Før påske publiserte vi en gladmelding: Justisminister Monica Mæland la frem nytt lovforslag der det så ut til at foreldre ville bli ansvarliggjort dersom det ble avdekket at en datter var blitt kjønnslemlestet. Bakgrunnen for artikkelen var basert på et oppslag i VG.
Ved nærmere ettersyn viste det seg at dette ikke stemmer.
Foreldre vil med det nye lovforslaget (Prop. 66 L 2019-2020) fortsatt kunne lemleste døtrene og i etterkant, hvis dette avdekkes av myndighetene, slippe unna straffeansvar ved å si at de ikke visste at dette hadde skjedd, eller at det ble gjort bak ryggen deres, altså mot deres vilje.
Det var nettopp dette som skjedde i den mest omfattende siktelsen vi har hatt i norsk historie. Et gambisk ektepar ble siktet for å ha lemlestet fem døtre. Faren sa at dette kjente han ikke til. Det var HRS som anmeldte saken, men faren og moren ble ikke tiltalt, selv om en av de fem døtrene, alle født i Norge, var i Norge og ble konstatert lemlestet på Ullevål sykehus.
Et mageplask
I dagens lovverk «straffes yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten, helse- og omsorgstjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, som ved anmeldelse eller på annen måte unnlater å søke å avverge en kjønnslemlestelse. Tilsvarende gjelder for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn» (§ 284, 3. ledd). I lovforslaget som nå ligger i Stortinget, foreslår Regjeringen å fjerne oppramsingen av yrkesgrupper i § 284, 3. ledd og gjøre avvergingsplikten helt generell, slik at den skal omfatte alle som får kjennskap til en mulig forestående kjønnslemlestelse, familie, venner som naboer.
Vil denne lovendringen i praksis endre noe på dagens situasjon? Dessverre, nei. Regjeringen foreslår nemlig ikke å la den nære familie også omfattes av en annen generell bestemmelse i straffeloven, strl. § 196, der det i 3. ledd heter:
«Brudd på avvergingsplikten straffes ikke når, a) handlingen det er tale om å avverge ikke har kommet så langt som til straffbart forsøk, jf. § 16, eller b) plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette ham selv, hans nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd.» (vår uthev.)
Dette unntaket tilsvarer unntaket som finnes i vitneplikten for domstolene. Man kan ikke straffes for å forklare seg usant for retten, eller nekte å forklare seg, dersom den som står tiltalt tilhører den nærmeste familie, det vil si ektefelle, barn, foreldre eller søsken.
Men denne bestemmelsen kan ikke brukes på kjønnslemlestelse fordi det uttrykkelig står i 1. ledd at den ikke gjelder ved brudd på strl. § 284 (som omhandler kjønnslemlestelse). Dette fremgår ved at § 284 ikke er medtatt i oppramsingen av lovbestemmelser som 1. ledd gjelder for, ref. ordlyden:
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og gjelder straffbare handlinger som nevnt i
a) §§ 111, 113, 115, 117, 119, 121, 123, 128, 129, 138, 139, 140, 141, 142, 143, 144, 192, 193, 194, 223, 238, 239, 255, 256, 259, 274, 275, 279, 282, 283, 288, 291, 295, 299, 312, 314, 327, 329, 355 og 357.
Og som nevnt er det i 3. ledd dessuten gjort det samme unntaket for nær familie som vi har i bestemmelsen om vitneplikt. Og da er vi jo like langt.
Akkurat dette påpekte Det nasjonale statsadvokatembetet da forslaget var ute på høring. Embetet mente at det var uheldig med unntaksregelen i § 196, 3. ledd bokstav b om at nærmeste familie ikke vil være forpliktet til å avverge, og viste til at en endring på dette punkt i større grad ville signalisere at kjønnslemlestelse er uakseptabelt i vårt samfunn. Det nasjonale statsadvokatembetet vant ikke frem.
Regjeringen, representert ved justisminister Monica Mæland (H), våger altså ikke rette opp det som er et reelt problem, det vil si innføre varslingsplikt også for den nære familie. Dette betyr at politiet fortsatt må slite med at når avdekket kjønnslemlestelse skal etterforskes, så kan familiemedlemmene helt straffritt lyve eller nekte å uttale seg for retten.
Vi er med andre ord på stedet hvil.
Stortinget må overkjøre Regjeringen
I 2013 og 2014 fremla HRS et helt nytt tankesett for å bekjempe kjønnslemlestelse. Vi foreslo blant annet å gjeninnføre helkroppundersøkelsen som ble fjernet for jenter i 1993. Og vi foreslo nytt lovverk, konkret dette:
En anmeldelsesplikt for foreldre/foresatte ved avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn, med øvre strafferamme på for eksempel seks år, og der foreldre/foresatte som bryter loven også skal kunne risikere omsorgsovertakelse av barnet.
Dette mener vi bestemt vil være den beste løsningen, og den er diskutert med jurister og advokater som støtter oss.
For barnet skal selvsagt ha medisinsk hjelp umiddelbart. Videre ligger det i sakens natur at foreldre/foresatte kjenner til at legemsbeskadigelsen er gjort. Man ser med det blotte øye legemsbeskadigelsen når man steller spedbarnet eller det lille barnet hvis man snakker om de vanligste, tradisjonelle typene lemlestelse. Sårene fører også til blødninger, ofte voldsomme blødninger, og sårene skal dessuten heles og barnets hygiene kan ikke ivaretas som normalt under helingsprosessen. Når barnet er gammelt nok til å ivareta egen hygiene, som aldersmessig vil variere noe fra familie til familie og fra kultur til kultur, har det også språk. Å utsette barnet da for en slik alvorlig rituell legemsbeskadigelse, vil utløse så kraftige smertereaksjoner og ettervirkninger i form av psykiske og fysiske smerter, at det vil være umulig for foreldre/foresatte ikke å forstå at barnet er skadet – hvis overgrepet skulle ha vært gjort bak ryggen deres. Barnet vil selvsagt formidle i klartekst at «noen» har påført det smerter og skader.
Dette betyr at hvis det avdekkes lemlestelse av ei jente, så har foreldre/foresatte gjort seg skyldig i å bryte anmeldelsesplikten av overgrepet.
I tillegg mener vi påtalemakten også må ta ut tiltale mot foreldrene etter strl. § 274 (grov kroppsskade), alternativt medvirkning til grov kroppsskade, når det avdekkes rituell legemsbeskadigelse i jenters underliv.
Og strl. § 196, 3. ledd, punkt b, må strykes slik at unntaket fra avvergingsplikten ikke gjelder ved kjønnslemlestelse .
Nå må Stortinget ta grep. Vi kan ikke som en angivelig «human stormakt» fortsette å se en annen vei når norskfødte jenter blir utsatt for grov lemlestelse av kjønnsorgan. Alle forstår at dette ikke ville ha skjedd hvis det var nordmenn som rituelt lemlestet egne døtre, enten det var et øre som «plutselig forsvant» eller klitoris som var skåret bort. Det er rent ut makabert at lovgiver ikke har ryddet opp for lengst i denne juridiske kanskje største skampletten i nyere norsk historie.
En hel generasjon utsatte jenter født i Norge har blitt ofret på kulturrelativismens alter siden begynnelsen av 90-tallet. Én hel generasjon, og vi snakker om tusenvis av jenter.
Lyspunktet er at denne proposisjonen ligger hos justiskomiteen på Stortinget med tidligere justisminister som saksordfører, Per-Willy Amundsen. Samme Amundsen ledet arbeidet med Bærekraftsrapporten til FrP i 2013, der HRS sitt forslag til lovendring ble fremmet.