«I løpet av det siste århundret har flere kristne blitt forfulgt og mistet livet, enn i resten av kristendommens historie til sammen. (…)
I løpet av de siste 5 årene har titusener av kristne blitt drept. Over 200 millioner kristne blir diskriminert, av disse opplever 100 millioner alvorlig forfølgelse. I 60 land er forfølgelse en uhyggelig del av hverdagen for de kristne.» (Åpne dører)
Mord, tortur, voldtekt, adskillelse fra familie, utstøtelse, sjikane, fengsling, slaveri og mange former for diskriminering, er en del av livet for kristne mange steder i verden. Kirken er under så sterkt press fra myndigheter og regjeringer at den står i fare for å bli utryddet i flere islamske stater.
I rapporten «Ytringsfrihet i Danmark» (april 2020) fremgår det at 76 prosent av innvandrerne fra muslimske land og deres barn anser at det bør være kriminelt å kritisere islam.
I 2019 sa forskeren Ruud Koopmans, professor i sosiologi og migrasjonsforskning, at det ikke er mulig å integrere mange muslimer i Vesten, fordi deres verdier er uforenelige med vestlige normer. Koopmans har kommet frem til at om lag 40 til 45 prosent av muslimene i Europa kan kalles religiøse fundamentalister
«Fundamentalisme er en sterk overbevisning om at religionen og åpenbaringen kan forstås på én måte, at det finnes én sannhet og at den er skrevet i en hellig bok.»
Muslimske fundamentalister har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islamsk lovverk, sharia. De står for en puritansk tilnærming til islam. Kjernen er at jo nærmere du er islams kilder, dess bedre menneske blir du.
Vi får alt flere muslimer i Europa som vil endre samfunnets normer og struktur – og som sympatiserer med en voldsideologi. Det er oppskriften på å skape frykt og for å utvikle parallellsamfunn som vi ser over hele Europa – som har ført til selvvalgt isolasjon/segregering og sporadiske terrorangrep og gjengkriminalitet.
På 1990- og 2000-tallet vokste det fram en rekke radikale islamistnettverk i Europa. De siste årene har disse stått bak et hundretalls håndfaste planer om terroraksjoner. Her er noen eksempler (tallene kan være noe høyere da de kan være oppjustert i forhold til skadde som dør):
11.03.2004: Flere bomber mot fire tog i rushtiden i Madrid. 191 drept.
02.11.2004: Knivdrapet (og forsøk på halshogging) på filmskaperen Theo van Gogh i Amsterdam. Dødstrussel mot Ayaan Hirsi Ali.
07.07.2005: Selvmordsangrep mot tre t-baner og en buss i London, 52 drept.
21.07.2005: Selvmordsangrep mot tre t-baner og en buss i London. Ingen drept.
30.06.2007: Selvmordsangrep mot Glasgow Airport. Gjerningsmennene hadde forsøkt å bombe nattklubber i London dagen før.
12.10.2009: Forsøk på selvmordsangrep mot italiensk militærleir i Milano.
11.12.2010: Selvmordsangrep i Stockholm.
02.03.2011: Skyteangrep på buss med amerikanske soldater på Frankfurt Airport. To drept.
11.03.2012: En serie skyteangrep på franske soldater og jødiske skolebarn i Sør-Frankrike, 11 drept.
22.05.2013: Angrep med bil og kniv (halshugging) på britisk soldat på gaten i Woolwich. En drept.
24.05.2014: Skyteangrep på det jødiske museet i Brussel. Fire drept.
07.01.2015: Skyteangrep på redaksjonen til Charlie Hebdo i Paris. 17 drept.
14.02.2015: Skyteangrep på bl.a. Kruttønden i København. To drept.
26.06.2015: Angrep med bil og kniv (halshogging) på gassfabrikk i Lyon. En drept.
13.11.2015: Angrep med skytevåpen og selvmordsbombere på Stade de France, Bataclan og flere restauranter i Paris. 130 drept.
22.03.2016: Selvmordsangrep på Zaventem Airport og en metrostasjon i Brussel. 35 drept.
13.06.2016: Knivangrep på en politimann og hans kone i Paris. To drept.
14.07.2016: Angrep med lastebil på strandpromenaden i Nice. 87 drept.
26.07.2016: Angrep med kniv (halshugging) og gisselaksjon i en kirke i Normandie. En drept.
19.12.2016: Angrep med lastebil på julemarked i Berlin. 12 drept.
22.03.2017: Angrep med lastebil og kniv på Westminister Bridge og parlamentet i London. Seks drept.
07.04.2017: Angrep med lastebil på Drottninggatan i Stockholm. Fem drept.
22.05.2017: Selvmordsangrep på konsertarena i Manchester. 22 drept.
03.06.2017: Angrep med bil og kniv på og ved London Bridge. Åtte drept.
Til sammen 592 drap bare knyttet til disse eksemplene, og da vet vi lite om alle de terrorangrepene i Europa som er blitt stoppet. For vi hører lite om de islamistiske terrorangrepene, det som «teller» er høyreekstrem terror som 22/7 2011 (77 drept), New Zealand (49 drept), og Manshaus angrep på en moské i Bærum (ingen drept, men han drepte stesøsteren sin før angrepet). Hvorfor har vi denne uviljen mot å peke på all form for terror? I Norge har det siden 2017 vært to (offentlige) saker knyttet til terror (terrorforsøk på Grønland i Oslo og en kvinne som ble knivstukket i kassakø på en butikk i Møllergata i Oslo), men begge er dempet ned som terroranslag.
Blir den islamske terroren mindre ubehagelig av å late som om den ikke er der? Blir den mindre ubehagelig ved fortielse? Eller er det kanskje frykten for å få en reell debatt om hva i islam som trigger terror som fører til taushet?