Dette er artikkel tre av tre om myndighetenes politikk overfor islam og multikultur de 10 siste årene. Her er de to foregående
Del 1: Solberg-regjeringens «krig» mot «islamofobi» og «hets»
Del 2: Fra volds-islam til høyreekstremisme
I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan den norske staten vil omforme folk og skape det «nye vi». Et av instrumentene i denne prosessen er handlingsprogrammet Dembra.
Dembra
Som illustrasjon til det ideologiske innholdet i handlingsplanene som er i virksomhet i Norge – og som skal befri landet fra hatefulle ytringer, rasisme, islamofobi, ekstremisme osv., osv. – kan man benytte handlingsprogrammet Dembra, som står for Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme.
Programmet har vært i drift siden 2012-13 og drives i regi av HL-senteret i Oslo på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Det er utviklet til bruk i ungdomsskolen og videregående skole, men skal nå også innføres i barneskolen. Dembra tilbyr veiledning, kurs og nettbasert instruksjon for å forebygge ulike former for gruppefiendtlighet, fordommer, språkbruk, fremmedfrykt, rasisme, antisemittisme, hatefulle ytringer og ekstremisme.
I en evaluering av programmet i 2017 ble det sett nærmere på hvordan lærerne hadde lykkes med å fjerne fordomsfulle skjellsord fra skoleelevenes vokabular. Denne interessen for krenkende skjellsord kan ses i sammenheng med myndighetenes kamp mot hatefulle ytringer, som i de siste årene er blitt opptrappet gjennom en økt bruk av § 185 i Straffeloven. Evalueringen konkluderte med at det hadde vært en viss framgang med å luke bort elevenes skjellsord, men det var usikkert om virkningen ville bestå over tid. Med andre ord ble det antydet at programmet må kjøres kontinuerlig gjennom hele skoletiden for å få full effekt.
Rollespill og terror
I et seminar på HL-senteret i november i fjor ble det presentert nye nettressurser i Dembra for personell på lærerhøyskolene. Dembra er altså i utvikling, og det tas stadig i bruk nye pedagogiske hjelpemidler for å bekjempe fordommer, krenkende skjellsord, rasisme, islamofobi og ekstremisme hos den oppvoksende slekt.
På seminaret fikk deltakerne blant annet demonstrert hvordan man kan bruke rollespill og teater for at elevene skal kunne spille ut selvopplevd urettferdighet, undertrykkelse og diskriminering. Rollespillet skal gjennom alternative tankeforestillinger og handlingsmuligheter hjelpe deltakerne å skape reelle endringer. En del av Dembra bruker også terroren på Utøya og i regjeringskvartalet i Oslo 22. juli 2011 i undervisningen. Man skal forsøke å se terroren både fra terroristens, ofrenes og de pårørendes perspektiv.
Målet er å øve seg i å møte meningsmotstand og lære seg kritisk tenkning, heter det i et referat fra seminaret.
Avlæring av fordommer
Et opplegg for å møte meningsmotstand og lære seg kritisk tenkning kan, når det skal gjennomføres, by på problemer, særlig med det ideologiske grunnlaget som Dembra bygger på.
På Dembras hjemmeside er det en ganske lang utredning om kritisk tenkning der utgangspunktet er at kritisk tenkning skal skjelne mellom sant og usant og mellom godt og dårlig. Man skal bruke sin fornuft til å rette et undersøkende blikk både mot egne og andres oppfatninger, og på grunnlag av dette vurdere hva som er riktig og sant. Etter en ganske lang historisk gjennomgang av hva kritisk tenkning er for noe, kommer artikkelforfatteren noe nølende fram til spørsmålet om kritisk tenkning i skolen skal ha et samfunnskritisk potensial. Og, jo, det slås fast at kritisk tenkning også handler om å være kritisk til det bestående, å utfordre urettferdige samfunnsstrukturer og handle til samfunnets beste, altså at kritisk tenkning innebærer politikk og politisk kritikk av det bestående.
Gjennom pedagogiske teknikker, bygd på inkluderings- og mangfoldskompetanse, skal altså elevene lære å overskride og avlære seg fordommer, fremmedfrykt, bruk av krenkende skjellsord, rasisme, antisemittisme, hatefulle ytringer, ekstremisme osv. Det er et omfattende og nøye utprøvd faglig innhold som møter elevene på en Dembra-skole, som det stod i bladet Skolelederen 3. desember i fjor.
