Fra Oslo tinghus
Jeg sitter i rettssal 207 som en av de største salene i Oslo tinghus, en sal beregnet for saker der det kan forventes at pressen møter opp. Men jeg er alene på pressebenken, ingen andre syntes saken var viktig nok til å bruke tid på den. Men saken er viktig – ikke aktørene i saken, men problemstillingen. Dette gjelder vold innad i en familie. Og ikke en hvilken som helst familie, det kommer jeg tilbake til.
På tiltalebenken sitter en mann i 50-årene sammen med sin forsvarer. På den andre siden av rettssalen, ved siden av aktor, sitter hans tidligere ektefelle og hennes bistandsadvokat. Dessuten sitter en annen bistandsadvokat der som representerer de to felles barna, begge i tenårene. Den yngste sønnen har dessuten fått oppnevnt egen verge som også er tilstede.
Tiltalen er alvorlig. Det dreier seg brudd på Straffelovens §283 som omhandler grov mishandling i nære relasjoner der strafferammen er hele 15 års fengsel. Tiltalebeslutningen omfatter det som kalles «vedvarende krenkende adferd» over en periode på 11 år, fra 2007 til 2018, gjennom slag, spark, kvelertak, ødeleggelse av klær og briller og drapstrusler. Han hadde dessuten ved flere anledninger inndratt hennes nøkler og mobiltelefon, og nektet henne å forlate leiligheten for å gå på jobben. Generell utskjelling var det minst alvorlige punktet i tiltalen.
Å leve i et terrorvelde
Kvinnen kom til Norge på familiegjenforening i 1999 fra et land i syd-øst Asia og paret hadde vært gift i hele 19 år da hun brøt ut av ekteskapet. Hennes forklaring gjorde inntrykk på oss som var i salen. Voldshandlingene hadde vært mange og hun hadde problemer med å holde tingene fra hverandre. Hun husket ikke når det startet, det kan ha vært helt tilbake til 2002. Det startet i det små, av og til slo han slik at hun falt. Det hendte han unnskyldte seg, men han sa da at hun måtte forstå at det var hun som fikk ham til å gjøre det. Etter hvert trodde hun på det.
Paret bodde i en relativt liten leilighet i Oslo. Mishandlingen skjedde ofte mens barna var i leiligheten, og selv om de hadde sitt eget rom, var det ikke overgrepene mulig å skjule. Barna, hvorav den yngste forklarte seg i det som kalles «tilrettelagt avhør» på Barnehuset, forklarte at når de hørte at det var krangling mellom foreldrene, så prøvde de å tenke på noe annet og satt i stedet fordypet i hver sin mobiltelefon. Dessuten var det så vanlig at de ikke reagerte lenger. Det var åpenbart blitt en slags normalsituasjon.
Mishandlingen medførte stadige blåmerker på kroppen, oftest på armene, men også på halsen etter at han hadde holdt henne hardt over munnen for at hun ikke skulle skrike – naboene kunne jo høre det. Merkene prøvde hun å skjule så godt hun kunne slik at andre ikke skulle se det.
Arbeidsgiveren
Hun lærte seg norsk relativt raskt etter at hun kom til Norge og fikk seg en renholdsjobb gjennom ISS. Da hennes sjef den gangen startet sitt eget firma, ble hun headhuntet av ham fordi hun ble ansett som svært dyktig i alt hun ble satt til. Det inntrykket skulle snart ta slutt.
Arbeidsgiveren forklarte seg som vitne om hvordan det helt fra 2006 oppsto problemer fordi hun ofte kom sent på jobb og heller ikke fungerte på samme måte som før. Arbeidsgiveren forsto at noe var galt hjemme og viste forståelse slik at hun ikke ble sagt opp – hun fikk i stedet mindre ansvar og færre arbeidsoppgaver. På arbeidsgiverens spørsmål om hva som var galt, svarte hun bare at mannen ble vanskelig å ha med å gjøre fordi han prøvde å slutte å røyke.
Hvor ofte og hvor mange ganger dette hadde skjedd, ble aldri avklart i retten, men det hadde eskalert gjennom årene. Den tidligste episoden som kunne dokumenteres skjedde i 2007 og medførte ribbensbrudd, som ble bortforklart på legevakten med at hun hadde falt ned en trapp. Derfor omfattet tiltalen «bare» forholdene fra 2007 til 2018.
Noen år senere rømte hun ut i kulda uten ytterklær, nøkler eller penger, og dro hjem til sin arbeidsgiver. Der fikk hun låne nøkler til kontoret slik at hun kunne overnatte der. Dagen etter kom han til kontoret og ville hente henne. Senere spøkte de med det på kontoret og lurte på om hun var blitt banket opp igjen – ingen forsto alvoret. Og hun sa ikke noe. Men de burde ha forstått. Hun kom ofte for sent på jobb, og når hun ble spurt hvorfor, hendte det at hun begynte å gråte.
