En undersøkelse av medieomtaler ledet av Ruud Koopmans avviser påstanden om at islamkritikk fører til økning av fundamentalisme og radikalisering av unge muslimer. En slik påstand har ingen rot i virkeligheten, slår han fast.
Ruud Koopmans er professor i sosiologi, og leder i dag forskningsenheten Migrasjon, integrering transnasjonaliering ved Institutt for Samfunnsvitenskap ved Humboldt Universitetet i Berlin. I fjor kom han med boken «Das verfallende Haus des Islam. Die religiösen Ursachen von Unfreiheit, Stagnation und Gewalt» (Islams falleferdige hus. De religiøse årsakene til ufrihet, stagnasjon og vold, min oversettelse).
Koopmans er forsøkt gjort kontroversiell, men en rekke av hans forskningsprosjekter, undersøkelser og bøker blir flittig henvist til. Ikke minst undersøkelsen fra 2013 som ga et nedslående innblikk i omfanget av religiøs fundamentalisme blant tyrkiske og marokkanske muslimer i seks europeiske land. Koopmans er også medlem av det akademiske rådet der han rådgir tyske innvandringsmyndigheter.
I boken «Das verfallende Haus des Islam. Die religiösen Ursachen von Unfreiheit, Stagnation und Gewalt» gjengir Koopmans undersøkelsen som han har gjort sammen med en rekke kollegaer av perioden 1990-1999 og 1999-2008. Det de har undersøkt er i den første perioden den offentlige debatten om innvandring og integrering i fem europeiske land; Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Nederland og Sveits. I den andre perioden så de spesielt på muslimers rettigheter.
Dypt forankret forestilling
Av de over 18.000 innlegg fra politikere og andre meningsdannere innenfor innvandring og integrering som ble publisert i aviser i disse landene fra 1990 til 1999, handlet kun 286 (1,6 prosent) om muslimer eller islam. Debatten handlet hovedsakelig om asylsøkere, immigranter eller innvandrere på et generelt plan, uten at det ble skjelt til religion eller etnisitet. Noen av innleggene viste til visse innvandrergrupper, herunder etniske grupper fra islamdominerte land som tyrkere, marokkanere og pakistanere. Men da handlet det stort sett om politisk vold mellom kurdere og tyrkere, gruppenes sosioøkonomiske situasjon, deportasjoner eller diskriminering og rasisme. Religiøse temaer ble nesten aldri tatt opp (mindre enn 2 prosent av all medieomtale eller innlegg handlet om etniske grupper fra islamdominerte land).
I de få tilfeller hvor islam var temaet, var negative holdninger enda tydeligere i mindretall. De fleste medieomtalene omhandlet diskriminering på grunnlag av islam eller det ble tatt til orde for en utvidelse av muslimers rettigheter.
Innenfor dette tidsrommet var det altså nesten ingen offentlig debatt i Vest-Europa om muslimer eller islam. Det endret seg etter 2001, da bølgen av jihadistiske angrep kom.
Men selv om der ikke finnes belegg for påstanden om at en høy grad av negativ omtale av islam forut for bølgen av islamsk motivert vold i dette århundre, og som attpåtil er blitt beskyldt for å ha forårsaket denne bølgen, er forestillingene om det likevel dypt forankret.
Ikke ta budbringeren
Etter angrepene 11. september 2001 og etterfølgende voldshandlinger som mordet på Theo van Gogh, Madrid- og London-angrepene og hundrevis av andre terrorhandlinger verden over, har islams betydning i den offentlige debatt bestemt økt. Det finner ikke Koopmans’ særlig overraskende.
Når folk styrter fly inn i bygninger, sprenger busser, tog og t-baner, kjører lastebiler inn i menneskemengder, utfører massakrer på diskoteker, i synagoger eller i konsertsaler, mens de roper Allah og erklærer at de handler i islams navn – ja, da er det kun naturlig at politikere og medier blir oppmerksom på denne religionen og de religiøse overbevisninger og kilder som gjerningsmennene sier de er inspirert av, sier Koopmans, og fortsetter:
Når folk som begår «utroskap», samt homoseksuelle og «blasfemikere», dømmes av sharia-domstoler i islams navn og borgerkriger raser rundt omkring i verden mellom ulike grupper, som alle mener at nettopp de har monopol på den sanne islam, er det ikke overraskende at islam plasseres i et dårlig lys.
