Sosiolog Halvor Fosli har skrevet en bok om masseinnvandringen. Boken er et produkt av omsorg for Norge og en best mulig fremtid her for de kommende generasjonene. Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid fikk en meget god omtale av oss. Boken summeres opp slik i de to første setningene i bokanmeldelsen: «Norge har brukt opp den økonomiske og kulturelle bærekraften. Vi er ved veis ende.»
Og som jeg også skrev i anmeldelsen:
Fasiten er der, og Fosli har samlet den mellom to permer. De organiserte antirasistene, med stadig svakere kundegrunnlag, virkelighetsbenektende akademikere, bistands- og flyktningindustriens generaler, og de dvaske redaktører og journalister på sine pidestaller høyt svevende over fakta på bakken, kommer enten til å sitte helt tyst i de bekvemmelige stolene sine nå i håp om at stormkastene fra boken ikke når deres salonger, eller de kommer til å svare med skitne angrep. For det kan ikke bli annet enn skittent ettersom Fosli har utviklingen på sin side, han har fakta på sin side, han har faktisk også – selvsagt, hvis man er ærlig og fornuftig – moralen på sin side. For hvem kan med æren i behold i edru tilstand mene at det å rasere en velfungerende nasjonalstat med en velferd knapt noen andre land i verden er forunt, var rasjonelt?
Dette rasjonelle tankesettet tåler ikke de som elsker kanapeer og som mener de har de edleste motivene.
«Fosli er så OUT»
En av dem er forlagsredaktør av sakprosa i selveste Aschehoug, tidligere lektor ved Norsk Journalisthøyskole, Nazneen Khan-Østrem. Uten å lese boken, uten et eneste saklig argument, legger forlagsredaktøren ut denne meldingen på Facebook:
Kommentaren ble lagt ut på siden til Oslos varaordfører, Kamzy Gunaratnam (Ap) i går.
Og her fra Dagbladets Gunnar Thornfeldts Facebook:
.
Det de færreste vet, er at denne Khan-Østrem er kjent for sin voldsforherligende, ytre venstre ideologi. Selv fikk jeg sjokk i 2006 da jeg lesten hennes selvbiografiske bok, Min hellige krig (2006), som er en søkende reise i Europa etter en «muslimsk identitet». Jeg skrev en lang omtale av boken i Klassekampen. Khan-Østrem dementerte ingenting av det som nå følger, og hold deg fast, for man detter av stolen av langt mindre:
Khan-Østrem hyller svartkledde iranske kvinner i burkha og med gevær i hendene under revolusjonen, antisemitten Luis Farrakhan, den frafalne AKP-eren og konvertitten til islam, Trond Ali Lindstad, og den norskpakistanske talspersonen for Islamsk Råd, Zahid Mukhtar. Og hun langer hardt ut mot nye nordmenn som «birkebeineren» Shazad Rana: Han har sviktet – han er «norsk».
Videre: Det er dog en smule beroligende at hun tviler på at hun er villig til å gå i døden som selvmordsbomber. Hun skriver «tviler», hun er altså ikke sikker (s.273).
Forherliger vold
Khan-Østrems fascinasjon for vold og totalitære krefter åpenbares allerede etter få siders lesning. Her beskriver hun en konsert i Oslo i 1993 med punkbandet Fun-Da-Mental, som
» … leverte et intenst show med bilder fra den iranske revolusjonen og palestinernes kamp, mens bandet selv bar palestinaskjerf som dekket mesteparten av ansiktet. Bandet solgte også t-skjorter med bilder av kvinner i svarte burkaer med gevær – tatt under den iranske revolusjonen – og t-skjorter med det islamske symbolet stjerne og halvmåne, med ordet islam i store fete bokstaver. Det var ingen ’big deal’ da her i Oslo, men jeg husker at jeg ble rørt og stolt under festivalen (…) – selvtilliten, kunnskapen og følelsen av at min muslimske identitet var viktig, vokste stadig» (s.20).
Lenger ut i boken viser hun til Fun-Da-Mental igjen:
«Da jeg gikk rundt med bandmedlemmene i Oslo sentrum, var jeg stolt og følte en sammenhørighet (…). For da gikk jeg sammen med urbane, militante unge innvandrermenn fra London – rasende stolte over å være muslimer» (s.234).
Også den ekstreme kalifatbevegelsen, Hizb ut-Tahrir, forbudt i flere land som Pakistan og Tyskland, hyller Khan-Østrem, samtidig som hun langer ut mot en kritisk dokumentarfilm om denne bevegelsen: 
«Den fremstilte bevegelsen negativt, som terrorister og fanatikere. Dette bildet stod imidlertid i sterk kontrast til lederen som ble intervjuet: En ung, pen arabisk mann som var skremmende intelligent og velartikulert, og som kunne ha sjarmert hvem det skulle være. Jeg lot meg fascinere av organisasjonen» (s.139).
