Fra 1990 til 2018 var familieinnvandring viktigste innvandringsgrunn for ikke-nordiske statsborgere og sto for 36 prosent av all innvandring fra land utenfor Norden, melder Statistisk sentralbyrå (SSB).
Etter at HRS på begynnelsen av 2000-tallet begynte å gå familieinnvandringen til Norge mer etter i sømmene, ikke minst gjennom ekteskapsinnvandringen, har SSB begynt å gjøre dette selv og kommer jevnlig med rapporter om temaet. Vår påstand var at hvem som gifter seg med hvem har betydning for integreringen, ikke minst ved henteekteskapene. Sistnevnte er også det som er hovedproblemet for ufrivillige ekteskap for unge i Norge. Vi mener fortsatt at å gifte seg ut av egen gruppe er et godt tegn på fellesskap.
I dag publiserte SSB en ny rapport om temaet. Her heter det at i perioden 1990-2018 har familieinnvandringen økt. Siden 1990 har 312.700 familieinnvandret til Norge, de fleste på gjenforening (det skal ha vært en allerede etablert familierelasjon med herboende) som utgjør 67 prosent, mens de øvrige 33 prosent kom på etablering (skal etablere et forhold med herboende).
Et flertall av familieinnvandrerne er kvinner, spesielt de over 18 år. Flest familieinnvandret til den desidert største innvandrergruppen i Norge, polakkene, fulgt av personer fra Thailand, Somalia, Filippinene og Litauen.
Tallene forteller oss i overordnede trekk at polakkene og litauere henter familie eller foretrekke å inngå ekteskap med ektefelle i hjemlandet, mens Thailand, Fillipinene og Russland fortsatt er attraktive land for først og fremst menn i Norge å hente kone fra. Somaliere i Norge har i hatt høy familieinnvandring, men i perioden har den gått betraktelig ned, som er en styrt politikk. Det er blitt vanskeligere å få familieinnvandre til Norge, der referansepersonen (herboende) må oppfylle en rekke krav. SSB har laget følgende figur:
SSB har også sett på ekteskapsmønsteret til deler av innvandrerbefolkningen, altså innvandrere og deres etterkommere, hvor de har valgt å se på 28.600 vigsler i perioden 2014-2018. Blant vigslene hvor en eller begge var innvandrer, finner de at seks av ti var med ulik landbakgrunn. Dette tallet sier oss ikke all verden da det er, som SSB også påpeker, stor variasjon mellom forskjellige innvandrergrupper.
Sterkest tendens til å gifte seg med noen med samme landbakgrunn, finner man blant innvandrere fra Pakistan, Somalia og land i Øst-Europa. Innvandrere fra nordiske og vest-europeiske land, samt kvinner fra Thailand og Filippinene, inngår i høyest grad ekteskap med ektefelle utenfor egen landgruppe.
Det er også sannsynlig at vi vil stå overfor den samme problemet med syrerne, der familieinnvandringen nok bare vil vokse fremover. Fra 2010 til 2019 har denne gruppen økt med over 32.000 personer. I tillegg var asyltoppen i Norge i fjor av tyrkere. I 2018 fikk 71 tyrkere asyl i Norge, i fjor var det mer enn en tidobling til 772 personer. Ekteskapsmønsteret til tyrkere har så lenge vi har jobbet med temaet vært rimelig likt pakistanernes. Samme problematikk er det med eritreere, en gruppe som også har økt betydelig de siste årene (den utgjør nå totalt i underkant av 28.000).
SSB påpeker at også at etterkommerne er en ung gruppe i Norge, fire av fem er under 20 år. Men blant dem som giftet seg i perioden 2014-2018, giftet om lag halvparten seg med ektefelle med samme landbakgrunn. Flest var det blant 2. generasjon med opphav fra Pakistan, hvor 87 prosent av kvinnene og 83 prosent av mennene giftet seg innad i samme gruppe – og det er en høyere andel enn blant pakistanske innvandrere, der 83 prosent av kvinnene og 79 prosent av mennene giftet seg ektefelle med pakistansk bakgrunn.
At ekteskapsmønsteret blant pakistanerne fortsatt er slik, er lite å glede seg over da de som gruppe har vært i Norge i et halvt århundre. Man skulle jo håpe at det var naturlig at pakistanere og den øvrige befolkningen blandet seg mer, men det kan fortsatt virke som det er noen kulturelle forskjeller som vanskelig lar seg knekke. Like kjedelig er det at somalierne, som har vært her kortere tid, har samme ekteskapsmønster.
Dette sier nok noe om de integreringsproblemer vi vil stå overfor i tiår fremover.
Så vil sikkert noen innvende at det samme vil gjelde for personer fra Øst-Europa, men som alle vet, selv om det ikke er legitimt å si det: de er kulturelt mer lik oss.