Regjeringen fremmet i dag en proposisjon (Prop. 49 L, 2019-2020) om endringer i utlendingsloven, hvor det blant annet kommer frem at man ønsker å ta i bruk DNA-testing.
– Pålegget vil gjelde i saker hvor identitet er usikker, enten fordi vi tror noen prøver å lure oss eller fordi noen har problemer med å skaffe dokumentasjon, sier Justis- og beredskapsminister Monica Mæland til NRK.
Utlendingsloven inneholder en rekke bestemmelser som skal bidra til at utlendingsmyndighetene baserer sine avgjørelser på et så godt og korrekt grunnlag som mulig. Det er avgjørende for en kontrollert og regulert innvandring til Norge. Det heter i proposisjonen at det er «er en utfordring at et ikke ubetydelig antall utlendinger forsøker å få opphold i Norge på uriktig grunnlag, blant annet gjennom bruk av falske dokumenter».
At det er omfattende juks innenfor innvandringsfeltet har vært kjent i alle år som masseinnvandringen har pågått. Likevel har skiftende regjeringer vært tilbakeholdne med kontrolltiltak som noen mener er «inngripende». Hva som skulle være inngripende med å avgi en DNA-prøve, er det imidlertid færre som som har noen god forklaring på.
Ikke minst jukses det med familieinnvandringen, der det stadig vises til at retten til familieliv er en av de grunnleggende rettigheter i ethvert menneskes liv. Det er også et av de bærende prinsipp i de fleste konvensjoner og regelverk. Men samtidig er det ingenting som tilsier at en stat skal forplikte seg til å forsørge en familie, noe som i mange tilfeller blir realiteten gitt den type innvandring vi har mest av. Derfor er det ekstra viktig at vi i alle fall prøver å ha kontroll.
Innvandringsjuks
Slik familieetablering og -gjenforening fungerer i dag, er det for eksempel tilstrekkelig at en ekteskapskontrakt legges til grunn for rett til varig opphold i Norge, uten hensyn til om ektefellen kan bidra i det norske samfunnet, og uten gode rutiner for å avdekke proformaekteskap. Eller foreldre her kan påberope seg retten til gjenforening med barn (under 18 år) som de hevder er deres, eller motsatt: såkalte enslige enslige mindreårige asylsøkere (EMA) med opphold søker familiegjenforening med foreldre og eventuelle søsken. Eventuelt at det søkes familiegjenforening med øvrig familie ut fra «særlige hensyn». Og det uten at vi vet om det faktisk er egne barn eller familie det er snakk om. I sum er det stort sett et regelverk som er basert på rettigheter, lite forpliktelser og lite kontroll.
Til tross for dette rettighetsbaserte systemet, er det tilnærmet gjort inhumant å kontrollere om informasjonen – som altså gir rett til varig opphold i Norge – faktisk er korrekt.
Da innvandringen fra ikke-vestlige land skjøt fart fra om lag 1970, var det godt kjent at for eksempel pakistanske familier her tok til seg barn, typisk barn de er tante eller onkel til, for å få dem til Norge. Senere utløste de samme ny familieinnvandring til Norge, typisk gjennom ekteskap i opprinnelseslandet. For noen år siden avslørte HRS også jukset knyttet til såkalte EMA, som det kunne synes som om særlig somaliere var opphavet til. Her ble barn (i ett av tilfellene vi ble kjent med var det tre barn) som allerede har opphold i Norge, sendt til en politistasjon i Oslo med en lapp i lommen og instruks om ikke å snakke med noen. På lappen het det at de var EMA, og med et telefonnummer til «en tante» i Norge. Politiet sendte dem til egnet oppholdssted og «tante» ble kontaktet. Og jo, tante bekreftet at disse barna kjente hun til og tilbød seg å overta omsorgen for dem. I realiteten var det hennes egne barn, men i sum oppnådde hun dobbel barnetrygd for seks barn (hun var enslig forsørger, i alle fall på papiret), omsorgslønn for tre ekstra barn, større kommunal leilighet – og ikke minst tre ny norske pass. Disse passene solgte hun i Somalia, som utløste tre nye barn til Norge, etter vår informasjon.
Vi kan jo også minne om at Utlendingsdirektoratet (UDI) over tid har hatt grunn til å tro at somaliere som utga seg for å være ektefeller, i realiteten var søsken. Våren 2010 innførte UDI et tilbud om DNA-testing av somaliske ektefeller uten felles barn. Treffprosenten lå på i overkant av 40 prosent, inkludert de som ikke møtte til testing. Nettopp at de som ikke møtte til testing ble inkludert som «treff», tilsier at «tilbudet» ikke akkurat kunne ansees som helt frivillig. Fra 2011 til 2012 gikk treffprosenten ned til omkring 25 prosent. UDI presiserer at de hadde testet de fleste ektefeller uten felles barn. I mars 2012 begynte UDI også å tilby DNA-tester til ektefeller uten felles barn i tre andre store søkergrupper, Etiopia, Eritrea og Afghanistan, der UDI informerte om at de hadde hatt treff i alle grupper.
