Historien er sjokkerende, fordi den avkler at Norge ikke har verktøy til å møte alle sider ved det flerkulturelle Norge. Samtidig fortsetter vi å skylde på oss selv, og tør ikke ta i bruk de nødvendige virkemidlene. Det er fallitterklæringen.
Enorme kostnader og skader
Aftenposten har i flere omganger omtalt søskenparet «Hamza» (nå 15) og «Ahmed» (nå 16), bosatt i Oslo, opprinnelig fra Irak, som to av de tyngste ungdomskriminelle i hovedstaden. De har blitt anmeldt 136 ganger i løpet av sitt unge liv, og barnevernet har mottatt minst 112 bekymringsmeldinger på brødrene. Ifølge politiets beregninger, synker kriminaliteten på Tøyen og Grønland med 40 prosent når guttene ikke er i sentrum.
Bare de to siste årene har brødrene utløst direktekostnader på over 20 millioner kroner i institusjonsplasser, barnevernstiltak, ungdomsfengsel og advokatutgifter.
At verken politi eller barnevern klarer å hanskes med kriminelle som Hamza og Ahmed, oppfattes av mange som en fallitterklæring, altså å innrømme at en ikke klarer det. Men her nytter det ikke bare å skylde på politi, barnevernet og skolen. For denne saken avdekker den enorme kulturkollisjonen vi står overfor. Her er det foreldrene som svikter, da de ikke på noen måte har tatt til seg de grunnleggende verdiene vi lever etter i Norge. Politikerne våre svikter også. De klarer ikke å ta innover seg at «det nye Norge» trenger nye virkemidler.
Selvsagt er det synd på Hamza og Ahmed, men det er enda mer synd på dem som utsettes for disse guttenes kriminalitet. Den største skammen denne saken avdekker er at politikerne ikke har gitt etater som politi og barnevern bedre verktøy. Barna burde vært tatt fra foreldrene, som for øvrig synes å være skilt, for lenge siden og plassert dem i fosterhjem. Foreldrene burde vært returnert til Irak, med evig innreiseforbud.
Men vi tør ikke, vi lister oss rundt på filttøfler i møte med en råere kultur enn vi har noen gang har møtt i nyere tid i Norge. Politikerne skjønner fremdeles knapt hva politi og barnevern har å stri med. Men også sistnevnte prøver å vri seg unna. De vil ikke være den første som sier det som det er; de vet at de kan bli stemplet som fremmedfiendtlige og rasister. Det er nettopp dette noen av oss har ropt oss hes om; fortielse fører ikke til noe godt. Når problemet er blitt så stort at det ikke lenger kan skjules, da er det som regel for sent å løse det. I alle fall vil virkemidlene bli uspiselige.
Det kan være dit vi er kommet nå, noe ikke minst dagens kronikk av Oslo-politibetjent Jonas Andreassen vitner på. Det å si ifra til en voksen er blitt verre enn å rane noen, sier han, under tittelen «Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??»
Politiet kan ikke gjøre en dritt
Politiet har ikke klart å stoppe Hamza og Ahmed. Årsak: brødrenes kriminelle løpebane starter i meget ung alder.
«Brødrene havner stadig i slåsskamper, truer andre ungdommer og trakasserer folk i nabolaget. Men når politiet kommer, sier Ahmed at de ikke kan gjøre noe med ham siden han er så ung. Også lillebroren svarer frekt. En politibetjent skriver at han aldri har møtt et barn som viser så liten respekt for voksne som Hamza.
Politiet kan ikke gjøre stort annet enn å sende bekymringsmeldinger til barnevernet.»
En annen bekymringsmelding kommer fra en nabo av guttene. Da hun er på vei inn i sin leilighet roper en av guttene: Det er deg fra i går. Jævla hore! Jeg dreper deg og hundene dine. Du er så jævlig stygg. Hun sier tilbake at hun skal ringe politiet. Guttene svarer at de ikke er redd politiet, for politiet kan ikke gjøre en dritt.
I januar 2011, da guttene knapt hadde begynt på skolen, leverte skolen to bekymringsmeldinger på dem. I november 2011, da guttene er 7 og 8 år, leverte politiet bekymringsmelding på dem, men barnevernet iverksatte ingen tiltak. I mars 2014 var det kommet 13 bekymringsmeldinger om Hamza og 10 bekymringsmeldinger om Ahmed fra skole, foreldre og politiet. I juli 2016 var det fortsatt ikke satt i gang noen spesielle tiltak, bortsett fra oppfølgingssamtaler med mor.
Samme år forårsaker den nå 12 år gamle Hamza og to andre gutter brann i et næringsbygg i Oslo. Prislapp 28 millioner kroner. 13 år gammel selger Hamza narkotika på gata, da oppfatter politiet allerede Ahmed som en rutinert narkotikaselger. Brødrene er som 12-13-åringer ute klokka 03:30 om natta – og stikker fra politiet. Når politiet kjører guttene hjem reagerer mor med sinne, hun mener politiet ikke har noen rett til å kjøre dem hjem.
