Ifølge Aftonbladet mener over 100.000 unge i Sverige at de selv ikke kan bestemme hvem de kan gifte seg med. Hver femte elev blant 9.klassingene i Malmö sier de opplever æresrelatert undertrykkelse. Siden 2014 er antallet henvendelser til Sveriges nasjonale telefonrådgivning om æresvold og sosial kontroll fordoblet, mens 20 prosent av jenten i ungdomsskolen i Uppsala, Sveriges fjerde største by, føler et press for å være jomfru ved ekteskapsinngåelsen. Blant elever med foreldre født i Norden gjelder det for tre prosent, viser en kartlegging fra organisasjonen Tris som arbeider for jenter og kvinners rettigheter. Vi kan anta at det er en betydelig underrapportering for disse tallene.
Likestilling og multikultur er altså i konflikt i Sverige. Særlig jenter og kvinner får innskrenket sin frihet med henvisning til «æresbegreper».
Feminin integrering
«Uansett hvilken kulturell bakgrunn man har bør det være en selvfølge for alle unge kvinner å ha både deres familie og det liv de ønsker seg. Dessverre er det ikke virkeligheten for mange kvinner. Jeg håper dere ikke vender dem ryggen.»
Slik lød ordene fra 26-årige Fadime Sahindal da hun talte i den svenske Riksdagen i desember 2001. Under to måneder senere ble den svensk-kurdiske unge kvinnen skutt og drept av sin egen far. Fadimes dødsdom var at hun nektet å gifte seg med en fetter i Tyrkia. Hun hadde allerede en kjæreste i Sverige. Fadimes «ulydighet» beviste overfor omverden at familien ikke hadde kontroll på hennes seksualitet. «Ærestapet» måtte gjenvinnes.
Som vi påpekte allerede da, et slikt (for oss) skamdrap er siste løsning i kulturer der denne forkvaklede æreskodeksen råder. De fleste bøyer seg for denne ærens makt – i frykt for de grusomste konsekvenser. Så også blant minoriteter i Norge, Sverige eller hvor det måtte være. «Æren» stenger (særlig) jentene og kvinnene inne i familiene og miljøene, og den stenger dem ute fra storsamfunnet. Den er ett av de viktigste hindrene for integrering, påpekte vi for nærmere 20 år siden.
Hva var svaret da? Jo, sentrale aktører hevdet (noen hevder det for øvrig enda) at vi ikke må skille mellom et drap som Fadime-drapet og et sjalusidrap. Drap er drap, het det. Vi svarte med at drap har ulike beveggrunner, og at det krever kunnskap om æresproblematikken – slik at vi kunne vi forebygge, ja endog redde liv. Vi måtte rett og slett satse mye mer på kvinnene i integreringsarbeidet.
Æreskontrollen forsterkes
I Sverige og flere andre land i Europa ble Fadime-drapet en vekker. Den 21.januar, dagen da Fadime ble drept, markeres årlig i Sverige, også for å minnes problemene med sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold. På årets markering talte tyrkiske Yakin Ertürk, professor i sosiologi og tidligere FNs særlige rapportør om vold mod kvinner, hvor hun påpekte hvordan æreskodekser med rot i foreldrenes hjemland kan bli forsterket i møte med den fremmende kultur i nye land. Kort fortalt mister menn makt og kontroll, mens kvinnene får mer frihet og flere muligheter. Da svarer gjerne mennene i familien og miljøet med å stramme inn kontrollen overfor jentene og kvinnene.
«Og når det oppstår egne avgrensede samfunn i samfunnet, så forverres problemet. Derfor er det avgjørende å bryte isolasjonen og engasjere hele familien i majoritetssamfunnet», sa Ertürk.
Men hvordan man skal bryte denne isolasjonen forblir en «hemmelighet», særlig hvis man nekter å se sammenhengen mellom innvandring og integrering. Og siden de fleste regjeringer og myndigheter er særdeles redd for å tråkke noen på tærne, så fortsetter man å ofre jenter og kvinner på innvandringens og integreringens alter. For Fadimes håp fra 18 år tilbake er langt fra dagens virkelighet, både i Sverige eller i en rekke andre land. Man har vendt sårbare kvinner ryggen.
Handlingsplan
At utviklingen går i feil retning, har også gått opp for dagens regjering, slik alle regjeringer før dem antakelig har innsett det samme, så da «pynter man på» med en oppfølger til den forrige (fra 2008) handlingsplanen mot æresrelatert vold og undertrykkelse.
Igjen er det skolene som skal være problemløseren. Sverige skal utdanne skolepersonale slik at de blir bedre i stand til å reagere hensiktsmessig når de frykter at elever skal sendes til et annet land for å bli giftet bort mot sin vilje eller for å avlæres vestlige verdier, typisk for å bli «gode muslimer». I fjor ble det registrert i underkant av 200 som var sendt ut av landet. Det er å anta at mørketallene også her er betydelig.
Så vil myndighetene hjelpe unge som utsettes for æresrelatert vold, og det selv om foreldrene avviser myndighetenes innblanding. Men hvordan de i praksis har tenkt å gjøre det, sies det ingenting om. Det fremkommer heller ikke om myndighetene har noen ideer om hvordan foreldre kan, eller i det hele tatt bør, ansvarliggjøres, så da kan vi vel ta det for gitt at alt fortsetter som før? Det heter videre at man skal «demme opp» for at barn og unge sendes ut av landet mot deres vilje, men heller ikke her fremkommer det konkrete tiltak.
De fleste som har lest en handlingsplan vet at den stort sett inneholder en rekke ønsker eller målsettinger, men unnviker gjerne de konkrete problemene. Når vi ikke våger å ta tak i problemene med den ikke-vestlige innvandringen, så blir tiltakene heller ikke treffsikre. Spørsmålet er hvor lenge vi skal holde på med dette spillet? Til vi har radbrekket likestillingen? Er Sverige på rask vei mot en klankultur?