Som kanskje flere har fått med seg vil Stortinget om ikke lenge vedta en ny lov om tros- og livssynssamfunn.
Loven vil erstatte nåværende lov som alle landets jurister garantert husker navnet på, selv om de neppe har satt seg godt inn i den: «Lov trudomssamfunn og ymist anna». Den ble vedtatt i 1969 – i en tid da det stort sett bare eksisterte en norsk statskirke med tillegg av en rekke evangeliske frikirker.
Statskirkens død
Trossamfunn for andre religioner fantes neppe. Språkformen den gangen ble for øvrig bestemt av lovens saksordfører og det medførte en del pussigheter – hvorav trudomssamfunnslova var en av dem. Den mest kjente var likevel «Lov om ansvaret for skade som motorvogner gjer» av 1961 som inneholdt følgende definisjon av motorvogn:
«Med motorvogn er det i denne lova meint ei skjenelaus køyregreie som vert driven med kraftmaskin og er laga eller esla til å køyrast på bakken, såleis òg trådbuss (trolleybuss)».
Språkformen i datidens lover var sterkt preget av at formannen i Norskt Måldyrkingslag, Einar Stavang, på den tiden satt på Stortinget for Arbeiderpartiet og hadde lovmål som sin store interesse, noe som har brakt mang en jusstudent til fortvilelse. Men dette er bare én av grunnene til å revidere lovteksten fra den gangen.
Den andre grunnen til at vi behøver en ny lov om tros- og livssynssamfunn er at samfunnet har endret seg vesentlig siden 1969.
Statskirken eksisterer ikke lenger. Vi har i stedet fått en selvstendig norsk kirke som eksisterer ved siden av en rekke andre tros- og livssynssamfunn. Loven legger opp til en stor grad opp til likebehandling av disse.
Likebehandling
Prinsippet om likebehandling gjøres til tross for bestemmelsene i Grunnlovens § 16:
«Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten.»
Samt § 4:
«Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen.»
At bekjennelsesplikten i § 4 fremdeles består kan vi takke kong Harald for i og med at han før grunnlovsendringen av 2012 ga uttrykk for at han mente bestemmelsen burde opprettholdes – til tross for at stortingsflertallet mente noe annet (kommentert tidligere på rights.no i avsnittet «splittelsen»).
Selv om Den norske kirke fremdeles har en særstilling i Grunnloven, noe som også reflekteres i utkastet til den nye trossamfunnsloven, legger loven opp til likestilling mellom tros- og livssynssamfunnene så langt det er mulig. Dette kommer sterkest til uttrykk i bestemmelsene om økonomisk støtte (§ 5):
«Satsen for tilskudd per medlem skal om lag svare til statens og kommunenes tilskudd til Den norske kirke per medlem. Satsen reguleres årlig i samsvar med endringer i statens tilskudd til rettssubjektet Den norske kirke og kommunenes driftstilskudd til Den norske kirke, og ut fra tallet på medlemmer i Den norske kirke.»
Hva innebærer så dette i praksis?
Tomme kirker koster også
Kostnadene ved driften av Den norske kirke går neppe ned med årene. Prestene og biskopene skal ha sin lønn og det er like mange av dem selv om de ofte preker for halvtomme kirker det meste av året.
Ifølge SSB var det gjennomsnittlig i 2018 kun 88 personer tilstede på hver gudstjeneste – og da er høytidsdagene ved jul og påske selvsagt tatt med. Siden 2005 har antall medlemmer i Den norske kirke gått ned med 214.000 til dagens ca. 3,7 millioner. Til sammenligning har folketallet i Norge i samme periode økt fra om lag 4,6 millioner i 2005 til ca. 5,3 millioner.
Når vi også tar i betraktning det store antallet mer eller mindre godt vedlikeholdte kirkebygg som er spredd utover landet som kommunene er pålagt å vedlikeholde, forstår vi at de samlede driftstilskudd fra stat og kommune til Den norske kirke ikke kommer til å bli redusert – snarere tvert imot. Det til tross for nedgangen i antall medlemmer.
Med stadig høyere driftskostnader og stadig færre medlemmer i Den norske kirke, jo høyere blir de samlede driftstilskudd per medlem. I 2019 var tilskuddet fra staten 589 kroner per medlem, men i tillegg kommer de kommunale tilskuddene som varierer fra kommune til kommune. Dette utgjorde i Oslo omtrent det samme beløp slik at det totale tilskudd per medlem i 2019 ble i underkant av 1.200 kroner.
Og hvis ikke noe helt spesielt skjer kommer dette beløpet til å stige. Samtidig skal altså alle tros- og livssynssamfunn ha samme beløp fra det offentlige.
Statsfinansiert tro
Vi vet at med den ikke-vestlige innvandringen øker antall medlemmer i særlig muslimske trossamfunn. Mens stadig flere norske foreldre unnlater å døpe sine barn slik at de blir medlemmer av Den norske kirke, må det antas at barn av muslimske foreldre blir meldt inn i en muslimsk menighet fra fødselen av.
