Denne frykten er dessverre rasjonell. Frykten for å bli uglesett på jobb, ja kanskje til og med miste jobben, eller frykten for å skape splid innad i familien eller blant venner. Frykt for å bli stigmatisert som en slags høyreekstremist eller det som verre er.
Som samfunn har vi ikke bare anerkjent en slik form for stempling, men den brukes særdeles effektivt for å forhindre meninger på særdeles politisk betente tema. Her står innvandringspolitikken i en særklasse, rett og slett fordi den handler om grupper av mennesker. Grupper som man frykter skal settes opp mot hverandre. Grupper som blir definert som svake eller sterke, der førstnevnte skal ha et særskilt vern fra sistnevnte.
Utvikling – på godt og vondt
Etter å ha stått i dette feltet et par tiår, og vært ute noen «vinternetter», synes det rett og slett grenseløst hvordan man kan bli behandlet, ikke minst av de tradisjonelle mediene, for å ha «feil» oppfatninger. Samtidig har det vært en betydelig utvikling disse årene, både på godt og vondt. Det gode er at langt flere har engasjert seg offentlig i innvandringsdebatten, og at langt flere har forstått konsekvensene av en feilslått innvandringspolitikk og en ikke-bærekraftig innvandring. Med kunnskap er det enklere å stikke nesen frem, og vanskeligere å bli parkert av usakligheter. Den uheldige utviklingen handler om de stadig verre beskyldningene om hvem man er og hva man står for. For om lag 15 år siden var det nærmest utenkelig å kalle noen rasist, i dag er rasist, nazist, fascist så vanlig at begrepene har totalt mistet sin meningsinnhold. De offentlige koblingene, slik som «ulven kommer fra en flokk», at andre vet bedre hva du mener enn deg selv eller rett og slett lyve om andre, brukes skruppelløst av både politikere og aktivister.
Utviklingen er også interessant for forståelsen av innvandringsproblematikken. Først ble de fleste negative konsekvenser av innvandringen totalt avvist, uansett hvilke fakta som ble lagt på bordet. Deretter ble problemene, om ikke alle, smått akseptert, men gjerne dempet ned så mye som mulig eller forsøkt bortforklart. Når ulike problemer har vokst seg så store at det ikke lenger er mulig å skjule, er det presentasjonen det er noe i veien med. Det snakkes om ute- og innestemme, men det snakkes ikke om de feil som er begått og hvordan vi skal endre kursen. Tvert om fortsetter vi med det som beviselig ikke har fungert.
Men nettopp at vi blir flere og flere på det vi kaller den innvandringsrealistiske siden er det som gir håp for fremtiden. Det er ikke bare «å knuse» for eksempel HRS, for det er ikke lenger bare vi som opererer som brøyteplog på området. Og flere vil forhåpentligvis komme til.
Mange av disse er fremdeles blant den tause majoriteten, de som sender oss og andre offentlige stemmer sine tanker og analyser – men ber om å forbli anonyme. En av disse sendte nylig sine betraktninger til Simen Sandelien, som vi har fått tillatelse – fortsatt anonymt – til å gjengi her. Dette er i våre øyne en viktig tekst:
Ti grunner til at innvandringsdebatten går i lås
Som samfunnsinteressert, sosialdemokrat og varm tilhenger av det norske, egalitære, tillitsbaserte velferdssamfunnet, er det det til å rive seg i håret av at vi sakte, men sikkert undergraver fundamentet for et slikt samfunn ved å tillate ikke bærekraftig innvandring av grupper fra land som er religiøst og kulturelt diametralt ulike fra vårt eget. Flere viktige samfunnsområder har de siste årene opplevd klart negative trender, blant annet økende kriminalitet og lavere arbeidsdeltakelse, samt stor slitasje på både helsetjenester, utdanningstilbud og økt barnefattigdom.
Tanken på at vi kunne vært enda en god del mer harmonisk og vellykket som samfunn om vi hadde beholdt innvandringen på et konservativt nivå er mildt sagt frustrerende. Like forstemmende er det å se hvor mange mennesker som fortsatt fronter et innvandringsliberalt synspunkt, selv om all statistikk, empiri og sunn fornuft tilsier at ikke-vestlig innvandring er samfunnsmessig selvskading. Det er slående hvor fastlåste, polariserte og lite konstruktive de fleste diskusjoner om innvandringsspørsmål ender opp med å bli. Forståelsesgrunnlaget er ofte så fundamentalt forskjellig at det blir som om man skulle diskutert på hvert sitt språk.
