med intensjon eller som konsekvens av antropogen global oppvarming
- relasjonen til andre varmeperioder (vi har tross alt hatt mange varmeperioder og kuldeperioder etter den siste istiden, med temperaturer høyere enn dagens)
Det er mange interessante spørsmål med variabler som må tas hensyn til om man skal fatte skjebnesvangre politiske beslutninger basert på klimasaken.
Realitetsorientering
Jeg er simpelthen en kritisk og nysgjerrig sjel som enser politisk propaganda og skjulte motiver, skjult bak klimabevegelsen. Måten media – og spesielt NRK – fokuserer stadig mer (nesten religiøst) på klimasaken, samt måten de dramatiserer absolutt alt som kan relateres til klima, har fått mange andre også til å så tvil om bevegelsens egentlige motiver. Og derfor ser vi klimaopprøret nå.
Skal man følge føre var-prinsippet, selv om vi ikke vet i hvilken grad våre menneskeskapte utslipp forårsaker global oppvarming, må vi i det minste realitetsorientere oss litt om hvilken plass Norge har i verdenssamfunnet, om hvor mye vi slipper ut av svartelistede gasser og hvordan energiforbruket vårt ser ut.
32 prosent av forbruket vårt er fra fossile kilder, mens 68 prosent er fra hydro og fornybare kilder. EUs tall er ganske forskjellig. Der er 75 prosent fra fossile kilder, 14 prosent fra hydro og fornybare kilder, og 11 prosent fra kjernekraft.
Det betyr i praksis at Norge allerede har gjennomført «det grønne skiftet».
Så må jeg minne om at vi er et bittelite knøttland som bokstavelig talt står for en promille av verdens utslipp. Vi får utrettet langt mer ved å opprettholde velstanden og utviklingen i samfunnet vårt, i stedet for å foreta en «kompostering» av økonomien.
Maktforskyvning
Jeg avslutter med poenget jeg begynte med: Dette er virkelig et politisk håndverk uten sidestykke, kanskje med innvandringspolitikken som bakteppe. Mens man lukket øynene for innvandringens konsekvenser inntil det var for sent, går man nå høyt på banen med det man påstår er udiskutable fakta.
Klimasaken har hinsides politisert vitenskapen og resirkulert den internasjonale sosialismen på eksemplarisk vis. Skatter, avgifter, avviklinger og detaljreguleringer av samfunn og individers liv innføres i klimaets navn. Overnasjonale organisasjoner med mål om å avvikle nasjonalstatene, som FN og EU, overføres stadig mer makt. Og vi er vitne til en maktforskyvning fra Vesten til fremadstormende diktaturer/sivilisasjoner som Kina, som tjener grovt på for eksempel Paris-avtalen og andre internasjonale avtaler som tillater akselerert utvikling hos dem, og akselerert avvikling hos oss.