Olav Lægreid er eier og styreleder i firmaet Advisio advokat, medlem av Advokatforeningens utvalg for velferdsrett, en av to koordinerende advokater i forbindelse med den såkalte NAV-skandalen og tilknyttet Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) som sensor og veileder for mastergradsoppgaver i trygderett og i familie- og arverett. Lægreid mener at en rekke studenter med innvandrerbakgrunn , såkalte flerkulturelle, ikke forstår det grunnleggende med jusfaget.
At studenter med innvandrerbakgrunn kan slite med grunnleggende forståelse av faget de studerer er han ikke alene om å mene, men få – om noen – vil si det høyt. De orker ikke belastningen med å bli beskyldt for å være diskriminerende eller rasist.
Styrke og svakheter
Det var på et Facebook-innlegg i gruppa «Rettsvitenskap UiO» at Lægreid trodde at en ærlig diskusjon kunne føres. Utgangspunktet for debatten var et innlegg fra jusstudent Kimyia Sajjadi som pekte på viktigheten av å bli bevisst på hvorfor flerkulturell kompetanse er en styrke. Men Lægreid mener at en slik bakgrunn ikke nødvendigvis er noen styrke, kanskje tvert om.
I debatten, som nå ser ut til å være fjernet fra FB-gruppa, kommenterte Lægreid blant annet (her fra Advokatbladet):
«Min erfaring er at slike kandidater har problemer med å skrive feilfritt norsk, hvilket er et kriterium for å bli ansatt. Videre er det min erfaring at slike kandidater har store problemer med å utvikle et godt judisium og oppnå god dybdeforståelse av jusen som fag».
I et annet heter det:
«Utgangspunktet er at firmaet skal tjene penger og ha fornøyde klienter. Hvis klientene er hva du kaller «multikulturelle» (en evfemisme for åndsfattigdom, foreldrenes lave utdanningsnivå og derav følgende stokk konservative unge med bangla-dialekt, som nekter å fullt ut tilpasse seg samfunnet de lever i) kan det selvsagt være en styrke at en av de ansatte har samme landbakgrunn. Men dette forutsetter altså et visst volum».
At det er viktig med god norskforståelse i jusen er nok de fleste enige om, eller som Lægreid selv utdyper overfor Advokatbladet: «Hvis man skal forstå norske rettskilder, må man ha en finslepen forståelse av det norske språket.» Da kan det lett bli et handikap å ha et annet morsmål. Men det enda mer vesentlige som Lægreid tar opp er nettopp hva som ligger i et begrep som «multikulturelle».
Assimilering
Vår erfaring gjennom mange år med innvandring- og intergreringspolitikk er nettopp at de mest vellykkede prøver å distansere seg fra å være fler- eller multikulturell. De prøver rett og slett å ta fullverdig del i det norske samfunnet, som ikke er ensbetydende med at de tar avstand fra ethvert kulturelt trekk fra egen eller foreldrenes opprinnelseskultur. Men de assimileres inn i de grunnleggende verdiene i vårt samfunn.
Når Lægreid påpeker at multikulturelle er et sminkeord for «åndsfattigdom, foreldrenes lave utdanningsnivå og derav følgende stokk konservative unge med bangla-dialekt, som nekter å fullt ut tilpasse seg samfunnet de lever i» treffer han slik sett spikeren på hodet. Problemet er ikke meningsinnholdet i det han sier, men vi får (igjen) en debatt om debatten. Retorikken er feil, noen kan føle seg tråkket på.
Men sannheten er at du ikke tar fullverdig del av det norske samfunn om du tviholder på grunnleggende verdier i opprinnelseskulturen, og kulturforskjellene blir som oftest større med geografisk avstand. De som er særlig opptatt av opprinnelseskulturen gyver gjerne samtidig løs på majoritetssamfunnet, typisk «konservative hvite menn i 50-årene», og de som faktisk assimilerer seg, sistnevnte ofte nedlatende betegnet som «kokosnøtter» (brune utpå og hvite inni).
Skal fler- eller multikultur være en styrke, kreves det at man behersker norsk kultur – og også det med en «finslepen forståelse». For mens det homogene Norge hadde en uutalt forståelse av hva det norske er, så har det flerkulturelle Norge satt denne forståelsen på en betent prøve, ikke minst med ideen om identitetspolitikken, jamfør f.eks. debatten om avkolonisering av norsk akademia. Hvis hver og en av oss, eventuelt i egendefinerte grupper, skal ha særegne rettigheter etter hvilken identitet vi måtte mene vi har, så kan vi jo tenke oss hvordan det vil gå med rettsstaten Norge etterhvert.
Interessant er også uttalelser fra hun som startet debatten, jusstudent Kimiya Sajjadi (opprinnelse fra Iran), når hun påpeker følgende:
«Problemet med advokatfirmaene i dag er at de har et nåløye for hvilke type individer som passer inn. Med en gang du har en kulturell bakgrunn som setter sitt preg på dine verdier og hvordan du er, er det fort du ikke passer inn. Da er det rammene som må utvides, og gjøres noe med. Om de flerkulturelle er helt like de norske i væremåten, ender man opp uten mangfold. Da er de bare flerkulturelle i form av utseende, og ikke kompetanse.»
Kjernen er nettopp hvilke verdier det vises til og hvordan du er, det er den grensedragningen som trenger en avklaring.