Dette har fått meg til å gruble over hvor det egentlig butter. Hvorfor tar så mange nordmenn ikke innover seg dramatiske endringer i vesteuropeiske samfunn og ser sammenhengen med ikke-vestlig innvandring? Hvorfor ser de ikke at muslimer som gruppe og islam som kulturreligion og ideologi er det desidert mest problematiske med innvandring? Jeg kom fram til ti punkter som jeg tror gir mye av svaret på hvorfor så mange fortsatt må regnes som innvandringsliberale, og ikke i nevneverdig grad alarmeres av de store og negative samfunnsendringene vi står overfor:
- De har ikke satt seg inn i hva islamsk tro innebærer
Dette mener jeg er det aller viktigste. Folk flest vet så godt som null om hva som står i koranen, og hva islam egentlig krever av sine følgere. De tror at det kan sammenliknes med norsk kristentro – en privat og personlig greie som har få eller ingen konsekvenser for andre enn den troende selv. At islam er en gjennomgripende lovreligion med utallige påbud, skarpe skiller mellom kvinner og menn, troende og vantro, samt et mye voldeligere og enda mer anti-vitenskapelig fundament enn kristendommen, får dermed ingen betydning for de uvitende innvandringsliberales innstilling til muslimsk påvirkning. Av samme grunn blir symboler på islam, som hijab og moskéer, ikke sett på som noe negativt, men heller nøytralt eller til og med positivt.
- De skiller ikke mellom innvandring på individnivå og på gruppenivå
Manglende evne eller vilje til å tenke rasjonelt og prinsipielt er et av hovedproblemene. «Når Hassan på hjørnet er en så blid og hyggelig fyr, kan umulig innvandring være et problem», tenker den innvandringsnaive. Man klarer ikke å se at når Hassan er én av en gruppe på et sekssifret antall personer, der en urovekkende høy andel mangler både utdannelse og respekt for storsamfunnets institusjoner, autoriteter og norske skikker, blir resultatet likevel noe helt annet.
- De bor ofte på steder der det er få innvandrere
En svært høy andel norske journalister, politikere og innvandringsnaive i øvre middelklasse bor i områder med lav andel ikke-vestlige innvandrere. Dermed får de ikke selv merke på kroppen effektene av dårlig integrering, og forstår ikke at det skal være et problem. Dette er årsaken til den triste situasjonen der helt vanlige nordmenns bekymring for sine barn og negativ utvikling i sitt nærområde blir stemplet som fremmedfiendtlig og islamofobisk, i verste fall rasistisk eller fascistisk.
- De tror mengden av innvandring er noe vi ikke kan påvirke
En del av de innvandringsliberale har holdningen at antall asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere til landet nærmest er en naturlov. De har ikke satt seg inn i problemstillingene og mekanismene rundt menneskehandel, velferdsflyktninger og push/pull-faktorer, og vil i beste fall kun prøve å gjøre noe med symptomene på at noe er galt – ikke se etter muligheter til å gjøre noe med selve årsaken. Dermed får vi paradokser som at de politiske partiene som er mest opptatt av å fjerne barnefattigdom og økonomisk ulikhet, samtidig er partiene som er pådrivere for den viktigste årsaken til disse problemene, nettopp ikke-vestlig innvandring.
- De tror for/mot innvandring først og fremst handler om penger
Denne tankefeilen gjør at innvandringsdebatter stadig vekk føres på feil grunnlag. Innvandringsnaive har en tendens til å tro at den eneste kostnaden ved ikke-vestlig innvandring er økonomisk. Det vil si at en innvandringsskeptiker vil bli sett på som gjerrig og egoistisk, siden vi tross alt har ganske god økonomi her i landet. Kriminalitet, utvanning av viktige samfunnsverdier, segregasjon og kulturelle gnisninger utelates eller bagatelliseres, slik at bildet blir uforholdsmessig skjønnmalt. På toppen av det hele er det jo mye som tyder på at selv kun den økonomiske byrden er så stor at den i seg selv er grunn nok til å være skeptisk.