Listen over innvandringsjuks er lang. Hadde det vært et krav å DNA-teste ved familieetablering og -gjenforening ville mye av dette jukset vært avslørt. Derfor må DNA-testing på plass for å fastslå familierelasjoner.
Problemer, sies det, men de reiser jo halve kloden rundt
Forslaget om bruk av DNA-test gjelder endringer i utlendingslovens § 87, og går ut på at utlendingsmyndighetene gis hjemmel til å pålegge avleggelse av prøve for DNA-analyse i saker der det er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon. Dermed er det ikke lenger bare snakk om et tilbud som forutsetter frivillig samtykke fra dem det gjelder. I proposisjonen stilles det også spørsmål ved dagens «frivillighet» ved eventuell anmodning om DNA-testing:
«Etter departementets syn er gjeldende regel ikke tilstrekkelig til å ivareta kontrollbehovet, samtidig som det kan settes spørsmålstegn ved om frivilligheten er reell sett i lys av konsekvensene av ikke å ta DNA-test og situasjonen for øvrig.»
I NRKs omtale av saken, vies selvsagt mye plass til motstanderne av innvandringskontroll. SVs Karin Andersen mener det blir «praktisk umulig» for enkelte å få familiegjenforening. Hun viser til at Norge har få utenriksstasjoner som gjør at folk må reise langt for å få avlagt prøve – og at det kan bli «dyrt og umulig». SV får tro på det selv, for hvis reisen for å avgi DNA-prøve gir opphold i Norge, så vil enhver med rent mel i posen utføre den uten å tenke på reisevei. For øvrig er det et motstridende argument ettersom at tusener av mennesker reiser halve kloden rundt for å komme til Norge. I tillegg kan vi være sikre på at i en familiegjenforeningssak, vil herværende familie ha penger å sende. Dessuten trenger det jo nødvendigvis ikke være en norsk utenriksstasjon som gjennomfører en slik test. Her kan jo et samarbeid mellom nordiske eller andre europeisk utenriksstasjoner være på sin plass.
Lederen for Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Ann-Magrit Austenå, viser til at Norge er blant de strengeste når det gjelder familiegjenforening. For hun mener at hvis noen har tatt til seg et foreldreløst barn, så skal det inkluderes i familiegjenforeningen. Hvordan det da skal være mulig å praktisere en kontrollert og regulert innvandring til Norge, er for meg en gåte. Med Austenås innstilling vil jo ethvert barn ha rett til opphold i Norge, uten at vi har noen god mulighet for å vite om barnet faktisk er foreldreløst. Men vi kan være nokså sikre på at om en slik praksis blir lovlig, så ville nok en eller begge av foreldrene til det «foreldreløse» barnet plutselig dukke opp igjen – og kreve familiegjenforening med barnet, i Norge. Så må det vel legges til: ingen regel uten unntak, men i disse tilfellene må det være unntak som igjen må følges opp.
DNA-testing skulle vært på plass for lenge siden, og jeg husker da også at i politiske møter rundt 2003-2005 var det mang en politiker som gjorde store øyne da vi fortalte at DNA-testing ved familiegjenforening ikke ble foretatt. En av disse var for øvrig Heikki Holmås – fra SV. Men siden har jo SV bare favnet om innvandringen, særlig den fra den islamdominerte verden, som etter all sannsynlighet utgjør et stor del av SVs velgere.
Test alle
Vi mener, i motsetning til Mæland og Regjeringen, at DNA-test bør tas av all familieetablering (nye ekteskap) og familiegjenforening fra land der man vet dokumentasjonsfusk er omfattende (vil gjelde svært mange land i MENA, Afrika og Asia). Vi har nå et halvt århundre med erfaring på dette fusket. Fusket burde være ved veis ende. For politiet er det eksempelvis ofte et mareritt å gå inn i kriminalsaker i aktuelle miljø, ikke minst blant somaliere. Politiet finner knapt ut hvem de enkelte personene faktisk er.
Og siden Regjeringen er i siget, så må de også få på plass noe annet: endring i statsborgloven. I dag er regelen slik at enhver som har mor eller far som er norsk statsborger, har rett til norsk statsborgerskap. Det passer som hånd i hanske til blant annet flerkoneri. Herboende mann kan ha flere koner i opprinnelseslandet og alle barna i disse ekteskapene har rett til norsk statsborgerskap. Det er bare å send een søknad, og vips så er barnet norsk statsborger. Denne rettigheten til far kom inn under endring av statsborgloven i 2005, da norsk statsborgerskap tidligere fulgte kun mor, men politikerne «glemte» å ta høyde for at med innvandringen har vi også fått «nye praksiser».