(Del 1 av 3)
Når Solberg-regjeringen legger fram sin handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer, er det den foreløpige siste i en rekke av handlingsplaner som i mer eller mindre grad berører islam.
I 2016 la regjeringen fram sin strategi mot hatefulle ytringer, som i stor grad er rettet mot såkalt muslimhets. I desember i fjor kom en handlingsplan mot diskriminering på grunn av etnisitet og religion, en plan som også vil ta for seg muslimenes utfordringer (sic) i Norge. Handlingsplanen mot antisemittisme i 2016, regjeringens integreringsstrategi i 2019 og handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme i 2010/2014 er også planer som berører islam.
Med alle disse handlingsplanene skulle man tro at muslimene er ei gruppe som er i ferd med å forsvinne, en utryddingstruet «stamme» som trenger ekstra vern. Men muslimene i Norge er slett ikke i ferd med å forsvinne. Etter Den norske Kirke er islam og katolisismen de største trossamfunnene i Norge, og de muslimske landemerkene, moskeene, er blitt et markant trekk i bybildet i de største byene. I 2018 var vel 165.000 personer registrert som medlemmer av et islamsk trossamfunn her i landet. Det var en økning med 15 prosent siden 2016, da antallet var 141.000. Bare i Oslo er det 55 moskeer som mottar om lag 100 millioner kroner årlig i støtte fra stat og kommune. I landet som helhet er det 215 moskeer, som ifølge beregningene til rights.no, får om lag 187 millioner kroner i statlig og kommunal støtte.
Kirke og islam i fellesbønn
Islam trives og vokser i Norge, og blir omfavnet på nærmest alle kanter. Også Den norske kirke holder favnen åpen for sine trosbrødre. I Vårt Land kunne man i november i fjor lese at Mellomkirkelig Råd (MKR) og Muslimsk Dialognettverk (MDM) har kommet fram til en felles bønnetekst etter at de fant ut at bønnetekstene i de to religionene er ganske så like.
Steinar Ims, seniorrådgiver i MKR, sa til avisen at Rådet hadde vært til stede under tidebønnen i Rabita-moskeen i Oslo og benyttet anledningen til et utvidet bønnefelleskap. På den måten forstår man, ifølge Ims, hva andre tror på og hvordan de tenker og lever.
-Da forstår jeg igjen min egen tro og trospraksis, sa Ims. Bakgrunnen for fellesbønnen er MKRs erkjennelse av økt fremmedfrykt og rasisme i Europa og forventningene til regjeringens handlingsplan mot muslimhets eller islamofobi, som jo er den internasjonale betegnelsen.
Islamofobi: ny disiplin
Begrepet islamofobi er sentralt i den muslimske ekspansjonen som man ser overalt i den vestlige verden. Og det blir brukt av muslimene og deres sympatisører for å forklare de problemene muslimene møter i de vestlige samfunnene. I de siste tiårene har det vært en syndeflod av artikler, rapporter og avhandlinger om «islamofobi» ved universitetene i Vesten. Studier av islamofobi er blitt en egen akademisk disiplin i den vestlige verden. Fra 2015 er det gitt ut rapporter om islamofobi i Europa av den tyrkiske tenketanken SETA med økonomisk støtte fra EU-kommisjonen. SETA ble opprettet i 2006 og er knyttet til den tyrkiske statslederen Recep Erdogan og hans parti AKP.
Mye av det som drøftes i rapportene og litteraturen ellers om islamofobi, går ut på å finne en definisjon av begrepet som kan vinne innpass og tjene islam i dens kamp for å vinne fram i Vesten. Og arbeidet har båret frukter. Islamofobi som begrep er blitt den nye normalen blant politikere i EU for å beskrive forholdene for muslimer i Europa.
Islamofobi som rasisme
Begrepet islamofobi kom inn i den offentlige debatten etter en rapport fra den britisk/muslimske tenketanken Runnymede Trust i 1997 om «Islamofobi – en utfordring for oss alle». Den definisjonen som har vunnet fram, ser på «islamofobi» som rasisme, som anti-muslimsk rasisme.
Muslimene anser det som viktig å få etablert og vinne aksept for denne definisjonen, fordi det letter arbeidet med å få vedtatt lover og tiltak som kan brukes til å straffe kritikk og andre anslag mot islam.