Etter en bekymringsmelding fra skadelegevakta i september 2016, samt flere fra bydelen og politiet, vedtar barnevernet veiledning av foreldrene hvor de ber bydelen om hjelp. De får avslag. Siden ryr det inn med bekymringsmeldinger, men barnevernstjenesten er rådvill.
I fjor vinter var Hamza, da 14 år, involvert i en knivstikking på Grønland. En 18-åring blir alvorlig stukket i halsen, men berget livet. Samme kveld ble brødrene pågrepet i farens leilighet. Da politiet ransaket leiligheten, fant de et samuraisverd, et sverd som er observert på åstedet. Politiet kategoriserte saken som et drapsforsøk. Men ingen «snitcher», verken offer eller vitner, for tysting er ensbetydende med hevn.
Politiets utfordring er at de mulighetene de har kun er å ransake, ta beslag og gi unge kriminelle besøksforbud. De har ingen sanksjonsmulighet overfor unge kriminelle. Brytes tiltakene fra politiet, blir saken bare henlagt. En runddans, konstaterer politiet.
Vil ikke ta imot
Heller ikke barnevernet har maktet å hjelpe guttene på riktig vei. Årsak: Barnevernet mangler verktøy for å håndtere unge kriminelle der de unge tilsynelatende ikke vil ha hjelp og der foreldrene ikke strekker til.
Samme kveld som drapsforsøket finner sted, tvangsplasseres Hamza og Ahmed på barnevernets akuttinstitusjon, et tilbud som er ment å være kortvarig. Hamza plasseres på lukket avdeling, og oppholdet skal ifølge Aftenposten vare i over fem måneder. Men de har begge vært på Ungdomsakutten før, Hamza for narkosalg, Ahmed fordi han hadde kniv med på skolen og narkosalg.
«De første dagene skriker Hamza til personalet, slår i veggene og tetter doen. Siden han ikke får bevege seg fritt, vil han lage en oversvømmelse, skriver Ungdomsakutten i en rapport. De mener han tester grenser og ønsker å markere seg.»
Problemet er at Hamza ikke kan forholde seg rasjonelt til grensesetting. De ansatte opplever at det handler om en «do or die»-mentalitet der ære, stolthet og lojalitet overfor gutta kommer først. «Det blir synlig hvor farlig han kan være uten konstant tilsyn», rapporterer de. Det skal vise seg å stemme. Hamza har i løpet av oppholdet spisset en tannbørste på baderomsflisene. Med denne angriper han en av de andre beboerne, en to år eldre og betydelig kraftigere gutt, ved å gå etter halspulsåren. Hamza måtte tenke på «ryktet sitt».
«Hvis en 17-åring blir klappet til av en 14-åring, en som er dobbelt så liten, hva skjer med ham da? Ryktet vil gå i Oslo. Han blir flaua ut!»
Politiet koder angrepet som drapsforsøk – som ikke har noen betydning.
Våren 2019 har Barne- og familieetaten i trekvart år forsøkt å finne en barnevernsinstitusjon til de to brødrene, men barnevernstjenesten syntes ikke forslagene var gode nok. Det ender med at det opprettes en egen institusjon for de to brødrene, underlagt Oslo kommune, men geografisk i Østfold. Planen er å tvangsplassere brødrene der ett år. Her skal de følges opp med skole og fritidsaktiviteter av personale som bor der lenge av gangen. Hamza rømmer før plasseringen finner sted, og er på rømmen en måned før politiet finner han i en leilighet på Grünerløkka. Kokain, hasj, brukerutstyr, to store macheter og en ruset og skitten Hamza. Politiet tar han til legevakta, men han nekter å la seg undersøke. Så går ferden tilbake til Ungdomsakutten.
Barne- og familieetaten mener at Hamza er blitt så utfordrende at de ikke lenger er villig til å ta imot ham.
Sprenger systemet – veien går til Irak
Imens er Ahmed på institusjonen i Østfold. Etter fire dager prøver han å rømme, men blir innhentet. Han fortsetter rømningsforsøkene. I mai kommer foreldrene i bil etter å ha hørt sønnen skrike i telefonen. «To ansatte hadde lagt ham i gulvet for å roe ham ned etter at Ahmed hadde slått en av dem», melder Aftenposten, mens moren «oppfordrer Ahmed til å drepe en av institusjonslederne». Noe hun senere blir dømt til 90 dagers fengsel for: trusler mot offentlig tjenestemann.
Hva skal barnevernet gjøre? «Ahmed og Hamza representerer en liten gruppe unge som sprenger systemet. Barnevernet er ikke rigget til å håndtere dem innenfor ordinære arbeidsmetoder og tenkning», sier barnevernslederen.
Det er mor til guttene som foreslår at hun kan ta dem med til Irak. Barnevernet finner ut at i en av de tryggere byene i Irak har guttene en svært ressurssterk familie som de håper vil kunne påvirke dem positivt. Ideen var at de skulle være i Irak i to-tre år.
