Nordmenn har på kort tid akseptert at innvandrerbefolkningen har steget til over 18 prosent. Ved inngangen til dette året var det over 790.000 innvandrere, de fleste fra ikke-vestlige land. Etterkommerne eller andregenerasjon var nærmere 189.000, der tre av fire har ikke-vestlig opphav. Totalt er det nå altså over 979.000 i innvandrerbefolkningen (SSB).
Skal vi tro politikere flest er dette en nødvendig utvikling i en verden som er blitt «global».
Ingen motsetning
Ifølge globalistene, er vi nødt til å gå langt ut over nasjonens grenser og betrakte verden fra et mye bredere perspektiv, for å være i stand til å ta kloke avgjørelser om vår fremtid.
Det er delvis sant. Globalismen er ofte ansett som motsatsen til patriotisme, eller det utskjelte begrepet nasjonalisme. Ser vi på definisjonen av disse begrepene betegner globalisme for eksempel den politikk som er innrettet mot «verden for øvrig» og som baserer seg overnasjonale heller enn nasjonale prinsipper. Patriotisme handler om følelser, altså følelsene av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til eget fedreland, og kan være både kulturelt, etnisk og/eller politisk betinget. Nasjonalisme er en politisk ideologi som tar utgangspunkt i at folk skal ha selvbestemmelse i eget land og forsvarer således suverenitet.
Enkelt sagt: Nasjonalisme handler om å ha nøklene til sitt eget hjem.
Men er det nødvendigvis noen motsetning mellom globalisme og nasjonalisme?
Nei, det er ikke det. Eller bør ikke være det. Det er fullt mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må ta hensyn til nasjonen Norge og landets sammenhengskraft, samtidig som vi tenker globalt. Eller sagt på en annen måte: Et land av patrioter vil skape sterk sammenhengskraft og slik sett bli et sterkt ledd i globaliseringen. For globaliseringskjeden vil aldri bli sterkere enn det svakeste leddet.
Men bak scenen pågår det en stillingskrig. Ikke nødvendigvis mellom det som betegnes som høyre – og venstreaksen, men mellom «The Establishment» og store deler av befolkningen.
To leire
På den ene siden har vi de såkalte dannede menneskene, eliten, med et rikt vokabular, med et pent og pyntelig språk, som ofte utgir seg for være moralsk overlegne. De vet bedre enn oss alle andre hva som er bra for Norge.
På den andre siden har vi blant annet sånne som meg, som opplever å ha store deler av befolkningen i ryggen, vi som er bekymret for utviklingen, som tyr til alternative medier, som skriver i kommentarfeltene og på sosiale medier. Kanskje vi av og til, ikke minst i avmakt, bruker utestemme.
I denne leiren finner vi mange patrioter, som alt oftere får føle på kroppen konsekvensene av blant annet en globalistisk innvandringspolitikk. Og det begynner ethvert å bli mange av oss, mens globalistene taper terreng.
De har glemt nasjonen
Det kommer stadig vekk i små drypp. Globalistenes blankpolerte fasade slår sprekker. Sist ut var vår statsminister Erna Solberg som omtalte Facebook-gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet som «et sammensurium av folk».
– Det er en samling av personer som er klimafornektere, innvandringsmotstandere, anti-globale løsninger, EU-motstandere, sa vår statsminister.
Det er arrogant sagt, og viser hvordan hun tenker. Det ble heller ikke bedre da hun skjønte at mottakelsen i folket var lunken, vi snakker tross alt en gruppe med over 170.000 medlemmer, og prøvde å bortforklare seg med at hun ikke snakket om medlemmene av gruppen, men om de som startet den.
En kan kanskje heller spørre seg hvorfor det er så lite stuerent å sette «Norge først» at en får offentlig kritikk – dertil av landets statsminister.
Globalistene, med vår statsminister i spissen, lever og ånder for at vi skal gi opp mest mulig selvråderett og innrette oss etter et anti-nasjonalt unipolart maktsenter som heter EU.
Følelser
Er det noe som er «et sammensurium» så er det EU. Unionen består av et sammensurium av institusjoner, råd og domstoler som overstyrer nasjonalstatene i Europa direkte og indirekte. Innenfor EU/EØS er det blant annet utviklet et fellesmarked som krever fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. I tillegg er grensekontrollen avskaffet (som norm, nå er det «unntakstilstand») innen Schengen-området.
Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. På noen områder er det felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste.
Alt dette svermer vår statsminister for. I 2018 mente hun at det er et «problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgere tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper».
Men alt dreier seg ikke om økonomi, Solberg. Vi har å gjøre med mennesker som har følelser. Til dels sterke følelser, som ikke blir noe mindre når en føler seg overkjørt av de styrende. Høyres slagord er for tiden at «Vi tror på Norge», men det gjelder ikke menneskene i Norge?
Det norske folk har faktisk to ganger sagt nei til medlemskap i EU. Uttalelsene til statsministeren over tid, som har kommet i små drypp, synliggjør en elitementalitet som preger politikken generelt i Norge.
I stedet for å rakke ned på folkets vurderingsevne, burde Solberg og Høyre gå i seg selv og vurdere klokskapen av egen politikk. Nedlatende holdninger overfor det norske folk vinner en garantert ikke politiske valg på.