Debatten om bruken av bistandsmidler, eller det som tidligere het u-hjelp, over statsbudsjettet har gått så lenge jeg kan huske – og det begynner å bli en tid. Da jeg selv jobbet i Riksrevisjonen fra midten av 90-tallet var nettopp bruken av bistandsmidler et tilbakevendende tema for forvaltningsrevisjon. Men selv Riksrevisjonen kviet seg, åpenbart både fordi bistand er et politisk betent tema og fordi det er et særdeles kompleks område.
Uansett så har Riksrevisjonen i flere omganger vurdert bruken av bistandsmidler, også flere ganger i løpet av de siste årene, og konklusjonen har stort sett alltid vært den samme: statens kontroll med disse pengene er ikke god nok. Unnskyldningen med at man må ta en «viss risiko» holder ikke, for selv hvilken risiko er ukjent.
Dette har altså myndighetene, inkludert Stortinget, visst om i flere tiår. Men det eneste som har skjedd i løpet av disse årene, er at Norge bruker mer og mer av skattebetalernes penger til bistand rundt omkring i verden.
Absurd mål
Norge har et mål om å bruke 1 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI, som er landets samlede inntekter) årlig skal benyttes til bistand. Dette målet er politisk bestemt, og har dermed ingenting med den faktiske situasjonen eller behov i verden å gjøre. Denne 1 prosenten sier heller ikke noe om hvor mye penger det faktisk er snakk om årlig, da det henger sammen med hvor mye inntekter landet faktisk har. Men Norge har ekstremt høye inntekter, og dermed blir det bare flere og flere milliarder inn i denne 1 prosenten.
Hvilket absurd mål dette er, viser Nettavisens utmerkede artikkel.
Da Norge ikke nådde målet i 2018 (om 1 prosent, red), fordi norsk økonomi gikk bedre enn forventet, var bistandsminister Dag-Inge Ulstein misfornøyd:
– Jeg skulle gjerne sett at statistikken viste en sluttsum som kom enda nærmere målet om 1 prosent, sa Ulstein (KrF) til NTB.
Ergo: Det blir viktigere å nå 1 prosent av BNI, enn om pengene faktisk benyttes på viktige og nødvendige formål. Det er bare politikere som tenker slik, nettopp fordi de bruker andres penger.
Usikre prosjekter
«Prosjekter» må i denne sammenheng tolkes vidt. For bistand handler i bunn og grunn om overføring av ressurser som skal komme fattige land/utviklingsland til gode. Men vet vi at det gjør det? Kortsvaret er nei, men det vi vet, det er at mye av disse pengene går til å berike «noen».
I 2018 ble det for eksempel avslørt Aftenposten at presidenten i Zambia bestilte et luksusfly til over 400 millioner kroner, samtidig som landet er stormottaker av norsk bistand. Bare dette året sendte Norge i underkant av 80 millioner kroner til Zambia ifølge Norad. Men tidligere ambassadør i Zambia, Arve Ofstad, mente at Aftenpostens fremstilling ble helt feil, da det ifølge han er en rekke vellykkede prosjekt i landet for bistanden de mottar. Jeg nevner dette spesifikt fordi jeg selv var «utsendt» til den zambiske riksrevisjonen i regi av den norske. Poenget med dette oppholdet var nettopp å bidra til kunnskapsutveksling idet den zambiske riksrevisjonen skulle lære om forvaltningsrevisjon, ikke minst i forhold til korrupsjon hos egne statsledere. Jeg lærte i alle fall én ting: man får ikke utvikling i et land der folket mistror egne ledere – uansett hvor mye penger du sender. En kan få et vellykket prosjekt her eller der, men det monner lite. Tvert om: det kan gjøre vondt verre, for statslederne får mer makt i form av (mer) penger.
Så kan det være diverse NGO-er av ymse kvalitet eller ymse moral. Ikke minst reagerer nok mange på at de største bistandsorganisasjonene i Norge har milliarder kroner i samlede inntekter, og derav høy egenkapital, men de fortsetter å tigge om mer og mer. Dette skjer samtidig med at de bruker millioner av kroner til lederlønninger. Flere av disse «bistandstoppene», inkludert Flyktninghjelpens Jan Egeland med klippekort i NRK, tjener mer enn Norges statsminister. Likevel har de samme store problemer med å dokumentere resultater av arbeidet. (PS! Rettelse kl. 17:44: I en e-post fra Flyktninghjelpen får vi beskjed om at Egeland tjener 200.000 kroner mindre enn statsministeren. Jeg er litt usikker på om det hjelper noe særlig.)
Det er som Nettavisen oppsummerer noen av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner:
- Umulig å se resultatene av pengene
- Det får ingen konsekvenser om det ikke rapporteres resultater
- UD følger ikke Norads råd
- Vet ikke hvor mye penger som går til administrasjon
- Liten åpenhet
- Gir penger til alt for mange prosjekter
- 80 prosent av undersøkte prosjekter har ikke nådd sine resultater
- Anti-korrupsjonsarbeidet gir enda dårligere resultater
Likevel fortsetter vi bare å pøse på mer penger? Hvilket annet felt ville dette vært mulig? Kanskje innvandringsfeltet, og nå også klimafeltet, samtidig med at finansminister Sanner «lover» at nå skal det bli innstramninger på statsbudsjettet – for nå er det alvor. Men i motsetning til bistandsbudsjettet, der vi i alle fall kjenner tallene, så er det musestille om innvandringskostnadene.
Store pengesummer
Nettavisen har sett nærmere på hvor mye bistandspenger som har vært brukt siden Solberg-regjeringen tiltrådte (2013). Det handler om 280 milliarder kroner. Det er for øvrig det samme som er beregnet som kreves av investeringer – fram mot 2040 – for å kunne sikre vann- og avløpstjenesten i Norge, som er svært så avgjørende for landets funksjonsevne.
Disse 280 milliardene utgjør 52.000 kroner per person i Norge, liten som stor. En familie på fire har altså bidratt indirekte med 208.000 kroner til bistandsprosjekter ingen vet hvor vellykket (eller mislykket) er og til millionlønninger til «de gode hjelperne» på toppen.
I år skal Norge bruke 40 milliarder kroner på bistand. Det er det samme beløpet som Hellas måtte gjøre som et nytt kutt (hovedsakelig som skatteøkninger og kutt i avgifter) da landet holdt på å gå over ende under finanskrisen (2010), etter å ha satt seg i enorm gjeld.
Årets 40 milliarder kroner går stort sett til ikke-vestlige land, altså landene som også avgir mange flyktninger og asylsøkere til Vesten – og som koster mottakerlandene særdeles dyrt, især velferdsstater som Norge, uten at vi kjenner regningen. Dette samtidig med at avgiverlandene mister sin sterkeste arbeidskraft, da det stort sett er unge menn som kommer.
Nå står tusenvis av disse på grensen til Europa på nytt etter at den tyrkiske despoten Recep Erdogan ikke får det som han vil. Igjen er det Hellas som er utsatt. Og igjen er «de gode hjelperne» i alle MSM-er og forteller hvor viktig, moralsk og nødvendig det er at Norge «avlaster» med å ta imot flere.
Skal Norge hjelpe, så skal vi bidra til at Hellas holder grensen stengt. Siden disse menneskene befinner seg i såkalt ingenmannsland, skal de fraktes ut derfra og hjem igjen. Det skal NATO bidra med. Og det skal EU-kommisjonen støtte, hvis ikke det samme EU skal få et ras av nye land som forlater unionen.
For det er åpenbart ikke mangel på penger det handler om, men hva pengene blir brukt til.