Senere passet hun alltid på å ha en veske stående i gangen med det hun trengte hvis hun måtte rømme.
Det tok enda noen år – helt til 2017 under et besøk i Operaen – at arbeidsgiveren oppdaget alle blåmerkene på armene og halsen hennes og spurte rett ut hva som foregikk. Først da åpnet hun seg og fortalte hva slags liv hun hadde. Hun hadde blåmerker overalt på kroppen, også på halsen og kjeven etter at mannen hadde holdt henne nede for å få henne til å slutte å skrike.
Flukten
Hun bodde hjemme helt til juni 2018. Da kom hun ikke på jobb, ringte arbeidsgiveren og spurte hvor det ble av henne. Grunnen til at hun ikke hadde kommet seg av gårde var at han hadde inndratt mobiltelefonen hennes og nektet henne å gå. Det var ikke første gang det skjedde. Men da han forsto at arbeidsgiveren var bestemt på at nå måtte hun komme, fikk hun lov til å dra. Etter det dro hun ikke hjem igjen.
Hun flyttet til sin arbeidsgiver, og hun fikk sin yngste sønn til å fortelle sin far at han skulle til en kamerat, mens også han i realiteten dro til sin mor hos arbeidsgiveren. Der bodde de noen dager inntil de flyttet de videre til en slektning, som heller ikke hadde forstått hva som foregikk.
Politi ble deretter kontaktet, anmeldelse innlevert og barnevernet koblet inn.
Assimilert
Jeg har hittil ikke skrevet noe om hva slags familie dette er. For de som tror at dette må være en innvandrerfamilie i Oslo øst, så er det feil. Mannen på tiltalebenken er etnisk norsk, har høyere utdannelse og arbeider i Oslo kommune.
Kvinnen arbeidet som aupair i Norge da hun traff mannen, men reiste tilbake til hjemlandet etter to år slik en aupair skal gjøre. Paret holdt kontakten, og etter noen år hadde de bestemt seg for å gifte seg. Hun kom tilbake på familiegjenforening.
Hun hadde en grei utdannelse fra hjemlandet, noe som gjorde at hun raskt integrerte seg her. Hun ble vel nærmest assimilert og fremstår på alle måter like norsk som resten av oss i rettssal 207.
Men det var en vesentlig forskjell mellom henne og den tiltalte mannen. Hun fant seg raskt til rette i sitt nye hjemland, fikk seg etter hvert en god jobb og var tilpasningsdyktig. Der hun var i stand til å ta til seg ny teknologi, var han helt ute av stand til dette. Etter at brevgiro ble nedlagt som banktjeneste var han fullstendig tapt. Hun tok over ansvaret for parets økonomi.
Tiltaltes forklaring
Som ventet erklærte han seg ikke skyldig i tiltalen. Etter hans oppfatning var det han som var blitt utnyttet av henne, han hadde blitt behandlet som et «skaffedyr». Han følte seg oversett, han følte at han ikke fikk kontakt med henne og at han aldri fikk skikkelig svar på hvordan familiens økonomi var. De hadde felles bankkonto, men etter at nettbank var innført hadde han mistet kontrollen. Hun hadde aldri lært ham hvordan det han kalte «bankbrikken», dvs. kodekortet fra Nordea, skulle brukes. Bortsett fra at han skjønte at den ble brukt til å betale regninger.
Dommeren spurte ham aldri hvorfor han ikke hadde tatt initiativ til å lære seg dette selv – dette var tross alt en alvorlig voldssak og ingen sak om manglende tilgang til nettbanken.
Han erkjente at de ofte kranglet om bagateller, men det skyldtes frustrasjon. Han fikk aldri vite hvordan han kom inn på nettbanken og hun støttet ham ikke nok i forhold til barna, var påstanden.
Etter å ha blitt presset av aktor og dommeren innrømmet han at han kunne nok ha gitt henne et par klaps med flat hånd, men ikke hardt og uten at det satte merker. Om retten trodde så mye på det, er vel heller tvilsomt. De vitnene som ble ført bekreftet stort sett kvinnens forklaring.
Aktors påstand
Det er ikke mange slike saker som kommer for retten, og de som gjør det er svært forskjellige. Det spesielle med denne saken var at den fysiske og psykiske mishandlingen hadde foregått over svært mange år, selv om hver enkelthendelse i og for seg ikke var av de mest alvorlige. Aktor konkluderte med at riktig straff ville være 2 års ubetinget fengsel. Han fikk imidlertid 4 måneders fradrag fordi saken hadde brukt for lang tid gjennom systemet slik at endelig påstand ble 1 år og 8 måneder. I tillegg ble det nedlagt påstand om 120.000 kr. i oppreisning for ikke-økonomisk skade, dvs. erstatning for «tort og svie», og 80.000 kr. i oppreisning til den yngste sønnen. Erstatning for de rent faktiske medisinske utgifter hun var blitt påført kom i tillegg.