Som kjent får muslimske innvandrerkvinner gjennomsnittlig flere barn enn etnisk norske kvinner. Pengestrømmen til moskeene vil derfor i årene som kommer øke – både i støtte per medlem og i absolutte tall. Det er derfor ikke til å undres over at det kan oppstå maktkamper i norske moskeer slik det nylig gjorde i Norges største moské, Tawfiiq på Grønland i Oslo, som er stiftet av norsksomaliere og har ca. 7.800 medlemmer – og som derfor mottar godt over 8 millioner kroner i årlig støtte.
Denne generøse tilskuddsordningen kan det helt klart stilles spørsmålstegn ved. Selv om både Grunnloven og Den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) fastslår retten til fri religionsutøvelse, så er det intet krav at staten skal finansiere det.
Av partiene på Stortinget er det kun Fremskrittspartiet har programfestet å fjerne tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn. Frps ønske er å erstatte den med en tilskuddsordning for å ivareta og vedlikeholde kirkebygg og lovpålagte oppgaver. Men det er de alene om.
«Kan» nekte tilskudd
KrF vil selvsagt aldri gå med på slike «blasfemiske tanker» og så lenge Høyre er avhengig av KrFs velvilje skjer det ikke noen endringer på borgerlig hold. Heller ikke på rødgrønn side vil det skje noen endringer i og med at muslimer jo er en (stor) del av Ap og SVs velgerbase. Så med innføring av den nye loven kommer pengestrømmen inn i moskeene til å øke jevnt og trutt i årene som kommer.
Ved litt finlesning av lovforslaget er det også andre bestemmelser som er mer enn betenkelige. Det som er interessant er da å se på lovforslagets § 6 (mine uthevelser):
§ 6 Grunnlag for å nekte tilskudd
Dersom et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan samfunnet nektes tilskudd eller tilskudd kan avkortes. Tilskudd kan også nektes eller avkortes dersom samfunnet oppfordrer eller gir støtte til krenkelser som er nevnt i dette leddet.
Tilskudd kan også nektes dersom tros- eller livssynssamfunnet ikke oppfyller krav som følger av loven.
Tilskudd kan dessuten kreves helt eller delvis tilbakebetalt fra et tros- eller livssynssamfunn dersom ett eller flere av vilkårene for å nekte tilskudd er oppfylt.
Nøkkelordet i denne bestemmelsen er «kan». Her blir det altså opp til saksbehandlerne i departementet å avgjøre om brudd på lovens bestemmer skal medføre at tilskuddet helt eller delvis bortfaller. Det er mulig jeg er forutinntatt, men jeg skulle gjerne sett den saksbehandler som kommer til å innstille på å frata et muslimsk trossamfunn offentlig støtte på grunn av brudd på lovbestemte diskrimineringsforbud eller krenking av andres rettigheter og friheter. Ordet «kan» bør derfor endres til «skal».
Muslimske SFO-er
Heldigvis har noen sett lyset og foreslått – og fått gjennomslag for – enkelte viktige endringer.
Frps representant i Familie- og kulturkomiteen, Himanshu Gulati, har med støtte fra H, V og KrF fått gjennomslag for følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til nødvendige lovendringer med sikte på å forby faste etter-skoletilbud med overnatting over lengre tid for å forhindre, segregering, parallellsamfunn, negativ sosial kontroll eller radikalisering.»
Dette kan bety at det blir forbud mot muslimske SFO-er med overnattingstilbud av den typen som er blitt avdekket i Drammen.
Bidrag fra autoritære stater
Videre er det fremsatt følgende forslag til tilføyelse direkte i lovutkastet:
«Tros- eller livssynssamfunn som tar imot bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, kan nektes tilskudd.»
Også her er det benyttet ordet «kan» som er uheldig da det vil åpne for skjønn hvorvidt bestemmelsen skal benyttes. En bedre løsning hadde vært å formulere det slik:
«Tros- eller livssynssamfunn som tar imot bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, skal få et fradrag i tilskuddet tilsvarende verdien av de mottatte bidrag.»
Himanshu Gulati sier til rights.no:
– Autoritære stater skal ikke få styre norske trossamfunn. De som tar imot penger eller andre bidrag fra regimer som ikke selv respekterer religionsfriheten, vil derfor miste statsstøtten.
Gulati mener også at dette vil ha en viktig signaleffekt.
– Det vil også gjelde ved forsøk på å omgå loven gjennom å gi gjennom åpenbare mellomledd, samt gjelde annen form for støtte enn rene pengebidrag. Det er viktig at mottak av slike støtte fra utlandet får konsekvenser, og vi sender et tydelig signal til autoritære land om at vi ikke ønsker noe involvering fra dem i trossamfunn i Norge, sier Gulati til rights.no.
En helt annen sak er at det vil være nær sagt umulig å avdekke økonomisk støtte fra slike stater. Pengeoverføringer kommer aldri direkte fra en slik stat. For eksempel har Saudi-Arabia et edderkoppnett av selskaper som kanaliserer penger til muslimske organiseringer over hele verden. Norges tidligere ambassadør til Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye, har beskrevet dette nettverket i sin bok «Terrorens rike» (Gyldendal, 2017). Boken anbefales for de som ønsker å sette seg inn i hvilke krefter vi står overfor.
Men Frp skal ha for innsatsen, selv om dette kan bli vanskelig å gjennomføre i praksis.