Merknad: Denne artikkelen forsvant fra Rights.no formiddagen 21. april grunnet en eller annen teknisk svikt. Heldigvis forsvant ikke kommentarene, men 3,300 likes/anbefalinger i sosiale medier. Den ble republisert her kl 14 i dag.
Kjære leser!
Det er en ære for oss i Sekulær Allianse å få dette publisert hos Human Rights Service. HRS er en av svært få aktører som konsekvent har vært på de undertrykte barna og ungdommene sin side. Allerede i 2004 ga de ut en svært grundig rapport om situasjonen for mange minoritets-barn i Norge («Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn»).
Likevel: rights.no var på sisteplass på vår ønskeliste for hvem som skulle publisere teksten, av den åpenbare årsaken at de som leser det som blir publisert her, allerede er oppdatert om disse problemene.
Teksten ble først sendt til Nrk ytring, Aftenposten, Dagsavisen og Nettavisen, med medfølgende melding om at de kan få se dokumenter som bekrefter påstandene, og at de kan få møte jenta teksten handler om for å få bekreftet historien. Og: med en bønn om at de ikke ignorerer disse barna, slik mange andre gjør. Ingen av disse mediene ville publisere teksten.
All den tid vi i teksten retter en pekefinger mot alle som sviktet «Yasmin», er det absolutt på sin plass også å henge ut de konkrete mediene som føyer seg inn i rekken av institusjonene som overhodet ikke bryr seg om disse barna.
Farjam & Shurika, leder og nestleder i Sekulær Allianse
«Yasmin» – barnet Norge snudde ryggen til
Yasmin kom til Norge som ettåring fra et land i Afrika sammen med moren og faren sin. Begge foreldrene har hele tiden vært konservative muslimer. Begge er i full jobb, og en av dem har høyere utdannelse.
Yasmins første kontakt med barnevernet var allerede som 3-åring (cirka, hun husker ikke eksakt tidspunkt). Barnehagen hadde sendt bekymringsmelding på bakgrunn av tegn på fysisk mishandling. Hun husker at hun da ble plassert i det hun selv kaller «en normal familie» i en eller to uker, før hun havnet tilbake hos foreldrene.
I løpet av fjerde klasse fikk hun nok av fysisk avstraffelse og religiøs tvang, og tok selv kontakt med barnevernet og ba om å bli plassert i en fosterfamilie. Dette ville ikke barnevernet tilby henne. De nektet henne altså en vei ut fra en tilværelse preget av fysiske og psykiske overgrep.
Som tenåring kom hun etter hvert i opprør mot foreldrene sine. En morgen nektet hun å dra på skolen (for å provosere foreldrene sine). Da ble hun slått så hardt i ansiktet av faren at deler av ansiktet knuste. Etter endt sykehusopphold ble hun sendt på institusjon av barnevernet. På tross av at hun selv uttrykte et klart ønske om å bli plassert hos en fosterfamilie.
Henvist av barnevernet til en tilværelse preget av rus
I den første institusjonen kom Yasmin for første gang i kontakt med narkotiske stoffer. Alle de andre jentene på institusjonen ruste seg, noe som medførte at Yasmin også eksperimenterte med rus. Så ble hun flyttet til en annen institusjon (Jentespranget). Der var det også mye rus i omløp. I tillegg jobbet det en nattevakt der som konstant maste om å få beføle henne. Hun meldte fra til de andre ansatte, men fikk høre at det ikke var så farlig. På dette tidspunktet var hun under den seksuelle lavalderen.
Yasmin bodde ett år under disse forholdene. Hele denne perioden var hun klar overfor barnevernet at hun ikke trivdes, og at hun heller ville bo hos en fosterfamilie. Til slutt ga hun opp alle håp om at barnevernet ville hjelpe henne, og lot seg overtale til å flytte hjem til foreldrene.
Koranskole og demoner
Kort tid etter dro hun på «ferie» sammen med familien sin til landet mor er født i. Her ble Yasmin plassert på en koranskole, der hun regelmessig ble slått med en stokk fordi hun ikke hadde lært seg nok koranvers utenat (på arabisk).
Hun ble også utsatt for flere religiøse overgrep i form av demonutdrivelser. Ved en anledning måtte hun drikke store mengder «råtten melk» (hennes beskrivelse), samt bade i det og ikke vaske det vekk før etter to dager. Ved en annen anledning ble hun tvunget til å spise en hel kylling, med hode, hjerne, ben og alt. Hun ble også forsøkt tvunget til å knekke nakken på en fugl. Da hun nektet plent å drepe fuglen, ble hun straffet med slag av demonutdriveren.
Hun blir etter hvert desperat etter å komme seg vekk. Først kontakter hun barnevernet i Norge. Av dem får hun høre at det er bra for henne å være i Afrika. Saksbehandleren hennes ringte dessuten moren og ga henne ros for at hun tok Yasmin med seg til Afrika. Dette medførte at moren konfiskerte mobiltelefonen til Yasmin, og det gikk 6 måneder før hun fikk den tilbake.
Da hun endelig fikk mobilen tilbake, kontaktet hun flere andre for å få hjelp (hun husker hvem, men ikke rekkefølgen). Hun kontaktet den norske ambassaden i landet hun befant seg i. Ambassaden sa de ikke kunne hjelpe henne og sluttet etter hvert å besvare henvendelsene hennes.