«Barnevernstjenesten forsto dette slik at det kunne utgjøre en tett, positiv sosial kontroll som sto i motsetning til det barnevernstjenesten opplever som kulturtomme rom i Norge», skriver de i en redegjørelse ifølge Aftenposten.
Merk tankegangen, en «tett, positiv sosial kontroll» i motsetning til «kulturtomme rom». Det sier i grunnen alt. Hva er det som får barnevernet til å tro at sosial kontroll i et patriarkalsk og ustabilt klansamfunn som Irak vil være positiv? Hvorfor omtales tilbudene i Norge som «kulturtomme rom»?
Kanskje barnevernet skal være ærlig? De har gitt opp, og ønsket var at under oppholdet i Irak skulle den «svært ressursterke familien» skremme vannet av guttene slik at det eneste de ønsket var å komme hjem til Norge og bli snille gutter?
Mor og Ahmed drar til Irak, men politiet tør ikke slippe Hamza på et fly uten følge av politiet. Noe uker senere setter Hamza seg på flyet sammen med onkelen sin, to barnevernsansatte og to politibetjenter, der bydelsbarnevernet har betalt over 172.000 kroner for flybillettene. Men brødrene trives ikke i Irak.
Byen de bor i, har shoppingsentre, høye bygninger, luksuriøse hoteller og mye trafikk. Det er kort vei fra femstjerners luksus til livlige basarer.
– Spiste mye mat og var mye ute med familien. Egentlig bare det, ass, minnes Hamza ferien. ( … )
– Det var ikke sånn at jeg ble behandlet dårlig. Jeg ble behandlet veldig bra. Men jeg likte meg ikke der, sier han.
Brødrene savnet å ha det morsomt og lengtet tilbake til Oslo.
– Jeg tenkte at det her går ikke. Det var ikke jenter der. Jeg tenkte: «Klarer jeg ikke å ha det morsomt, ikke feste?» Det funker dårlig for meg, sier Ahmed.
Moren drar tilbake til Norge i august. Ikke lenge etter kommer faren sammen med sønnene.
Guttene, og kanskje foreldrene, tror altså at de er på «ferie» – fullfinansiert av norske skattebetalere. Og det er jo kanskje det som er nærmest sannheten.
Tilbake i Norge er det rett tilbake til kriminalitet – og barnevernet aner ikke engang at de er her. Brødrene raner en gutt bak en blokk i Groruddalen. Hamza holder rundt guttens hals og slår ham med knyttet neve i ansiktet, mens Ahmed presser en kniv mot låret og magen hans. Utbytte er i overkant av 4.300 kroner fra bankkortet til offeret.
I fengsel
Denne ranskvelden pågripes guttene i farens leilighet. Ahmed blir plassert i ungdomsfengselet på Eidsvoll, mens Hamza blir fløyet til ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel i Bergen som huser Norges farligste barn.
I januar 2020 startet rettssaken og 14. februar 2020 falt dommen. Det meste av kriminaliteten brødrene er anmeldt for, kan de på grunn av lav alder aldri dømmes for. Hamza får ett års ubetinget fengsel for grovt ran og trusler, i alt 11 forhold. Ahmed får ett år og to måneder for grovt ran, trusler og besittelse av hasj, i alt 21 forhold. Ti måneder gjøres til betinget med en prøvetid på to år. I denne perioden får han besøksforbud i store deler av Oslo sentrum, må jevnlig avgi urinprøve og ha ungdomsoppfølging i ett år. Ahmed har flyttet inn i en leilighet i Oslo, der en miljøterapeut bor hos ham døgnet rundt.
I tillegg fikk Oslo kommune sterk kritikk av dommerne, og den knusende dommen over barnevernet er barnevernslederen enig i, der hun blant annet sier følgende:
– Det er Norge som har skapt disse ungene. Skole, barnevern, politi. Vi har åpenbart kommet til kort.
Det er overhodet ikke sant. Det er ikke Norge som har skapt dem. Men akkurat denne tankegangen gjør at vi ikke kommer videre. For selv om det til nå er få slike alvorlige saker som Hamza og Ahmed presenterer, så vil det garantert komme flere.
Kanskje guttenes frihetsberøvelse vil få dem på bedre tanker. Det er lov å håpe, men håpet henger i et tynt snøre. Skal vi få bukt med problematikken, må vi ha full stopp av ikke-bærekraftig innvandring og ensidig satsing på integrering. Det betyr også at vi må ta noen tøffe beslutninger om utvisninger og eventuelt tilbakekall av norsk statsborgerskap. Vi snakker om kulturer som ler av oss, da er det eneste vi kan gjøre å sette oss i respekt. Det er et språk de forstår, og det må vi ta i bruk. Det er jo nettopp denne grensesettingen vi forventer at foreldre gjør, så hvorfor skal det ikke fungerer for en nasjon?