Tiltaltes forsvarer mente han burde frifinnes fordi det ikke var tilstrekkelig bevis for de enkelte voldshendelser, og hvis det hadde skjedd vold så var det ikke grov vold som han var tiltalt for, subsidiært at han måtte bli å anse på mildeste måte. Det er slikt en forsvarer alltid sier når han vet at klienten vil bli dømt. Det blir et slags pliktløp, klienten sitter jo ved siden av og hører på.
Negativ sosial kontroll
Man kan lure på hvorfor dette endte så galt. Vold kan aldri forsvares, men det er fullt tillatt å prøve å finne årsaken til volden.
I forbindelse med innvandrermiljøer snakker man ofte om «negativ sosial kontroll» når man innad i en familie benytter ulike former for press, trusler og eventuelt vold for å holde kontroll på enkeltpersoner som ikke innretter seg etter gjeldende normer. Det er ikke helt uvanlig at den som oppfatter seg som familiens overhode legger sterke hindringer i veien for at særlig kvinnene i familien skal bli «for norske». Dette er kulturelt eller religiøst betinget – slikt truer mannens posisjon og da ender det fort i fysisk eller psykisk vold som holder kvinnene nede.
Denne saken har klare paralleller. Men årsaken er en helt annen. Mannen på tiltalebenken ble av sin psykolog opplyst å ha en varig personlighetsforstyrrelse som kanskje ikke var så lett synlig for omverdenen. Han led av angst for ikke å strekke til, og var alltid redd for å gjøre noe galt. Og han var fortvilet for at han ikke hadde kontroll over eget liv. Men som aktor helt korrekt sa – selv om det skulle være slik, så var han fullt klar over det når han slo og sparket henne. Og for det skal han straffes som enhver annen.
Resultatet var uansett at hun dette gikk ut over i årevis ble forhindret fra å leve et normalt liv og utnytte de kvalifikasjoner hun hadde. Kvalifikasjoner han manglet fordi han aldri maktet å følge med etter hvert som samfunnet forandret seg.
Mannen på tiltalebenken aksepterte ikke at den innvandrerkvinnen han hadde giftet seg med viste seg å være vesentlig mer resurssterk enn han selv. Det truet hans selvfølelse. Hun var blitt sterkere enn ham.
Hennes eneste feil var at hun ikke hadde brutt ut for lenge siden.
I løpet av de 4 dagene saken varte fikk jeg snakket litt med henne. Jeg møtte en tross alt oppegående kvinne som i årevis hadde gjort det hun kunne for å holde familien samlet. Hun hadde nå fått det hele litt på avstand, men hun hadde vært sykmeldt så lenge at hun hadde gått over på arbeidsavklaringspenger. Så fra å ha vært så attraktiv på arbeidsmarkedet at hun hadde blitt headhuntet til ny jobb, hadde årene med tiltalte gjort henne psykisk nedbrutt slik at hun trengte tid for å kunne fungere normalt igjen.
Utstøting
Det er en annen stor forskjell mellom vår sak og de sakene vi kjenner fra visse innvandrermiljøer. Der er det ingen skam forbundet med å bli straffet for å holde kontroll på familien. Tvert imot. Hos oss er det motsatt.
En fellende dom i denne saken medfører sosial utstøting, og hvis han må inn til soning mister han høyst sannsynlig jobben i Oslo kommune. Hvis han også blir dømt til å betale et betydelig beløp i erstatning og oppreisning, noe det nesten er automatikk for dersom han kjennes skyldig i tiltalen, da ryker også økonomien.
Ingen er skyldig før dom foreligger. Det gjelder selvsagt også her. Men etter å ha hørt forklaringene fra parter og vitner vil jeg bli forundret om ikke retten langt på vei følger aktors påstand. Vi får se.
Én ting er ganske sikkert – uansett resultat stanser ikke denne saken i Oslo tingrett. Hvis Oslo tingrett mener at 11 års fysisk og psykisk mishandling ikke er alvorlig nok til å benytte straffebestemmelsen som rammer grov mishandling i nære relasjoner, da anker aktor saken inn for Borgarting lagmannsrett. Og motsatt – hvis tingretten er enig med aktor, så vil nok forsvareren innlevere en anke.
Dom forventes å foreligge om 2-3 uker og jeg kommer tilbake til saken da.