Det er trist, sier Koppmans, for mennesker med røtter i land som Tyrkia, Syria eller Pakistan, som med rette får en fornemmelse av at de kun oppfattes som muslimer. Men de bør ikke bebreide dem som fremfører budskapet om kritikkverdige sider av islam, men i stedet rette kritikken mot de fundamentalistiske regimer og religiøse fanatikere som hver eneste dag skader islams ry.
Hvilken omfattende islamofobi?
Så hvordan har den offentlige debatten utviklet seg i tiåret etter? Selv etter alle forbrytelser i islams navn er debatten i mediene på ingen måte så negativ som mange tror, sier Koopmans.
Sammen med den tyske sosiolog Sarah Carol analyserte Koopmans i perioden 1999 til 2008 den offentlige debatten om muslimers rettigheter i de samme fem lande som var representert i ovennevnte undersøkelse, supplert med Belgia. Det handlet om diskusjoner om hijab i skoler og andre offentlige institusjoner, bruk av burka, bygging av moskeer og minareter, islamistiske skoler og religiøs undervisning, halalslaktning av dyr samt håndtrykk med folk av det motsatte kjønn.
Ifølge fremveksten av såkalt islamofobi skulle den offentlige debatten om slike spørsmål være svært så negativ, men de fant at tilhengere av å være imøtekommende overfor muslimers krav og ønsker var i flertall i alle de land som ble undersøkt, især i Storbritannia.
I de seks landene var debatten i Tyskland minst imøtekommende, men selv her var de som talte for utvidede muslimers rettigheter i overveiende flertall.
For Storbritannia og Nederland var resultatet enda mer bemerkelsesverdig, sier Koopmans, da den offentlige debatten i motsetning til i de andre landene ikke handlet om «mainstream-islams» ønsker om for eksempel moskeer eller hijab, men først og fremst om krav fra fundamentalistiske muslimer, slik som krav om bruk av burka, om tilgang til sharia-domstoler og avvisning av håndhilsing. Men selv når det handlet om slike krav, var debatten i begge land overveiende imøtekomne.
Naiv imøtekommenhet
Hvis der er noe i den offentlige debatt i Vest-Europa som fremmer fundamentalisme og radikalisering er det ikke den angivelige negative «tonen» i debatten om muslimer og islam, men snarere en altfor vidtgående og naiv imøtekommenhet overfor krav som stilles av konservative eller endatil fundamentalistiske representanter for islam, fastslår Koopmans.
Hele denne tendensen med å snu om på årsak og virkning, samt på offer og gjerningsmann, som er gjennomgående for hele islamofobi-diskursen, avleder oppmerksomheten bort fra behovet for islamske reformer og gjør omverdenen ansvarlig for alt som går galt i den islamske verden, sier han, og avslutter:
Paradoksalt nok er kritikken av en antatt islamofobi i seg selv vann på den fundamentalistiske mølla, da den er drevet av forestillingen om at verden er fiendtlig overfor muslimer og at ikke-muslimer og forrædere i egne rekker ønsker å ødelegge islam. Forestillingen om at islam trues, legitimerer på sin side hat mot annerledes troende og bruk av makt for å «forsvare» troen.
Så vil sikkert noen innvende at islamofobi har vokst det siste tiåret, men da kan man jo spørre seg: hvorfor det, mon tro? Skal en løse et problem, om de så er å finne i mislykkede islamdominerte stater eller integrering av muslimer i Vesten, så må en gå til årsaken. Ikke år etter år tro at feildiagnostisering gir riktig medisin.
(Saken bygger på en feature-artikkel i Berlingske, bak betalingsmur)