I går ble det kjent at tiltalen mot HRS, for et bilde av koranklosser utenfor Oslo City, er avvist en gang for alle av Riksadvokaten.
I påtegningen fra Riksadvokaten Jørn Maurud, heter det følgende om islam (min uthev.):
Artikkelen som ledsager bildet, har overskriften «Koranklosser utenfor Oslo City», og temaet synes å være om klossene er en del av «islams fotavtrykk i hovedstaden». Teksten avsluttes med en oppfordring til leseren om å sende inn bidrag om hvordan «islam fører til kulturelle endringer i Norge.» I lys av dette er det naturlig å forstå bildet dels som en kritikk av islam. Anmelder oppgir dette som bakgrunn for anmeldelsen, idet hun uttaler at hun ikke vil «knyttes til» at artikkelen «snakker nedsettende om fornærmedes religion».
Retten til eget bilde er en del av personvernet, og gir ikke vern mot kritikk av ens trosretning eller kultur. Slik riksadvokaten ser det, kan det forhold at bildet inneholder en kritikk av islam derfor ikke i seg selv være avgjørende for vurdering av hvor viktig avbildningen av anmelder er i relasjon til hovedinnholdet. Når hun er avbildet som en av en rekke personer, på en beferdet offentlig plass og uten å være gjenkjennelig av andre enn venner og bekjente, er det klart at unntaket i åndsverkloven 1961 § 45c første ledd bokstav b får anvendelse.
Publiseringen av bildet er derfor ikke straffbart etter åndsverkloven. Andre straffebestemmelser er ikke aktuelle i denne saken.
At fotoet, der en muslimsk kvinne tilfeldigvis ble med i artikkel som kan defineres som islamkritisk, ikke er straffbart, er selvsagt det eneste riktige i et fritt og åpent samfunn. Men vi tok det ikke for gitt at utfallet ville bli som det ble. Vår usikkerhet handlet ikke minst om den makten islam har karret til seg i Norge og som øker i omfang år for år. Dette kombinerte med islamvennlige ikke-muslimske krefter innen det offentlige Norge, som typisk legger til rette for at islam kan presse seg frem ved vekslende å spille offerkortet i den ene svingen og trusselkortet i den neste svingen, forsterket usikkerheten.
Men etter 2,5 års straffeforfølgelse kan vi puste ut, ikke minst takket være en svært dyktig advokat, Eirik Vinje, i tospann med pressen, anført av Norsk Redaktørforening. Uten den ekstraordinære innsatsen til begge de to nevnte parter, frykter vi at vi kunne ha tapt, et tap som faktisk ville blitt hele presse-Norges tap. Ordinær fotojournalistikk i det offentlige rommet ville da blitt svært vanskelig.
Kunne blitt seier for islam
Hadde HRS tapt denne saken ville dette også vært en gigantisk seier for moskeene og imamene. De hadde ytterligere fått statuere sin makt over vårt verdslige demokrati. Akkurat som under karikaturstriden i 2006, der Islamsk Råd Norge (IRN) gikk seirende ut overfor den daværende livredde norske regjeringen. Vi glemmer aldri seansen fra pressekonferansen der IRN krevde unnskyldning, og deretter ga sin beskyttelse til den massivt drapstruede redaktøren Vebjørn Selbekk, det hele i regi av den samme Ap-regjeringen. Dette er en av vår samtids mest makabre hendelser hva gjelder ytringsfrihet, makt og islam.
Leserfoto sendt HRS i 2017, der Ababri er sladdet, det samme er alle andre – i likebehandlingens navn.
Vi glemmer heller ikke hvordan Dagbladet la alt til rette for å fremme islams makt, ved å intervjue kvinnen, Fatima Abari, som mente seg forulempet over fotoet (personen til høyre på fotoet). Dagbladet skrev at hun var «snikfotografert» og derfor «orket ikke gå ut neste dag».
– Jeg fikk ikke sove. Jeg orket ikke gå ut neste dag. Det er mange som kjenner meg igjen hvis de ser det, og jeg vil ikke at de skal se meg på den måten, sier Ababri.
(…)
– De som tok bilde av meg, må si unnskyld til meg og alle muslimer, sier Ababri.
Familien til Ababri siteres også av Dagbladet på at HRS driver et «rasistisk nettsted». Islamkritikk er rasistisk?
Ababri, den gang 76 år, ble deretter plassert av Dagbladet i en stol og ansikts-fotografert, altså et stort portrettbilde gjengitt både i papiravisen og på avisens nettside. Dagbladets journalist på saken, Caroline Drefvelin, er for øvrig samme journalist som fotograferte Ali Farah i Sofienbergparken i 2007, som ble til den rystende forfølgelsen av ambulansesjåføren Erik Schjenken, anført av samme Dagbladet. Som tapte i alle instanser.
Hva ville statsadvokat Salte?
Statsadvokat Ingrid Vormeland Salte (og Dagbladet og moskeene) tapte. Salte står tilbake uten ære. Hva som fikk Salte til å kjøre denne statlige jakten på HRS, fremstår som uklart. Vi kjenner ikke hennes politiske ståsted, vi kjenner ikke hennes syn på islam, vi kjenner heller ikke staben rundt henne. Det vi derimot vet er at Statsadvokatembetet skal ta seg av organisert og annen alvorlig kriminalitet. Salte valgte altså å prioritere det som fremstår som et forsvar for islam og tilhengere av denne religionen som er i kamp mot livsnerven i demokratiet vårt, ytringsfriheten.
Et annet uavklart punkt er at statsadvokat Salte to ganger krevde at jeg som forfatter av den aktuelle artikkelen skulle inn til politiavhør, ikke redaktør av Rights.no, Rita Karlsen. Hvorfor? Det fikk vi aldri svar på. Det var kun et pålegg fra Salte til Oslopolitiet.
Saken vil få etterspill. Etter straffeprosessloven § 444 har vi krav på erstatning for uberettiget straffeforfølgelse.
Men i disse timer er det gleden og lettelsen over seieren som har første prioritet: Det verdslige fornuftsbaserte Norge vant!