Opplegget kan minne om en form for gruppeterapi der målet er å gi slipp på all avvikende selvoppfatning og avvikende forståelse av andre, alle fordomsfulle meninger, ord og holdninger for å kunne møtes i et fordomsfritt gruppelandskap der «lammet» og «ulven» kan gå fredelig sammen, og der «ulven» er blitt vegetarianer og trolig er medlem av MDG (Miljøpartiet De Grønne).
Det gamle og nye «vi»
Hensikten med Dembra er altså det som programmets skapere og instruktører kaller toleransebygging og avindoktrinering. Programmet oppfattes som et nøytralt instrument for å fremme og realisere en virkelighet og en verden av gjensidig respekt og forståelse på tvers av alle grenser, kulturelle, sosiale, økonomiske, religiøse, etniske og politiske.
Målet er en virkelighet der menneskene er i harmoni med seg selv og med de andre, der det ikke finnes noen «andre-gjøring», der man ikke skaper andre, bare et vi. Men for å skape et vi uten andre, må man definerer bort viktige deler av samfunnsvirkeligheten, nemlig den delen av virkeligheten man vil vekk fra, og der de andre ikke finnes, men der bare «vi-et» finnes.
Den vanligste måten å gjøre det på er å late som de andre ikke eksisterer, eller at man godtar at de eksisterer (og det gjør jo programmet) der disse andre bare trenger mer kunnskap. Så oppstår det «nye vi». Det «gamle vi» er allerede en skjør konstruksjon, og denne skjørheten er blitt forsterket av den politisk korrekte multikulturen som politikerne har bestemt skal råde i landet.
At multikulturen, med sin vekt på forskjeller, skaper behov og innsats for et nytt og samlende «vi», er høyst forståelig, ja, faktisk naturlig, men det vil være et fåfengt og urealiserbart prosjekt om man ikke stiller spørsmål ved og tar et oppgjør med selve utgangspunktet, nemlig multikulturen.
Kritisk tenkning
Innenfor Dembra-rammen er det ikke rom for meninger som hevder at det kan være grunnleggende forskjeller mellom folk og kulturer. Det er heller ikke rom for at det finnes politikk, livssyn, religioner og ideologier som er i strid med den forståelsen som Dembra representerer.
Programmet vil med andre ord ikke ta opp og eksponere elevene for den politikken som har skapt behovet for kurset og for alle de handlingsplanene som er i virksomhet.
Den politikken som har skapt behovet for denne toleransebygging og avindoktrinering, blir et ikke-tema fordi det er denne politikken som dikterer programmets innhold og forutsetninger. Programmet vil underminere seg selv om man tok opp den politikken som har framkalt den situasjonen som, ifølge regjeringen, har gjort programmet berettiget og nødvendig. Skulle man fremme og lære kritisk tenkning gjennom programmet, måtte man altså låne øre til noen som kritiserer regjeringens politikk på en grunnleggende måte.
I praksis kunne det bety at man innlemmet folk som sosiolog Halvor Fosli, Resett-redaktør Helge Lurås, Document-redaktør Hans Rustad og Rights-medarbeider og forfatter Hege Storhaug i Dembra-programmet for å kritisere etablert politikk i spørsmål som gjelder for eksempel asylinnvandring, nasjonalstaten, religion, kultur, moral, økonomi, regjeringens begrep om det nye norske «vi» og de andre.
Ekskludere alternativer
Det man gjør ved hjelp av programmer som Dembra, er i realiteten å utdefinere og ekskludere at det finnes politiske alternativer som er vel så fornuftige og forankret i virkeligheten som den rådende politiske korrektheten.
Derfor vil ikke programmet for eksempel ta for seg om det finnes grunnleggende forskjeller mellom islam og kristendommen. Ja, et spørsmål om for eksempel islam er i strid med Grunnloven og norske lover ellers, blir rett og slett «uanstendig».
Heller ikke spørsmål om folk i Norge skal tolerere en politikk som undergraver samfunnet ved å slippe inn titusener, hundretusener av asylanter, kan drøftes innenfor programmets rammer. For å reise et slikt spørsmål er «umoralsk» og kan, ut fra den rådende samfunnsforståelsen, bare stilles av rasister eller fascister. Og man kan heller ikke reise spørsmålet om hva innvandringen koster i kroner, en kostnad som er anslått til rundt 200 milliarder kroner i året – og som vil øke i de kommende årene.
Spørsmålet om dagens asylinstitutt bør revurderes, er «uaktuelt». Det samme er spørsmålet om det skal være en universell rettighet å slå seg ned i et annet land ved hjelp av asylordningen, altså om et land er moralsk, økonomisk, sosialt og kulturelt forpliktet til å ta imot mennesker som ønsker seg bedre materielle kår.
