Saken dreide seg om en jente fra en landsbygd i Syria som i 2012, dagen før hun fylte 13 år, ble gift med sin fetter som da var 25 år. Tilsynelatende ble ekteskapet nokså umiddelbart «fullbyrdet» for jenta fikk sitt første barn da hun var 13 år. Hun fikk barn nr. 2 da hun var 16 år gammel. Jenta har helt fra ekteskapsinngåelsen bodd med sine to barn hos sine svigerforeldre, dvs. sin tante og onkel på landsbygda i Syria.
Norske lover i møte med fremmede skikker
I 2015 reiste fetteren til Norge som en av de ca 30.000 som det året søkte asyl her. På grunn av de pågående krigshandlinger fikk alle fra Syria den gangen innvilget asylsøknaden og han fikk derfor oppholdstillatelse i Norge.
I 2017 søkte jenta opphold i Norge i henhold til reglene om familiegjenforening i utlendingslovens § 40.
En søker som er ektefelle til en referanseperson, jf. § 39, har rett til oppholdstillatelse når referansepersonen er:
a) norsk eller nordisk statsborger som er bosatt eller skal bosette seg i riket,
b) utlending med permanent oppholdstillatelse i riket,
c) utlending som har eller får lovlig opphold i riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, (…)
Søknaden ble først avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) fordi ekteskap mellom en jente som ennå ikke var fylt 13 år med en mann på 25 år, ble ansett å stride mot det som innen jussens verden kalles «ordre public». Denne regelen sier at selv om ekteskapet var lovlig inngått i Syria, så ville det være støtende og i strid med vår nasjonale rettstradisjon å anerkjenne det som gyldig inngått.
UDIs avslag ble klaget inn for Utlendingsnemnden (UNE) ikke bare én, men to ganger, siste gang i mai 2019. Jenta var da blitt 19 år. Begge gangene ble resultatet det samme – et ekteskap med en som ennå ikke er fylt 13 år kan ikke under noen omstendighet anerkjennes i Norge og aksepteres som grunnlag for familiegjenforening, uansett om jenta da UNE behandlet saken var blitt myndig og ønsket å bo sammen med sin fetter som hun var gift med.
Menneskerettskonvensjonen
Oslo tingrett mener imidlertid noe annet. Den dommerfullmektig som hadde saken, avgjorde den på enklest mulig måte – ved å hevde at UNEs vedtak er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Det vises til art. 8 som lyder som følgende:
- Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
- Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Hvilke dilemmaer reiser en slik sak?
Stygg signaleffekt
Ekteskapsalderen i Norge er 18 år. Tidligere kunne fylkesmannen gi dispensasjon dersom det forelå «sterke grunner», men denne adgangen ble opphevet i 2018. Samtidig gjelder ikke norsk lov i Syria.
Det som gjør at dette «ekteskapet» åpenbart fremstår i strid med «ordre public», dvs. at det er støtende og i strid med vår nasjonale rettstradisjon, behøver vel knapt forklares nærmere. Det som gjør saken ekstra ille er at den 12 år eldre fetteren gjorde jenta gravid slik at hun fødte barn som barn. Dette anses i Norge som grov voldtekt av en mindreårig. I henhold til straffelovens § 300 har det en strafferamme på fra 3 til 15 års fengsel dersom jenta er under 14 år. Å inngå ekteskap med en under 16 år rammes dessuten av strl. § 262 som har en strafferamme på 3 års fengsel.
Men selv om slikt straffes meget strengt i Norge, så kan ikke fetteren dømmes for det han har gjort i Syria. I denne sammenheng er det ikke til å unngå å trekke en parallell til vår egen «sexkjøpslov» dvs. straffelovens § 316 som gjør det straffbart å kjøpe sex fra en voksen, samtykkende person. Denne bestemmelsen har til og med blitt gjort gjeldende for sexkjøp i utlandet, selv i land der slikt er fullt tillatt.
Det må være helt klart at når Oslo tingrett godkjenner dette «ekteskapet» som grunnlag for familiegjenforening med hjemmel i EMK, så kan det fremstå som nærmest en oppfordring til å inngå barneekteskap og deretter voldta jenta for å gjøre henne gravid – som igjen gir grunnlag for senere familiegjenforening. I alle fall er det ikke et signal om beskyttelse av unge jenter i land der slik praksis er legalt og legitimt. Selv om jenta i dag er 19 år og ønsker å flytte til Norge med begge barna, så er signaleffekten ved å innvilge familiegjenforening på et slikt grunnlag høyst betenkelig.
Ikke rettskraftig
I tillegg er dommen i strid med Justisdepartementets instruks «GI-13/2016 – Nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet» til UDI og UNE der det heter som følger:
I saker etter utlendingsloven skal UDI og UNE ved vurdering av ordre public-normen i ekteskapsloven § 18 a første ledd som hovedregel legge til grunn en nedre aldersgrense på 16 år for å kunne anerkjenne et ekteskap som er inngått i utlandet på et tidspunkt hvor ingen av partene hadde tilknytning til Norge og hvor en eller begge parter var mindreårig på vigselstidspunktet.
Ekteskapet kan unntaksvis anerkjennes selv om en eller begge parter var under 16 år da ekteskapet gyldig ble inngått i utlandet. Ved vurderingen kan det ses hen til om partene er jevnbyrdige i alder og utvikling og partenes alder på søknadstidspunktet. Jo eldre partene er, og jo lengre tid som er gått siden ekteskapet ble inngått, desto mindre støtende kan det være på norsk rettsorden å anerkjenne ekteskapet. Ved vurderingen kan det også ses hen til om partene har felles barn, og det må alltid vurderes om nektelse av å anerkjenne ekteskapet kan representere et brudd på retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.
Selv om departementet i sin instruks til UDI og UNE åpner for unntak fra hovedregelen, så fremstår denne dommen som betenkelig.
Dommen er ikke rettskraftig, hvilket kan innebære at regjeringsadvokaten anker den til lagmannsretten.
Fagkunnskap
Denne type saker gjør at kan man stille spørsmål om det i hele tatt bør være adgang til å saksøke staten for å få omgjort et vedtak i UNE. Det er tross alt i UNE at fagkunnskapen skal sitte, det er der man har søkt å samle den kompetansen som er nødvendig for å behandle slike saker.
Det fremstår som et paradoks at etter en så grundig behandling denne saken ble undergitt – først i UDI og deretter to ganger i UNE – så sitter det «en tilfeldig» dommerfullmektig i Oslo tingrett og omgjør vedtaket i en juridisk kontekst, tilsynelatende uten å at hensyn til den signaleffekt en slik dom gir og de politiske konsekvensene av et slikt vedtak. På toppen av det hele blir staten dømt til å erstatte jentas advokatomkostninger med kr. 216.360.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg selv i denne perioden er nemndmedlem, men forholder meg til denne saken kun ut fra dommen i Oslo tingrett. Imidlertid har jeg også i denne perioden erfart hvilket grundig arbeid som gjøres i UNE i enkeltsaker, som igjen tilsier at det kan stilles spørsmål ved hvilken fagkunnskap som skal ha fortrinn i slike saker.