For noen dager siden skrev høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen en kronikk i Dagens Næringsliv med tittelen «Fremtiden innhenter Høyesterett». Jeg måtte lese den flere ganger, rett og slett fordi jeg trodde jeg misforsto ett eller annet – men den gang ei.
I sum handler den om én ting: aktivister som ikke gir seg på hakka møkka.
Sakens kjerne er klima, men det kunne vel så gjerne ha vært innvandring – men det er likevel utenkelig, fordi de fleste aktivister er like innvandringsliberale som de er klimahysterikere.
Fra politikk til jus
Høyesterettsadvokat Lorentzen, som i 2010 også tok initiativet til etableringen av Norsk klimastiftelse, åpner med å hevde at «Norges evne til å tilpasse seg sine internasjonale forpliktelser er i søkelyset». Allerede her er tonen satt: internasjonale forpliktelser – hørt den før?
Han viser til klimasøksmålet som er anlagt av Greenpeace Norden, med flere, mot staten. Bakgrunnen er regjeringens tildeling av boretillatelser i Barentshavet. Saken skal opp i Høyesterett, trolig til høsten. Da er kardinalspørsmålet: Hva i all verden har et politisk vedtak om boretillatelser i Barentshavet i Høyesterett å gjøre?
Vel, ut fra hva Lorentzen sier, handler det om at da saken ble behandlet i Borgarting lagmannsrett, så ble ikke vedtaket om boretillatelser kjent ugyldig. Slikt finner selvsagt aktivistene seg ikke i. Men hvis noen trodde at påvirkning av våre folkevalgte og lobbyisme var veien å gå for å endre politikken, så er det visstnok fortid. Det nye er å bevæpne seg med jus, ikke minst internasjonale bestemmelser, slik at siste stoppested blir den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Grunnlaget for søksmålet
Søksmålets hovedgrunnlag er Grunnloven § 112, samt artiklene 2 og 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).
Grunnloven § 112 lyder som følgende:
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.
Med andre ord prøver miljøorganisasjoner gjennom domstolene «å tvinge frem» en – for dem – fordelaktig tolkning og anvendelse av § 112. For jeg tillater meg å betvile at man med denne paragrafen hadde gass- og oljeboring i tankene. Jeg betviler også at borgernes «rett til kunnskap» tilsier at det er miljøaktivistene som sitter på sannheten, selv om samme Lorentzen i 2014 hevdet at Solberg-regjeringen «leker klimapolitikk»:
«Et påfallende trekk ved situasjonen – selv etter den femte og siste rapporten fra FNs klimapanel – er hvordan forskningsresultater, prognoser og anbefalinger utydeliggjøres, nedtones og omskrives av politikerne. Regjeringspartiene er tydeligvis mer opptatt av å tilpasse forskningsresultater til egen politikk, enn det motsatte».
Sitatet hadde nok vært mer slående om det var innvandringspolitikk det var snakk om, for der slår det lite kunnskap og realiteter inn.
Så var det EMK art. 2 og 8, hva handler det om? Jo, art. 2 er «retten til liv» og lyder slik:
- Retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov. Ingen må med hensikt bli berøvet livet unntatt ved fullbyrdelse av en dom avsagt av en domstol etter å være funnet skyldig i en forbrytelse som loven bestemmer denne straff for.
- Berøvelse av liv skal ikke anses å være skjedd i strid med denne artikkel når den er en følge av en bruk av makt som ikke går lenger enn absolutt nødvendig:
a) for å forsvare en person mot ulovlig vold;
b) for å foreta en lovlig pågripelse eller for å hindre en person som holdes i lovlig forvaring i å flykte;
c) å slå ned opptøyer eller opprør på lovlig måte.
Skal dette kunne tolkes inn i en sak om oljeboringstillatelser? Samme spørsmål kan stilles til art. 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv):
- Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
- Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Lorentzen mener at både art. 2 og 8 er gangbare i denne saken, da disse (min uthev.):
» … oppfattes i økende grad å representere rettslige skranker mot tilføyelse av miljø- og klimaskader, riktignok slik at det innenfor rammen av disse bestemmelser gjennom rettspraksis vil bli utviklet og utkrystallisert prinsipper og standarder som vil styre utviklingen. Det har for øvrig skjedd på alle områder som reguleres av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».
Skremmende utvikling
Ja, hvem er det som skal styre utviklingen? Er det aktivistene via jusen med eventuell endestasjon i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD)? Ja, hvis vi skal tro Lorentzen, da han skal ha oss til å mene at «rettsutviklingen under EMK allerede har innhentet og passert Grunnlovens §112», der han viser til en dom fra nederlandsk Høyesterett som klimaaktivstgruppen Urgenda anla (2013) mot den nederlandske stat, knyttet til den nederlandske regjeringens (manglende) innsats for å begrense utslipp av karbondioksid.
Urgenda argumenterte med at regjeringen ved ikke å oppfylle et minimumsmål for reduksjon av utslippsreduksjon – fastsatt av forskere for å avverge skadelige klimaendringer – utgjorde en fare for menneskerettighetene til nederlandske borgere, fastsatt av så vel nasjonale lover som EU-lover. Den første kjennelsen (2015) påla myndighetene å oppfylle et utslippsmål om 25 prosent reduksjon fra 1990-nivåene innen 2020, en dom som ble anket, men stadfestet i fjor av Høyesterett. Med andre ord foretok domstolene et markert inngrep overfor regjeringens politikk.
Denne avgjørelsen – og prosedyren – mener Lorentzen at norsk Høyesterett skal følge i overnevnte klimasøksmål. Han fremhever at «alene risikoen for fremtidig skade på liv og eiendom representerte her en krenkelse av artikkel 2 og 8». Men skulle nå ikke Høyesterett hensynta høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen «veiledning» for hvordan fortolkningen skal skje, så har han løsningen:
«Høyesterett dømmer likevel ikke i siste instans. Det gjør den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.»
Hva skal vi egentlig med Stortinget, eller andre folkevalgte organer, og hva skal vi egentlig med en regjering? Det er jo åpenbart bare et forstyrrende og fordyrende mellomledd, nå når vi har EMK og EMD – og det om det gjelder klima, innvandring eller annet. «Selvråderetten» har dårlige tider.