FNs flyktningkonvensjon hadde som premiss at beskyttelsen skulle være midlertidig. Slik utviklet det seg ikke i Europa, mildt sagt. Men nå ser Danmark en ny trend: For første gang siden 2011 er det flere med flyktningbakgrunn som har reist ut av Danmark, enn flygtninger som har reist inn i landet. Ifølge en analyse fra Udlændinge- og Integrationsministeriet (danske UDI) oversteg antallet av utvandrede flygtninger antallet av innvandrede med cirka 730 personer i 2019.
Udlændinge- og integrationsminister Mattias Tesfaye (S) kalder det ‘dejlige tal’.
– Jeg er først og fremmest glad, for det viser dels, at vi kan holde tilstrømningen i ro ved at føre en fornuftig politik i Danmark, siger Mattias Tesfaye.
Det er særlig personer fra Somalia, Syria, Irak og Bosnia som vandrer hjem igjen. For flygtninger fra Eritrea, Iran og Afghanistan, var der derimot flere som ankom Danmark enn som forlot landet igjen.
Problematisk angrefrist
Tesfaye peker på repatrieringsstøtten, som vi omtalt i går gjennom den forferdelig saken om steining av en kvinne og hennes sønn. Ektemannen hadde fått 215.000 DKK for å ta med familien tilbake til Syria. Tesfaye mener repatrieringsstøtten, sammen med en «fornuftig politikk», står bak den nye trenden.
Men det er en hake ved denne støtten, som Pernille Vermund i Nye Borerlige påpekte nylig på Facebook: Man kan ta imot repatrieringsstøtte, og så innen en frist på to år, angre seg:
Men det koster danskene penger, og migranter ler når de angrer, returnerer til Danmark og dagen etter står på kommunale kontoret og sier «kontanthjelp – ja takk».
Ifølge Vermund er det «mange» som benytter seg av angrefristen. Dette bør Norge merke seg. Men gir man repatrieringsstøtte uten angrefrist, er det vel sannsynlig at ikke mange vil benytte seg av muligheten. Skal man begrense asylproblemet på sikt, er det derfor kun asylstopp som vil fungere optimalt.