EU-domstolen har slått fast at Polen, Ungarn og Tsjekkia brøt EU-traktatene da de nektet å ta imot migranter/asylsøkere som skulle fordeles mellom de ulike medlemslandene. Saken går tilbake til 2015, og EU-kaoset under folkevandringskrisen.
Tvunget gjennom av EU-kommisjonen
Det var på et ministermøte i EU i september 2015, da folkevandringskrisen var prekær, at det ble bestemt at medlemslandene skulle avlaste landene med ekstremt høy innvandring, i første rekke yttergrenseland som Hellas og Italia, samt Ungarn som var satt under hardt press. Dette ble inngått ved avstemning med alminnelig flertall, til Tsjekkia, Slovakia, Romania og Ungarns uttrykte motstand.
De mente det var et brudd på EUs retningslinjer, blant annet fordi det heter at alle medlemsland skal være enige om denne form for avtaler.
Det ble hevdet at rådet i EU, altså de 28 medlemslandene, ikke hadde et tilstrekkelig rettsgrunnlag til å vedta en slik kontroversiell beslutning som omfordelingen av migranter/asylsøkere er. I tillegg ble det vist til at omfordelingen ble presset så raskt gjennom (på 13 dager) at det skjedde en rekke feil i prosessen.
Når Ungarn var motstander, til tross for at det kunne avlastet landet, var det fordi de prinsipielt er motstander av et kvotesystem. Norge på sin side tolket dette relokaliseringsprogrammet til også å gjelde Schengenland, der Norge er medlem, og var for øvrig det første landet som gikk ut og tilbød «avlastning». Danmark deltok ikke, da de har reservasjoner fra deler av EU-avtalen, mens Finland var det eneste landet som unnlot å stemme.
Senere utviste også Polen sin motstand, men EU-kommisjonen sto på sitt. Resultatet ble således at land ble tvunget til å ta imot asylsøkere mot sin vilje.
Nødssituasjon – uten regler
Den påtvungne asylsøkerfordelingen ble prøvd tatt opp for EU-domstolen av Ungarn og Slovakia. De hevdet relokaliseringsavtalen var ulovlig og krevde at den skulle annulleres. Men EU-domstolen avviste saken. De mente at medlemslandene var forpliktet til å ta imot asylsøkere fastsatt etter relokaliseringsprogrammet, da avtalen «kunne vedtas innenfor rammen av en ikke-lovmessig prosedyre og følgelig utgjør en ikke-lovmessig rettsakt». Med andre ord kom domstolen til at EU-kommisjonen hadde en slik mulighet fordi prosessen var å betrakte som gjennomført i en nødssituasjon.
Og siden det var en ikke-lovmessig rettsakt var det heller ikke noe krav om deltakelse fra landenes parlamenter, ei heller at EUs rådsforhandlinger og -avstemninger skulle være offentlig. Videre omtalte domstolen den pålagte relokaliseringsavtalen som «mindre inngripende foranstaltninger».
Så mye for selvråderetten.
EU-kommisjonen argumenterte med at i denne nødssituasjonen måtte en handle «hurtig, samlet og solidarisk». Det har flere problematiske sider. «Hurtig» er et relativt begrep, både fordi EU-systemet var en av de siste som skjønte alvoret av folkevandringskrisen og fordi EUs eget byråkrati har innbygd en treghet som skal fungere som et sikkerhetsnett. Derfor alle prosedyrer og regler. «Samlet» var jo det som ikke skjedde i denne saken, da samlet er noe annet enn flertall. Og når det kommer til «solidarisk», kan man spørre: med hvem? EUs befolkning eller de millioner på millioner som ønsker å bli del av EUs befolkning?
Så mye for enigheten mellom medlemslandene.
Midt i koronakrisen
Det var vel heller ikke mange som ble veldig overrasket da EU-kommisjonen selv tok saken til EU-domstolen – som valgte å behandle den. Romania og Slovakia bakket ut, mens Polen, Ungarn og Tsjekkia sto løpet ut. Og nå har domstolen sagt sitt: Polen, Ungarn og Tsjekkia brøt EU-traktene og kan dermed vente seg klekkelige bøter.
Det minner mistenkelig om bukken og havresekken.
Dessuten kommer EU-dommen på et særdeles uheldig tidspunkt for EU-kommisjonen. For om folkevandringskrisen var en nødssituasjon, så kan man knapt tenke seg hva koronakrisen kan defineres som. Samtidig har EU igjen vist sin udugelighet, hvor medlemsland etter medlemsland ikke venter på hva EU måtte mene om det ene eller andre – nasjonalstatene tar saken i egne hender.
Det sentrale spørsmålet nå er om EU overlever og i hvilken tilstand det vil befinne seg når det er kontroll på koronakrisen. Vil for eksempel flere land oppleve seg sviktet av EU? Vil flere land begynne å vurdere om det er verdt pengene å være medlem i EU/EØS? Vil Polen, Ungarn og Tsjekkia godta at det er ulovlig å bestemme over hvem som skal være egen befolkning? Hva tenker andre medlemsland om dette, ikke minst gitt at Vesten vil bli stående langt fattigere tilbake, noen i bunnløs gjeld, etter den enorme pengebruken på koronabekjempelsen?
Kan dette føre til en maktforskyvning i verden? Hva sysler for eksempel land som Russland og Kina med?