- De setter likhetstegn ved innvandringsskepsis og fremmedfrykt
Resultatet av uvitenheten og naiviteten beskrevet i en del av de andre punktene her, er at det for mange av de innvandringsliberale ikke eksisterer noen legitim grunn til ikke å ønske ikke-vestlig innvandring. Dermed vil et hvert forsøk på å stille seg kritisk til denne innvandringen bli sett på som ikke stuereint. Siden det ikke eksisterer noen gode grunner til å være motstander, må jo de som er det ifølge denne logikken ha smårasistiske eller fremmedfiendtlige holdninger. Eller i beste fall være selvgode egoister.
- De aner ikke hva integrering egentlig krever
At ingen land til nå har klart å løse problemet med integrering av større grupper muslimer, hindrer ikke de mest innvandringsnaive i å beholde en optimistisk tro på at det går seg til. «Folk vil jo jobbe og være en del av samfunnet», er gjennomgangstonen, selv om det finnes mengder av statistikk og empiri som sier det motsatte. Integrering er i grunnen et ganske tomt begrep, som mangler både en tydelig definisjon, tydelige forutsetninger og tydelige midler til å nå målet. Løsningen er alltid å pøse på med mer penger, hittil uten nevneverdig suksess. Den eneste sikre veien til integrering er et sterkt eget ønske om å integrere seg, noe som går på tvers av islams påbud, og dermed er mangelvare hos muslimske grupperinger. I tillegg til alt dette kommer det rent tallmessige: av en eller annen grunn er det ikke like åpenbart for alle hvor nøye integrering henger sammen med antallet som skal integreres. Det sier seg selv at bydeler med flere titalls prosent fremmedkulturelle aldri vil oppnå særlig grad av integrasjon.
- De har ofte skummelt liten innsikt i hvordan en nasjonal velferdsstat henger sammen
Det kan synes som en stor del av de mest innvandringsliberale jobber i offentlig sektor. En tendens blant disse er at staten har så mye penger at det nesten ikke trengs å prioritereres. Det er som kjent mye lettere å bruke andres penger enn sine egne. Kunnskapsløsheten hos enkelte er så stor at man tror at penger til sosialtjenester og integrering kommer fra en nærmest uendelig pengesekk – man ser ikke at mer penger til én ting betyr mindre penger til noe annet. På toppen av dette kommer en mangel på forståelse for at slik statlig pengebruk forutsetter store og forutsigbare skatteinntekter.
- De har en formening om at så godt som alle mennesker er like gode
En fin, men akk så naiv tanke er at det ikke er forskjell på folk. I dette landet er vi så heldige at den jevne nordmann faktisk er både ærlig, arbeidsom og tro mot samfunnsinstitusjonene. Alle som har reist litt eller lest litt, vet at dette overhodet ikke er gjengs i resten av verden. Mange steder – ikke minst i muslimske samfunn – er det klanen og familien som teller, øvrige institusjoner bør enten utnyttes eller kanskje til og med motarbeides. Det sier seg selv at mennesker fra slike kulturer har svært dårlige forutsetninger for å slutte opp om den norske samfunnskontrakten. Men hvis man ikke har innsett disse tingene, virker det bare ondt og fordomsfullt å ikke tenke det aller beste om enhver folkegruppe.
- De overvurderer styrken til den norske tillitskulturen i møte med klanmentalitet
Jeg leste et svensk debattinnlegg der avsenderen skrev at «islams klanskultur spiser skandinavisk tillitskultur til frokost». Dette stemmer etter min oppfatning veldig bra. Tillit er toveis prosess, som er svært skjør overfor utnytting og kontraktsbrudd. En utbredt holdning hos innvandringsnaive er at den norske kulturen er robust og tåler nesten hva det skal være. Dette er både kunnskapsløst og historieløst å hevde. Negative kulturelle endringer kan være like irreversible som klimaendringer, men mens «føre var»- og alarmisme-innstilling er gangbar mynt i klimaspørsmål, er holdningen i innvandringsspørsmålet at vi kjører på og satser på at det holder.