Norsk økonomi blør som aldri før grunnet koronapandemien. Det finnes ingen historiske paralleller til det som nå skjer, sier SSBs von Brasch til E24. En mørbanket leverandørindustri står overfor sin største krise noensinne – men det hindrer ikke myndighetene at innvandringen kan fortsette som tidligere.
Det kan nesten virke som politikere, med noen få unntak, ikke bryr seg. De er virkelig ikke bekymret.
Nasjonal dugnad som de hele tiden maser om, virker ikke troverdig. Det virker hult. Ønsket om at vi alle sammen må stille opp solidarisk, mens stortingspolitikerne ikke har vist noen vilje til å bidra til noen dugnad. Der i gården kommer lønnen inn på konto hver måned, med eller uten karantene. Ingen permitteringer truer deres arbeidsplasser. Det er alle andre som må være ansvarlig for koronadugnaden. Og nå skal de samme politikerne ha oss til å stille opp for en Morialeir-dugnad. Også den dugnaden er det vi som vil bli ansvarlig for. Konsekvensene er det den vanlige mann i gata som får kjenne på.
I første kvartal i år (januar-mars) fikk 2.741 personer innvilget rett til familieinnvandring (UDI). Fortsetter det slik i 2020 lander vi på rundt 11.000. Fjorårets tall var 11.778.
Det er skremmende tall tatt i betraktning at vi hele tiden blir fortalt at nå er innvandringen rekordlav i Norge, derfor kan vi ta inn flere kvoteflyktninger – inkludert asylsøkere i leire i Hellas. Dette «rekordlave» antallet er rett og slett ikke sant. Det er også fake news at innvandringspolitikken er «restriktiv og rettferdig». Løgn alt sammen. Det er rart de slipper unna med det?
Hege Storhaug (HRS) skriver følgende:
«At Ap snudde kappen etter vinden og la 500 kvoteflyktninger på toppen av de 3.000 som Regjeringen hadde vedtatt, forteller oss om en politisk ledelse som ikke har tenkt å avvikle befolkningsutskiftningen. Det dertil i en krisetid.»
Du skulle tro at det var på tide med en pause, men snarere tvert imot. Politikerne holder trykket oppe. I underkant av 930.000 personer med innvandrerbakgrunn bodde i Norge ved inngangen til 2020. Det er over 17 prosent av befolkningen. (SSB)
Det er klart flest i Oslo – både i relative og absolutte tall. Innvandrerbefolkningen i Oslo utgjorde over 230.000 personer ved inngangen til 2020. Det er i underkant av 34 prosent av folketallet i hovedstaden. (Oslo kommune)
Innvandrerbefolkningen er ung sammenlignet med befolkningen ellers. Over halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 30 og 54 år. Til sammenligning utgjør denne aldersgruppen om lag en tredjedel av befolkningen utenom innvandrere.
Kanskje norske politikere har noe å lære av de ungarske, heller enn å rakke ned på dem. I fjor presenterte Ungarns statsminister Viktor Orban en ny familiepolitikk for landet, som svar på nedgangen i befolkningen – som Ungarn ikke ville løse med masseinnvandring. Under mottoet Family First har kvinner og familier fått en rekke fordeler, som gunstige lån og skattelettelser. Og jo flere barn, over tre, jo flere fordeler. Nå viser tall fra Ungarn at deres familiepolitikk virker. Fruktbarhetstallet har økt fra 1,23 i 2011 til 1,5 i 2019. Antall ekteskap har økt med 84 prosent sammenlignet med 2010, samtidig har antall skilsmisser i samme periode hatt en nedgang på 29 prosent. Nylig la familieminister Katalin Novák ut en melding på Twitter der hun sammelignet årets to første måneder med fjorårets to første måneder:
Så vil sikkert noe hevde at en slik familiepolitikk er egoistisk og usolidarisk. Men det er vel ikke mer egoistisk og usolidarisk enn at familier velger å få egne barn fremfor å adoptere? Hvis politikerne fra KrF, Venstre, SV, MDG, Rødt, Ap virkelig mener at Norge skal ta mer ansvar, for eksempel nå med å hente «barn» (typisk unge menn) fra Morialeiren, så kan vel de samme ta et personlig ansvar?
Samtidig er det er helt kurant å påpeke den demografiske endringen som pågår i Norge, også kalt «den store befolkningsutskiftningen». Det er ikke en konspirasjonsteori. Denne typen radikale endringer i befolkningssammensetningen er intet mindre enn en demografisk revolusjon.
Det vi ikke trenger nå er flere følelsesutbrudd. Det er ikke empati som skal styre innvandringspolitikken. Empati har i flere tiår ført oss på ville veier. Vi kan ikke la sinnelagsetikere legge premissene for vår fremtid. Vi trenger åpenhet om befolkningsutskiftningen, og holde opp med brunbeising når mennesker har en legitim frykt for å miste sin kulturelle identitet og land.