Sharia
Lægreid har også lagt til en kommentar om bruken av sharia som rettskilde i Norge, som i seg selv kan fortelle noe om hvilke verdier en forholder seg til og hvordan en er:
«Jeg har som sensor på mastergradsoppgaver også observert enkelttilfeller hvor kandidaten trekker inn sharialover for å sammenligne med norsk rett. En slik øvelse er det veldig krevende å lykkes med, siden for eksempel en nordisk komparativ analyse (typisk en sammenligning med svensk og dansk rett) kan ha gode grunner for seg, mens rettslivets aktører vanligvis ikke har behov for å kjenne til likheter og forskjeller mellom norsk rett og sharialover. Kandidatene er naturlig nok blitt straffet karaktermessig for å forutsette at sharialover er relevante rettskilder eller et aktuelt sammenligningsgrunnlag ».
Hvis Lægreid trodde at en debatt om «flerkulturelles» styrker og svakheter fritt kunne diskuteres, så stikker han hele hodet inn i vepsebolet ved å trekke inn islam. Selv innenfor norsk jus synes «de gode» at islamske lover, sharia, ikke må diskrediteres – i alle fall kan en ikke si et høyt?
Ifølge Advokatbladet mener flere at Lægreids holdninger både er fordomsfulle og rasistiske. Slike beskyldninger vekker som vanlig tradisjonelle mediers interesse, og VG var raskt på saken. De luktet nok personkonflikter.
Diskriminering og rasisme
VG kontakter dekan Ragnhild Hennum ved juridisk fakultet ved UiO som ikke vil kommentere Lægreids uttalelser direkte, men sier på generelt grunnlag:
– Jeg kommenterer ikke enkeltpersoner, men jeg kan si noe generelt. Ved juridisk fakultet har vi etiske retningslinjer. De gjelder for alle som arbeider og studerer ved UiO, og våre samarbeidspartnere. I disse fremgår det at rasisme og diskriminering ikke skal forekomme. Det er reglene som gjelder, sier Hennum.
Hun vil ikke si hvorvidt utspillene til Lægreid vil få konsekvenser for hans arbeid som sensor.
– Jeg verken engasjerer eller sier opp sensorer gjennom VG.
Mandag ettermiddag skrev Juridisk fakultet på sin Facebook-side:
«Vi har de siste dagene fått en rekke meldinger fra studenter som har fortalt om det de oppfatter som rasistiske og diskriminerende uttalelser på Facebookgruppen Rettsvitenskap UiO. Vi tar disse meldingene fra studentene svært alvorlig.»
Det er selvsagt bra at slike tilbakemeldinger tas alvorlig, men like alvorlig bør universitet opptre ved å forlange konkretiseringer og dokumentasjon på det rasistiske og diskriminerende. Man kan ikke bare la noen hevde at «de oppfatter» det ene eller andre, og «dømme» deretter, for det å bli stemplet som rasistisk og diskriminerende vil kunne få fatale følger for den det gjelder. Det burde ikke minst Rettsvitenskap ved UiO vite.
Slike krav stiller de neppe i VG, men når de spør Lægreid om han bekymrer seg for at studenter trekker inn sharia, så hadde de nok ikke forventet svaret:
– Det bekymrer meg like mye som om en norsk student hadde trukket inn Kardemommeloven.
Med andre ord er det er like irrelevant å trekke inn sharia som Kardemommeloven, men skal ikke sharia bli en del av norsk rett bør en nok følge i Lægreids fotspor. Ikke minst kan dette spørsmålet reises nå når stadig flere muslimer inntar ulike deler av rettssystemet, for eksempel som dommere. Og det gjør flere advokater. I det stille.
Etiske problemer
Som nevnt er Olav Lægreids holdninger langt fra unike. Vi har over tid snakket med en rekke aktører innen helsevesenet, inkludert personell i studiene, herunder også tannlegeutdanningen, der flere fremmer det samme problemet:
Studentene kan være teknisk flinke, men flere har en mangelfull forståelse for det etiske i faget, altså pasientbehandling. Det er typiske studenter fra to grupper som trekkes frem, somaliere og pakistanere.
– Jeg har erfart det så mange ganger at det ikke kan være noen tilfeldighet, sier en professor, som ikke orker belastningen med å stå frem, og fortsetter:
– De kulturelle forskjellene kan være uoverkommelige. Flere av disse studentene skjønner overhodet ikke de etiske retningslinjene vi jobber under, de har et helt annet forhold til mennesker. Jeg har flere enn en gang lurt på om jeg kan la vedkommende stå til eksamen. For hva hjelper det om de behersker det tekniske fullt ut hvis de overser pasientene?
Lignende tilbakemeldinger har vi også fått fra helsevesenet når det gjelder studenter i praksis, for eksempel fra hjerteovervåkningen.
– Mange er flinke, veldig flinke, mens andre ikke forstår at de må følge med maskinen hele tiden. Vi måtte rett og slett slutte med å ta imot studenter i praksis. Det ble for risikabelt, sier ei som heller ikke vil stå frem:
– Vi snakker knapt om dette internt. Det er for betent. Enhver slik debatt ender opp med beskyldninger om stigmatisering.
Det er ingen tvil om at en debatt om styrker og svakheter hos studenter med ulik innvandrerbakgrunn er viktig. La oss håpe at ikke MSM eller ledelsen ved ulike utdanningsinstitusjoner klarer å skremme folk vekk fra en slik debatt.