Før koronakrisen slet Sverige med sviktende skatteinntekter og behov for økte investeringer blant annet i skoler og sykehjem, samtidig som sosialbudsjettet eksploderte i kommunene. Både sviktende inntekter og økte utgifter kan i hovedsak tilskrives en liberal innvandringspolitikk.
Ideen til svenskene var i utgangspunktet at masseimport fra Afrika og Midtøsten skulle tilføre Sverige tiltrengt arbeidskraft. Noe de mente var nødvendig på grunn av eldrebølgen og lave fødselstall. Det ble sagt at det var lønnsomt og bra for svenskene.
Slik ble det ikke. Arbeidsledigheten blant innvandrere fra for eksempel Syria, Somalia, Eritrea og Afghanistan er skyhøy og kriminaliteten har eksplodert i Sverige.
Det er ganske oppsiktsvekkende den koronastrategien svenskene har valgt. Man blir sittende med en dårlig følelse når en observerer utviklingen, ikke minst hvordan myndighetene behandler den innfødte eldre befolkning. De eldre blir nedprioritert, til fordel for en svært kostnadskrevende innvandringspolitikk – og en integreringspolitikk som er en ren fiasko.
Noe av det første myndighetene gjorde i Sverige når de valgte strategien med flokkimmunitet var å utarbeide forskjellige prioriteringsnivåer for intensivbehandling. «Nationella principer för prioritering inom intensivvård under extraordinära förhållanden» var dokumentet som helsemyndighetene la på bordet i mars 2020, som en hjelp til helsepersonell i deres mange og vanskelige beslutninger dersom koronaepidemien førte til et behov for intensivbehandling som oversteg tilgjengelige ressurser.
Det er tre prioriteringsnivåer som pasientene blir kategorisert etter, som forteller hvilken sannsynlighet de har for å overleve og hva som er forventet gjenværende levetid.
Prioritet 1 er pasienter som har høy sannsynlighet for å overleve. Prioritet 2 er pasienter med en viss sannsynlighet for å overleve, men som på grunn av underliggende sykdommer kanskje har en kortere forventet gjenværende levetid. På nivå 3 er det dem som har veldig liten sannsynlighet eller ingen sannsynlighet til å overleve koronaviruset. Innenfor sistnevnte kategori finner man selvsagt mange eldre, gjerne med underliggende sykdommer.
Nå er det ikke noe nytt at det finnes retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet, det har en rekke land, også Norge (nasjonal veileder i «Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling» fra 2013), men kun Sverige skreddersyr denne veilederen til koronapandemien.
For mens alle andre land har valgt strategier for å best mulig beskytte befolkningen, også eldre, da ved å minne unge og sterke om at selv om de selv opplevde seg udødelig så kunne de være smittebærere og ramme sine besteforeldre, foreldre eller andre med underliggende sykdommer, så fant altså Sverige det riktig å fremheve en prioriteringsliste for liv og død. Istedenfor å bruke penger på å beskytte alders- og sykehjemmene og sette inn tiltak for å beskytte flest mulig, la de sin flid i å utarbeide «koronaretningslinjer» – som i praksis nedprioriterer syke og gamle. Det vil nok de fleste finne uetisk, selv om man forstår at også helsevesenet må prioritere.
Som nevnt i en annen artikkel har Sverige latt økonomisk bærekraft trumfe i koronakrisen, men hva er det egentlig de berger med det? Hva er det Sverige har å selge og til hvilke markeder, når verdensøkonomien er så hardt rammet? Samtidig fortsetter Sverige å svekke egen økonomi ved at de så langt i 2020 har fortsatt å ta inn titusenvis av innvandrere.
Sverige opptrer ikke som en nasjonalstat, og snart kan de vel også vinke farvel til velferdsstaten – selv om de lar eldre og syke dø.