(PS: Rett før publisering av denne saken, tok den en ny vending. Se siste avsnitt)
For den som følger med i norske og danske medier har nok fått med seg at både her og i Danmark har debatten om utsendelse av barn til koranskoler blusset opp igjen.
I HRS sitter vi imidlertid med en ond smak i munnen. Ikke fordi at det igjen reises en offentlig debatt om problemet, men fordi det har vært kjent i årevis – og ikke en eneste politiker eller regjering klare å gjøre noe med det.
Hva er det som skal til!?
La oss derfor ta en reise bakover i tid, nærmere bestemt 16 år tilbake, til 2004 og til danske BT.
Undercover
Etter vår avsløring om barn som sendes til typisk foreldrenes opprinnelsesland for å «bli gode muslimer» eller avlæres vestlige verdier (eller gjenoppdragelse, som danskene kaller det), gikk danske BT undercover i Danmark for å se hvor enkelt det eventuelt kunne være å få sendt barn ut. Grunnen var at vi i vårt arbeid i 2003/2004 også møtte danske barn på ulike skoler i Pakistan, noe vi informerte den danske regjeringen om (via daværende utlendingsminister Bertel Haarder). Saken i BT er datert 20. august 2004.
BTs muldvarp «Hamin» dro på fredagsbønn i den pakistanske moskeen Minhaj ul-Quaran i Valby i København. Her skulle han finne en kontaktperson som kunne hjelpe han med å sende sine to døtre på henholdsvis 10 og 13 år til gjenoppdragelse, fordi «de var blitt for danske». Det tok Hamin 15 minutter, og helt åpenlyst i moskeen, og få et telefonnummer til en mann som kunne hjelpe han «med problemet». Telefonnummeret sto oppført på moskeen Minhaj ul-Quaran.
Hamin tok kontakt med mannen som «selvsagt kunne hjelpe han». Mannen fortalte at de hadde gode erfaringer med å sende barn tilbake til Pakistan, så det var ikke noe Hamin skulle være nervøs for.
Spørsmålet var hvilken skole Hamin ønsket for sine døtre.
Meget god skole
Hamid ønsket at barna hans skulle inlosjeres på en av de strengeste og fundamentalistiske skoler, Idara Minhaj Ul-Quran i byen Gujrat, som ligger i Punjab-provinsen, Pakistan. Og hvorfor ønsket Hamin det? Jo, fordi det var en av de skolene vi besøkte – og som vi etter noe strev klarte å ta oss inn i, hvor vi også traff dansktalende barn.
Et sted, der udefra ligner et fængsel, og som den norske menneskerettighedsorganisation Human Rights Service for en uge siden i B.T. beskrev således:
»Forholdene inde i Idara Minhaj-skolen var modbydelige. Det lignede et fængsel. En stor borg uden vinduer. Der var mørkt, koldt og ingen elektricitet. Det var et uhyggeligt syn.«
Samtidig slog den norske organisation fast, at der både sad danske, svenske og norske piger derinde.
Mannen som Hamin snakker med i Danmark mener Hamin har tatt et utmerket valg. Han kjenner skolen, og har dette å si: «Det er en meget god skole. Du kan få det som du vil ha det. Min familie i Pakistan skal nok se etter dine jenter der nede».
Truer med politianmeldelse
For bare noen dager siden (13. februar) rapporterte vi om Shurika Hansen og Himanshu Gulatis bestrebelser for å få ut en norsk jente (18) fra en koranskole i et vestafrikansk land. Sentralt her var den manglende evnen fra norske myndigheters side til å bistå jenta som hadde vært på koranskolen siden hun var 16 år.
Gulati fortalte om hendelsesforløpet på et møte på Stortinget 11. februar for inviterte gjester. I panelet var også Dana Manouchehri i LIM og en ung kvinne ved navn Julie. Sistnevnte ble presentert som en hjelper i en ny sak, der «Amhed» (16) er sendt ut av landet til koranskole i Somalia.
Så skjer det noe interessant akkurat i det jeg skriver dette: Jeg får en telefon fra en meget sint ung dame, som henviser til denne saken over og spesielt til omtalen av 16-åringen. Hun er søster til «Ahmed».
Hun forteller at det som Julie sier slettest ikke er riktig, og dermed at det som er referert er feil. Hun sier de «kjenner sine rettigheter meget godt», og hun truer med at hvis ikke omtalen vår slettes, så blir vi politianmeldt.
Det hun derimot ikke vil, utover å kun presentere seg som «Ahmeds» søster, er å fortelle meg hva som er den riktige historien.
Hun «opplyser» meg om at vi har plikt til å høre begge parters historie før vi skriver noe, samtidig som hun nekter å fortelle meg noe. Etter trusselen om politianmeldelse, ringer hun opp igjen og forteller at hun har vært i kontakt med politiet, som sier at vi følger «vær varsom-plakten», og truer igjen med at hvis vi ikke sletter saken så går de til politianmeldelse.
Som dere vet er det ikke første gang i HRS’ historie at vi blir politianmeldt, men det interessante her er at politiet med denne (eventuelle) anmeldelsen, gis en mulighet til å rette søkelyset på barn og unge som sendes på koranskole.
Det er mildt sagt noe symbolsk over dette: Det som skulle bli et historisk tilbakeblikk endte opp som en øyeblikkshistorie. Vi har ikke kommet en millimeter av flekken når det gjelder utsendelse av barn.