Da HRS for noen år siden satte inn offensiven med å finne ut hvordan kriminalitetsbilde egentlig var, spesielt i Oslo, fikk vi så mange begredelige opplysninger fra politi i felten at vi nesten ble slått ut.
Én ting var nå at kriminaliteten var både mer omfattende og råere, og at stadig yngre var mer aktive, enn hva som var kjent offentlig, men det som slo oss enda mer var etatens påfallende taushet. Politiledelsen virket livredde for at ufiltrert informasjon skulle komme ut, og våre kontakter, eller kanskje vel så riktig: varslere, var mildt sagt ikke høye i hatten i møte med oss. For det er ingen selvpålagt taushet vi møter hos operative politifolk. De kommer åpenbart fra en kultur der de vet at å fortelle noe som er i nærheten av deres politihverdag, kan være ensbetydende med at de sitter uten jobb.
Et bevis på dette fikk vi i 2017 da politiledelsen i Oslo satte inn Spesialenheten for politisaker for å finne ut hvor «de alvorlige lekkasjene» til HRS kom fra. Vittig var det jo også at det var Filter Nyheter som brakte denne saken i offentligheten, og det er vittig fordi det er vel få andre enn nettopp Filter Nyheter som «lekker som en sil»- for eksempel at det ble gitt «en hemmelig ordre» fra politidirektør Benedicte Bjørnland om å stoppe koranbrenning i regi av SIAN. Hvor fikk de den informasjonen fra? La oss bare slå fast at alle er like, men noen er likere enn andre.
Uansett så var ett av de problemene vi fikk servert fra operativt politi den omfattende bruk av «oppgjort på stedet» (OPS), som det også er rungende taushet om i offentligheten.
Utfordringen med OPS
I en relativt omfattende gjennomgang av utviklingen i politiet, publisert i påsken 2018, nevnte vi problematikken med OPS og etterlyste de tradisjonelle medienes oppmerksomhet om problematikken:
Ett annet «virkemiddel» politiet har er bortvisning, som visstnok også er svært så populært i Oslopolitiet. Altså OPS (oppgjort på stedet), men hvem tror at kriminelle slutter å være kriminelle etter slik bortvisning? Kanskje noen skulle sjekke antall saker med OPS? Værsågod, MSM, it’s all yours.
Ingen tok tak i det.
Vår bekymring ved bruk av OPS er at vi mistenker at det først og fremst benyttes over unge kriminelle, og som kjent (selv om det har vært forsøkt holdes skjult) er det en overrepresentasjon av unge kriminelle med innvandrerbakgrunn, spesielt i Oslo. Ny statistikk viser for eksempel at sannsynligheten er over 12 ganger større for at unge gutter med somalisk bakgrunn i Oslo er siktet for vold og mishandling enn nordmenn.
Nettopp informasjonen om «omfattende bruk» av OPS vekket vår interesse. For i samme tidsrom ble vi som kjent også fortalt at kriminaliteten i Oslo gikk ned. Vi fikk overhodet ikke dette til å stemme med den virkeligheten vi ble servert fra politi i felten, og spørsmålet snek seg inn: blir OPS benyttet for å pynte på statistikken?
For til tross for utgangspunktet om at det er påtalemyndigheten som avgjør påtalespørsmålet, kan politiet i visse situasjoner, som er tenkt som bagatellmessige situasjoner, benytte en slik bortvisning som kanskje mest er å anse som en advarsel. Ved bruk av slik advarsel – som selvstendig reaksjon – betegnes saken som oppgjort på stedet (OPS). I slike tilfeller settes det ikke i gang etterforsking og det skrives ikke rapport eller anmeldelse – og derfor føres det heller ikke statistikk, i alle fall ikke noen som vi har funnet offentlig.
Hvor dette OPS kom inn i bildet er heller ikke lett å finne ut av, men det kan se ut som det allerede kom som et virkemiddel i forarbeidene til politiloven av 1995. Men det som står som en kjensgjerning er at det er få, om noen, formelle regler ved bruk av OPS.
Spørsmål til justisministeren
I dag registrerte vi at FrPs justispolitiske talsperson, Per-Willy Amundsen, har sendt følgende spørsmål til justisminister Monica Mærland (H):
Kan statsråden innhente informasjon om omfanget og utviklingen i antall straffbare handlinger som blir oppgjort på stedet av politiet, og kartlegge hvorvidt det har vært en utvikling hvor stadig flere og mer alvorlige lovbrudd blir oppgjort på stedet?
I begrunnelsen for spørsmålet pekes det blant annet på at politibetjenters rolle som håndhevere av mindre alvorlige straffbare handlinger i liten grad er lovregulert i Norge. Samtidig er det anerkjent av jurister, dommere og politiet selv at politibetjentene har anledning til å gjøre opp mindre straffbare handlinger på stedet.
Politiet har stor grad av frihet når det gjelder å bestemme om mindre straffbare forhold skal straffeforfølges, og en forventer at politiet opererer etter oppgjort på stedet – kompetanse, som vil si å løse straffesaken på stedet. Dette innebærer at politiet har stor grad av frihet til å utøve skjønn.
Politibetjentene omtaler dette selv som «oppførsel tilpasset situasjonen», og betjentene har da mulighet til selv å vurdere om det skal iverksettes formell forfølgning av mindre alvorlige straffbare handlinger.
Ifølge politiet finnes det få eller ingen formelle regler om hvordan dette skjønnet skal utøves. Dette kan medføre at personlighet, erfaring og dagsform spiller inn på betjenter som utøver skjønn, og det samme gjør hensynet til knappe ressurser, føringer fra overordnede og prosjekter som gjennomføres i det enkelte politidistrikt.
Lovbrudd som blir oppgjort på stedet, blir verken rettsforfulgt eller statistikkført.
Amundsen ser også at OPS kan være formålstjenlige, hvis det kun benyttes av lovbrudd av bagatellmessig art. Men hva som er «bagatellmessig» vil jo også være et skjønnsspørsmål, og dessuten kan grensene for hva som er en bagatell skyves på. I tillegg kan det for politiet bli en lettvint vei å bruke OPS for å konsentrere seg om mer ressurskrevende operasjoner.
Det heter videre i begrunnelsen:
Det som imidlertid vil være en åpenbar fare ved denne formen å agere på overfor lovbrudd, er dersom stadig flere og mer alvorlige lovbrudd skulle bli løst og avgjort på denne måten.
Som politiet altså selv påpeker, så ligger det, til tross for profesjonsmoralske normer, svært få eller ingen regler til grunn for politiets frie skjønn i denne typen situasjoner. En eskalering i antall og type lovbrudd som blir oppgjort på stedet kan være svært uheldig både i et rettssikkerhetsperspektiv og samfunnssikkerhetsperspektiv, all den tid dette vil kunne resultere i at mer alvorlige lovbrudd verken rettsforfølges eller statistikkføres.
Det er mildt sagt på tide at offentligheten får vite mer om bruken av politiets bruk av OPS. Om svaret blir uklart fra justisminister Mæland, så rettes i alle fall den offentlige oppmerksomheten om denne metoden og kanskje det blir satt noen formelle krav til denne skjønnsutøvelsen, ikke minst kravet om at det skal føres offentlig statistikk over slike hendelser – og det innenfor gitte kategorier.