Eller sagt på en annen måte; skal et land som ved hjelp av moderne teknologi, fornuftig samfunnsorganisering, produksjon og demokrati og en tilnærmet likhetspolitikk har greid å bygge et moderne velferdssamfunn, nødes til å føre en politikk som tiltrekker seg tusener av asylsøkere årlig og som krever sin del av samfunnskaka ved å vise til universelle rettigheter?
Dette oppfattes i det politisk korrekte universet ikke bare som en umoralsk spørsmålsstilling, men som illegitimt og med tid og stunder, når regjeringens handlingsprogrammer har virket lenge nok, kommer det nok også til å være ulovlig.
Så mange spørsmål
Skal ikke myndighetene i et land, på vegne av folket, selv kunne regulere hvem som skal kunne slå seg ned i landet, eller skal denne beslutningsmyndigheten avgjøres av internasjonale avtaler?
Skal det ikke være politisk legitimt å arbeide for å fjerne en ordning som gjør at landet bruker 40 milliarder kroner årlig på u-landsbistand, en ordning som kanskje mer skader enn fremmer økonomisk vekst og framgang, uten å bli stemplet som rasist?
Hvorfor tar ikke Dembra opp klasseforskjellene i det norske samfunnet?
Hvorfor ser ikke Dembra nærmere på de kulturelle og økonomiske elitene i Norge og deres massive innflytelsen på den politikken som føres og på hvordan folk i dette landet tenker? Hvorfor drøfter ikke Dembra den politiske korrektheten og dens ideologiske forankringer og implikasjoner?
Kan man komme ut av klassesamfunnet ved hjelp av toleransebygging og fjerne sosiale og kulturelle forskjeller ved avindoktrinering?
Skal man bygge opp små, såkalt avindoktrinerte harmoniceller i skoleklassene, der elevene bare er et vi, og tro at grunnleggende forskjeller i samfunnet dermed forsvinner?
Skal man gjøre folk like og samfunnet likt og transparent ved en form for gruppeterapi finansiert av skattebetalerne og regissert av HL-senteret i samarbeid med landets lærerstand?
Så mange spørsmål!
Men for Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande, Kjell Inge Ropstad, Bjørnar Moxnes, Audun Lysbakken, Trygve Slagsvold Vedum, Une Bastholm og Siv Jensen er Dembra og de ulike handlingsplanene svaret. Hensikten med Dembra og handlingsplanene, er å få folk til å godta den politikken som føres og konsekvensene av den.
Dette, sammen med alle handlingsplanene, er et storstilt indoktrineringsprogram satt i verk av regjeringen i den postmoderne administrasjonsstaten Norge for å få gjennomført en politikk der konsekvensene befinner seg langt fra ytringsfrihetens og demokratiets faner – som de samme politikerne mener de holder så høyt. Hadde man holdt ytringsfriheten og demokratiet like høyt som man gjør i fest-talene, hadde man innsett og godtatt at det finnes legitime politiske alternativer som er i sterk opposisjon til den rådende politiske korrektheten, og at den kan være vel så fornuftige og vel så human som den rådende selvforståelsen i dagens despotiske og politisk korrekte meningsdiktatur.
Ytringsfrihet?
Dembra viser altså til en samfunnsenhet som ikke finnes og som heller ikke kan skapes i samsvar med programmets ambisjoner.
Så kan regjeringen og programmets forkjempere si at målet er et liberalt samfunn der folk respekterer hverandres tro, livssyn, bakgrunn og politiske preferanser. De færreste er uenig i det, men for om mulig å nå dit, må man respektere grunnleggende politisk kritikk, og det er ikke dette samfunnet i nærheten av.
Norge mangler en kritisk offentlighet, men har alternative nettsteder som fungerer som en slags sovjetisk samizdat-litteratur. Det illustrerende for dette samfunnet er at vektig kritikk ikke sjeldent kommer fra innvandrere. Walid al-Kubasi, som dessverre er død, er et eksempel på det. Professor i historie ved NTNU i Trondheim, George Chabert, er et annen. Chabert er fra Frankrike. I en kronikk i Adresseavisen i oktober 2019 advarte han mot en «handlingsplan mot muslimhat».
«Før man vet ordet av det, kan all kritikk mot de demografiske og sosiale endringene Norge har opplevd i løpet av knapt en generasjon, være henfallen til straff etter en eller annen lovparagraf», skrev han. Og det er ikke bare handlingsplanen mot islamofobi som bærer varsel mot ytterligere begrensninger av ytringsfriheten. Regjeringen har nylig satt ned en ny ytringsfrihetskommisjon, der både utvalgets sammensetning og mandat lyder illevarslende.