Dagen i dag er kanskje den største av alle 365 dagene i året – både for liten og for stor. Vi feirer vår frihet, vi feirer oss selv som en enestående nasjon, en selvstendig nasjon, dypt forankret i en demokratisk grunnordning som er over 200 år gammel.
Generasjonene før oss bygde vårt fantastisk gode samfunn, skapt gjennom århundre med slit og målrettet arbeid, stadig sterkere fellesskap og tillit på tvers av bygder, dalstrøk og byer. Nettopp tillitskulturen – «enig og tro til Dovre faller» – har vært absolutt helt avgjørende for å kunne reise det rike velferdssamfunnet vårt der grunnregelen er: Alle som makter det skal bidra til fellesskapet på alle måter, være seg økonomisk eller ved å dyrke gode vennskap og naboskap lokalt. Vi stiller opp for hverandre når krisen rammer oss – uten forbehold og helt betingelsesløst.
Eller ikke helt betingelsesløst: Vi forventer gjensidighet. At ingen sluntrer unna sine forpliktelser, både menneskelige og samfunnsmessige.
Det finnes ikke et land i verden som feirer sin nasjonaldag slik Norge gjør, med barnetogene i sentrum, og med en uttalt glede, kjærlighet og takknemlighet til alt det vårt fedreland har gitt oss. 17. mai står som en påle i ryggmargen vår. Vi som har nådd middagshøyden kan huske små og store hendelser fra barndommens feiringer. Vi husker lyder, smaker og lukter nær sagt som det var i går. At bjørka spraket i lys grønn prakt, at småskoene var tatt frem, festklærne, marsjen gjennom lokalstedets gater, og avrundingen på det hele: familiesammenkomstene.
I andre land kan det være militærflyene som brisker seg over hovedstaden. Militær som marsjerer i byen sammen med tanks. Aggressive politiske taler. Eller nasjonaldagen feires knapt, som i mange europeiske land.
Den positive nasjonalismen vi ser på denne dagen er sunt for vår sjel, for den norske sjelen. Jeg vet personlig at en del nye landsmenn – de som har flyktet fra ufrihet og som har tatt Norge og vår levemåte inn i sitt hjerte – er blant dem som setter 17.mai og vår feiring aller høyest. De vet nemlig hva det er å leve i et diktatur, uten en grunnlov basert på de frihetsidealene som stammer fra Eidsvoll. Som avdøde araber, forfatter og frihetens fyrste, Walid al-Kubaisi (d. 2018), mannen som kunne Wergeland og hans tekster på rams. Ja, jeg kaller han araber, for det var det han var. Og så ble han en araber som også var et fullverdig medlem av den norske befolkningen. Fordi han ville det selv, og fordi den norske nasjonen hjertelig tar imot personer som vil landet vårt det beste.
Norge er så elskbar, og vi er så heldige som får nyte dette landet, kanskje det beste på hele jord. HRS ønsker dere alle en riktig, riktig gledelig nasjonaldag.