I og for seg overrasket ikke dette, all den tid liknende er sagt av Khan-Østrem i Ny Tid:
«… de evner å samle tusener av unge menn og kvinner på Wembley stadion i London, og er blitt populære blant muslimsk innvandrerungdom i Danmark. Hva er det som trekker alle disse unge til en slik organisasjon? Det er en stor intellektuell utfordring for meg å svare på det spørsmålet. Man kan se det som et forsøk på å finne en identitet som er fri fra den vestlige dominansen og åket fra kolonitiden, som en prosess man innen postkoloniale studier kaller ’decolonialization of the mind’. Sett fra et slikt perspektiv får det valget disse ungdommene tar – et valg jeg beundrer dypt – et slags kulturradikalt, eller i alle fall kulturkritisk, skjær. Det viser at hva som er kulturradikalt for en med minoritetsbakgrunn ikke nødvendigvis er det samme som for en med norsk bakgrunn» (14.august 2004).
Et betimelig spørsmål er: Ville hun sagt det samme om ungdom som beundrer nazistiske grupper?
Løfter frem rasist som støtter Hitler
Samtidig løfter hun frem Louis Farrakhan, uttalt rasist som har hyllet Hitler og leder av Nation of Islam (NOI) i USA:
«Det er umulig å ikke la seg fascinere av det sterke fellesskapet man er blitt vitne til gjennom utallige fjernsynsreportasjer og avisartikler i årenes løp. Bilder av fullsatte rom med kvinner kledd i hvitt og menn i svarte dresser har bestandig grepet meg. Dermed har det vært lett å ignorere all praten om hvite djevler og magikere. Det viktige har vært at Allah har stått sentralt» (s. 56).
Og hun hyller konvertitten Trond Ali Lindstad, som har Iran som sitt ideologiske fyrtårn. Han omtales som «den godeste legen». Hun blir «genuint rørt av Lindstad da han snakker om sitt gudsforhold» (s. 231).
Lindstad siteres ukommentert på blant annet dette, da han får spørsmål om han skal delta i demonstrasjonstoget i Oslo i 2004 etter drapet på Theo van Gogh:
«Nei, jeg går ikke i et tog som så ensidig tar avstand fra vold. Jeg tror på vold i visse sammenhenger» (s.230).
Og hun ble «imponert» over rykter om en punker i Oslo den gang, Frode Saugestad, med aliaset Farid al-Qassam:
«Farid al-Qassam, etter den første kjente palestinske martyren. Jeg har også lagt merke til Frode tidligere, fordi ryktene ville ha det til at han skulle la seg verve av Hamas og kjempe for palestinerne. Sånne rykter imponerer», skriver Khan-Østrem (s.247).
Fortsetter i samme spor
Hvis dere tror at Khan-Østrem har «blitt voksen» siden dette og tatt til demokratisk antivoldelig vett, se på dette: I 2014 var hun redaktør for denne boka, XTREM: Krig i Oslos gater. Dette er altså en bok å foretrekke fremfor Fosli sin bok, ifølge Khan-Østrem. Boken beskriver Jan Kallevik og hans kompiser som var militante, voldelige antirasister og deres fysiske kamp mot nynazistene på 90-tallet. Voldsfanatikeren og Blitzeren Kallevik er IN, Fosli er så OUT.
Jeg har hatt pistol, men har aldri løsnet noen skudd. Vi brukte ikke dynamitt og sprengte ikke hus eller stakk folk med kniv. Men harde sammenstøt med knyttnever og våpen, det skjedde, og det forsvarer jeg den dag i dag, sier han.
(…)
Mange mener metodene deres var langt over streken. Han mener de hadde et historisk perspektiv.
– Klassisk, militant antifascisme går tilbake til 30-tallet, fra gatekamper i Mussolinis Italias og Hitlers Tyskland. Poenget er å få kontrollen over gatene. Vår logikk var at nynazistene ikke skulle få en millimeter av gatene i Oslo, i alle fall ikke på østkanten. Hvis de fikk møtes på en pub, ja, da ga vi dem en millimeter. Men jeg skjønner at andre ikke nødvendigvis oppfatter angrep på en pub som selvforsvar, sier han i dag.
Og se dette sitatet fra Kallevik, minner det ikke om Khan-Østrems holdning?
– Det handler om rotløs ungdom som søker etter identitet, og den følelsen det er å møte likesinnede og bli en del av et miljø. Det er jo et eventyr, og jeg er veldig stolt av miljøet jeg har vært en del av, sier han.
Den «gode» Kallevik beskriver en kveld slik:
Han var full, deppa og skjøt fire skudd i veggen etter en sliten kveld på byen. Prosjektilet som traff ham i hodet, var en rikosjett. Ironisk nok er det ikke fienden som påfører ham den verste skaden, men ham selv.
– Kula, en ni-millimeter, gikk inn her, peker han.
– De åpnet topplokket og sydde 34 sting. Men det er fortsatt ett prosjektil til der inne, forklarer ham.
For såvidt er jo denne boken interessant. Den gir jo et samtidshistorisk tidsbilde av voldelige gater og hjerner. Foslis bok, skrevet med innestemme, gir et bilde av en fantastisk nasjon som kan miste seg selv dersom politikken ikke legges om. Foslis budskap handler om å bevare et ikke-voldelig samfunn. Fosli avskyr vold, og elsker det frie og fornuftige ordet.
Nazneen Khan-Østrem kan jeg vanskelig (og beklageligvis) se har bidratt med noe særlig positivt til landet vårt. Det rake motsatte kan sies om Fosli, som også leverte et flott intervju til Nettavisen i går.
Til de av dere som ikke har bestilt boken, gjør det her.