I april 2018 begynte for eksempel den felles-parlamentariske gruppen av muslimer i Storbritannia (UK) arbeidet med å få på beina en definisjon av islamofobi som kunne godtas av muslimene, av de politiske partiene og regjeringen i UK. Og i desember samme året kunne gruppen legge fram sin definisjon der islamofobi beskrives som «en form for rasisme som smelter religion sammen med etnisitet og nasjonalitet. Islamofobi er forankret i rasisme og er en type rasisme som retter seg mot muslimer eller det som oppfattes som muslimsk».
Skei Grande aksjonerer
I et innlegg i Dagbladet i september i fjor av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og kulturminister Trine Skei Grande viste de to ministrene til at flere organisasjoner har tatt til orde for en handlingsplan mot muslimfiendtlighet, for dette er, ifølge dem, dessverre et høyst reelt samfunnsproblem. Samfunnsutviklingen med økende hets mot muslimer gir grunn til økt bekymring og et sterkere behov for en egen handlingsplan.
Hva den økende hetsen og det økende samfunnsproblemet i forbindelse med muslimene består i, var heller uklart i artikkelen. Men forfatterne viste til en Fafo-undersøkelse fra 2019 der det blant annet framgår at en av tre personer her i landet har fordommer mot muslimer, og at om lag 30 prosent av befolkningen mener at muslimer ønsker å ta over Europa. En av tre oppgir at de av og til blir redde dersom de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gata. Politikere og deres våpendragere, som vil bekjempe islamofobi, bruker også å vise til en spørreundersøkelse fra Holocaust-senteret (HL-senteret) i Oslo i 2017 der 48 prosent av de spurte mente at muslimene har seg selv å takke for «muslimhetsen», og 39 prosent støttet utsagnet om at islam er en trussel mot norsk kultur.
Den 9. desember i fjor er Skei Grande på farten igjen i Vårt Land og skriver at det er en lang vei å gå når det gjelder hets mot muslimer. Det er grunnen til at regjeringen vil legge fram en handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer. Venstre ønsker trygghet for og stolthet av at ulike trosretninger kan ha en naturlig plass i samfunnet. Hun passer også på å påpeke at staten gir støtte til tros- og livssyn, slik at trosfriheten kan være reell (sic).
Muslimsk frigjøring
Innleggene til Ropstad og Skei Grande gir et heller uklart bilde av hva som er situasjonen for muslimene i Norge, bortsett fra at islam ikke ser ut til å være særlig populær blant et stort mindretall av befolkningen. Uklarheten ser ut til å skape splittelse, både når det gjelder virkemidler og målet med handlingsplanen. I tillegg til å bekjempe det de kaller muslimhat, presenteres planen som et frigjøringsprosjekt som skal gjøre det mulig for unge og voksne muslimer å ta makten over sine egne liv, frigjøre seg fra patriarkalske strukturer og sosial tvang, kort sagt å sette mennesker fri. Om det er islamofobien eller andre forhold som hindrer muslimers frigjøring, er heller uklart.
En handlingsplan som er så preget av paradokser kan så tvil om hva som er utgangspunktet for den, men også om formålet med den. Kan det være at man i regjeringen tviler på om de «trasige kårene» for islam her i landet ikke bare skyldes ”hat og fordommer” hos etnisk nordmenn, men at det kan ha noe med muslimene selv og islam å gjøre? Hvordan regjeringen skal greie å føre en «tofrontskrig» og kombinere kampen mot «hatefulle ytringer» med frigjøringen av muslimene, kan bli interessant å følge med på i årene framover.
Ville utvide § 185
I rapporten om spørreundersøkelsen til Holocaust-senteret i 2017 ble det anbefalt en handlingsplan mot islamofobi (muslimfrykt), en anbefaling som fikk sterk støtte fra likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. Ifølge regjeringen har engasjement fra ulike organisasjoner hatt betydning for at man har satt i gang arbeidet med å få utarbeidet en plan. Det kan og burde skrives både bøker og avhandlinger om de frivillige organisasjonenes (NGO) betydning for den politikken som føres i Norge, særlig på områder som har med asylpolitikk og innvandring å gjøre. Det skredet av statlige handlingsplaner og tiltak til gunst for islam her i landet de siste 10 årene, har altså en historie der også initiativ fra personer og organisasjoner utenom de partipolitiske apparatene har hatt en sentral rolle og betydning, både den ene og den andre veien, men helst den veien som fra før av er dekket med en politikk til islams gunst.