Listen over andre hun kontaktet inkluderer Røde Kors, Bortført fondet, Dagbladet, en advokat i Oslo og Tale Maria Krohn Engvik (alias Helsesista). Av alle hun søkte hjelp hos, er det kun de to sistnevnte som tok henne på alvor.
Hjemme igjen, sviktet igjen
Etter å ha vært i Afrika i mer enn to år, klarer hun endelig å rømme og komme seg tilbake til Norge. Vi kan ikke gå for mye inn på hvordan dette skjedde uten å avsløre identiteten hennes. Vi nøyer oss med å si at det ikke hadde skjedd uten hjelp fra enkeltpersoner i nettverket vårt, og heller ikke uten at vennene hennes hadde spleiset på å dekke noen av kostnadene forbundet med hennes hjemkomst. Bidraget fra det offentlige var nøyaktig lik null.
I Norge har det etter hvert kommet på plass et nettverk av personer som ønsker å hjelpe henne (de fleste frivillige i organisasjonen vår). Men det offentlige har ikke så mye å tilby henne.
Barnevernet påstår de ikke har noe ansvar for henne, siden hun nå er over 18 (noe vi mener er feil, siden hun ifølge loven skal ha krav på ettervern). Dersom Yasmin ikke hadde hatt nettverket sitt, hadde denne avgjørelsen vært ødeleggende for hennes mulighet til å få stablet livet sitt opp på beina igjen.
Nav: «det beste er at du reiser tilbake til koranskolen»
Hennes første møte med Nav var en person i resepsjonen som skulle hjelpe henne ved å henvise henne til riktig saksbehandler. Da måtte Yasmin fortelle litt om hva hun trengte hjelp til, og la ut om at hun har rømt fra en koranskole i Afrika, og at hun derfor stod på bar bakke. Da fikk hun høre fra den Nav-ansatte (som selv hadde bakgrunn fra et muslimsk land) at hun burde være takknemlig overfor foreldrene for oppholdet på koranskole, og at det beste hadde vært om hun reiste tilbake.
Ellers har Nav hjulpet henne så godt de kunne, men det er tydelig at de ikke helt forstår at en ung kvinne som ikke har gjort noe annet enn å bli mishandlet på koranskole siden hun var 14, ikke nødvendigvis er like mye i stand til å ta vare på seg selv som sine jevnaldrende.
Yasmin fikk etter lang ventetid (nesten ett år) tilbud om behandling hos psykolog. Vi har forståelse for at dette i dag er en knapp ressurs, men etter vår mening er det likevel mange gode grunner for at Yasmin og andre i samme situasjon burde prioriteres i køen.
Kjeft for å ikke bruke hijab på skolen
For å ta igjen tapt skolegang, har kommunen plassert Yasmin på voksenopplæring. Her går hun i klasse med andre ungdommer som også er blitt sendt på koranskole og kommet hjem igjen (de eneste unntakene er «hentebruder» fra muslimske land). Men forskjellen er at koranskolen har virket på de andre elevene. De er alle nå erkekonservative muslimer, noen av dem allerede gift og med barn. Yasmin har flere ganger fått kjeft av sine medelever for at hun ikke bruker hijab.
Yasmin er kun én av veldig mange ungdommer som har erfart å bli revet bort fra sin tilværelse i Norge for å bli sendt til koranskole. En rapport («Kommunenes erfaringer med barn og unge som etterlates i utlandet mot sin vilje» av Oslo Economics) slår fast at kommunene kjenner til 415 konkrete tilfeller der barn er etterlatt mot sin vilje i utlandet. Men det er potensielt store mørketall, og ifølge rapporten er det reelle tallet et sted mellom 600 og 1400.
Sjekk blindsonen!
Vi ønsker ikke å spekulere for mye om hvorfor hjelpen fra det offentlige svikter gjennom hele barndommen for noen personer. Likevel er det på sin plass å nevne at av alle de vi kommer i kontakt med, er den eneste fellesnevneren at de har vokst opp i familier preget av islam og æreskultur. Offentlige institusjoner må alle granske seg selv og finne ut hvorfor denne gruppen har havnet i blindsonen deres.
Det er på høy tid at alle barn i Norge blir tatt på alvor på samme måte. I tillegg må vi få på plass målrettede tiltak for de som opplevde dette sviket, og kommer tilbake til Norge etter opphold på koranskole. Det må også settes inn kraftigere tiltak rettet mot ungdommer som er i faresonen for å bli sendt ut.
«Yasmin» har lest gjennom denne teksten og godkjent at den blir publisert.
Hvem er vi?
Sekulær Allianse er en liten medlemsorganisasjon som jobber for å fremme individuell frihet, likestilling og demokrati i Norge. Vi har gjennom konkrete prosjekter kontakt med mange ungdommer som opplever sosial kontroll og religiøs tvang i Norge i dag. Vi jobber med barn og unge som vokser opp i hele Norges «blindsone».
Vi har en klippefast tro på at samfunnet har evne og vilje til å hjelpe alle barn. Forutsetningen for det er at disse forholdene blir allment kjent, slik at eierskapet til problemene løftes ut fra miljøene som opplever dem, og opp til samfunnet som helhet. Vi vil derfor fortelle historien til en av disse ungdommene, og oppfordrer alle til å benytte seg av denne anledningen til å få et innblikk i hvordan det er for noen barn å vokse opp i verdens beste land.