Det vil føre for langt å ta med seg alle de initiativene som berører islam de siste decenniene, både de statlige og de private, men det er noen som skiller seg ut og som er verdt å se litt nærmere på. I 2008-2009 la regjeringen Stoltenberg fram et lovforslag som skulle være et tillegg til den såkalte rasismeparagrafen i Straffeloven (§ 185), og som i praksis ville kriminalisere islamkritikk i Norge. Forslaget skapte sterke reaksjoner hos noen personer, og det ble faktisk trukket tilbake etter krass kritikk og en kampanje som journalist Nina Hjerpset-Østlie tok initiativ til. Kampanjen ble kalt «Nei til straff for religionskritikk», mot regjeringens forslag om å utvide loven om hatefulle ytringer (§ 185) til å omfatte kvalifiserte angrep på religion og livssyn. Og fra oppropet lød det:
«Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer. Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk. Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.»
Kampanjen og innsatsen til Hjerpset-Østlie m.fl. gjorde altså at regjeringen trakk lovproposisjonen tilbake. Samme år (2008) som den ble trukket tilbake, begynte forresten begrepet snikislamisering å dukke opp etter at lederen i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, hadde brukt uttrykket i sin tale til landsstyret i partiet. Såkalte språkeksperter, sammen med representanter for det politiske etablissementet, var raskt ute og fordømte begrepet fordi det ville utbre negative følelser til muslimer. Kritikken mot begrepet og bruken av det har siden holdt seg oppe i mer eller mindre grad, avhengig av de muslimpolitiske konjunkturene og fordømmelsesnivået i det politiske etablissementet.
Hylland Eriksen-aksjon
Et nytt forsvar for islam og et anfall mot ytringsfriheten kom i 2016 da et opprop på nettstedet til Norsk Journalistlag, initiert av Islamsk Råd sammen med muslimske aktivister som Thomas Hylland Eriksen og Lena Larsen, la fram et krav som i praksis betydde sensur av mediene i saker som har med islam å gjøre. Underskriverne krevde at mediene måtte skille mellom islamkritikk og det de kalte muslimhat (islamofobi).
En rekke personer, med den nå avdøde sekulære muslimen Walid al-Kubaisi i spissen, gikk ut med et motopprop i Aftenposten der de påpekte det kritikkverdige i at en liten gruppe skulle kunne definere hva som er saklig kritikk og hva som er hat/fiendtlighet til islam i mediene. Underskriverne av oppropet så på forslaget fra Islamsk Råd og Hylland Eriksen & Co som et klart forsøk på å begrense ytringsfriheten, og viste til forslaget fra Stoltenberg-regjeringen i 2008-2009 om å kriminalisere krenking av religion. I oppropet, som var forfattet av Walid al-Kubaisi, hette det:
«Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at medieredaktører ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper for «hat» og «fobi». Hvordan kan man holde sinnet rent for hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur: man kan ikke endre dette. Settes det i demokratiets sammenheng, kan det nøytraliseres. For det rene sinnet som ikke kjenner hat og forakt, finnes ikke. (…) Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn. (…) Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk og farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke».
Motoppropet konkluderte med at hvis det er en instans som skal utelukke tanker i utakt med det den kompakte majoriteten aksepterer, så betyr det at man lever i et tankediktatur. Oppropet var, i likhet med al-Kubaisi, underskrevet av flere personer med bakgrunn i islam, men også av flere etniske nordmenn, blant annet undertegnede.
Dette er første artikkel i en serie på tre som tar for seg myndighetenes politikk overfor islam de 10 siste årene. Artikkel nummer to handler om handlingsplanene mot radikalisering og ekstremisme som ble satt i verk i 2010 og 2014 av henholdsvis Stoltenberg- og Solberg-regjeringen. Der vil også myndighetenes dreining av det offisielle skremselsbildet bort fra radikal islam til høyreekstremisme bli behandlet.