Amina Sardar står frem med sitt islam-farvel i håp om at andre muslimer, særlig kvinner, får mot til også å forlate islam, eller i det minste få et mer avslappet forhold til tankesettet, forklarer hun til Jyllands-Posten (bak betalingsmur).
Frie liv
– Slutt med å ta koranen så bokstavelig. Man har kun ett liv – lev det. Lev det godt og lev det fritt, sier hun og fortsetter:
– I islam blir det satt begrensninger for hva man spiser, hva man drikker, hvordan man oppfører seg.
Sardar mener at det er en blanding av frykt for andre muslimers reaksjoner og for å ende i helvetet ender med at muslimer ikke får full valuta for deres jordiske liv.
Hun er født i Danmark av afghansk-pakistanske foreldre, som kom til Danmark som henholdsvis gjestearbeider og medfølgende hustru. Sardar forteller at hun har fulgt islam fordi hun ble født inn i det, men at oppveksten ikke var strengt religiøs. Som barn fikk hun koranundervisning i en moské i to år og de muslimske høytider ble feiret. Moren har tidvis brukt hijab, noe hun for øvrig er sluttet med, men Sardar har aldri dekket seg til. Likevel opplever hun at islam satte en rekke grenser for henne.
– Jeg kunne ikke date en ikke-muslim, og min mor sa også til meg at jeg ikke kunne date en shiamuslim, fordi de ikke er riktige muslimer, forteller hun.
Uforenelig med islam
Sardar støtter også den såkalte burkaloven (dansk lov som sier at det ikke er lov å tildekke ansiktet i det offentlige rom), «den er suveren», sier hun, og ønsker også hijab vekk fra gatene.
– Det er fint hvis de blir fjernet fra det offentlige rom. Det er Danmark, det er Vesten. En får heller ikke gå med shorts i Saudi-Arabia.
Samtidig avviser hun at hun utviser manglende mangfoldighet. Hun opplever seg «ekstremt tolerant», men grensen går ved at man utnytter religionen til å sette begrensninger for andre. Hun mener således at det frie, vestlige leveviset ikke kan forenes med islam.
Hun etterlyser en debatt om islam internt i de muslimske miljøene, og håper hun kan medvirke til det.
– De fleste imamer vil ikke at man skal tvile på noe ved islam, og det samme gjelder mange muslimske foreldre. I bunn og grunn er imamene ikke åpne for kritikk av islam, de finner islam som å være den perfekte religion høyt hever over alle andre.
Likevel tror hun det finnes en gud – noe større – men det er ikke Allah. Islam er menneskeskapt og den hellige bok, koranen, er mannssjåvinistisk, slår hun fast.
– Det er halleluja hvis man er mann. Flerkoneri er tillatt, han kan slå sin kone og en manns hjerne teller det samme som to kvinners, fnyser hun.
Offerrollen
Sardar gjorde seg bemerket i Danmark i 2018 da det kom frem at hun som muslim var medlem av Dansk Folkeparti (DF), hvor hun hadde meldt seg inn året før. Nå har også Sardar fått følge av sin mor i DF. Men utviklingen vekk fra islam startet i 2016, forteller hun.
Ungdomtiden og tidlig voksenalder ble ikke som hun håpet. Etter to muslimske ektemenn og ditto skilsmisser begynte hun i 2014 på HF (2-årig høyere forberedelseseksamen). Som 38-åring ble hun student i administrasjonsøkonomi og studier i offentlig administrasjon. I 2016 begynte hun også at studere koranen og de supplerende hadith-skriftene nærmere, som gjorde tvilen til islam enda sterkere.
– Det står at man skal respektere de skrifter som kom før koranen, altså de kristnes bibel og jødenes hebraiske bibel, men det står også at man ikke kan være venner med kristne eller jøder.
Selv om det er selvmotsigende ting i andre religioner, også kristendommen, er det Sardars mening at man må se på hvordan religionene utleveres anno 2020. Hun mener at forskjellene blant annet er at «kristne passer seg selv, de går ikke rundt og forsøker å pådytte andre sin religion».
– Muslimer i Danmark har det travelt med å påta seg offerrollen og hevde at de blir utsatt for hets. Men det er ofte dem selv som er skyld i det de kaller hets, for eksempel når de insisterer på bønnerop, selv om de vet at folk ikke liker det.
Hinsides
Jo da, islam kan kritiseres, sier imam Waseem Hussain, som er leder for Zakatfonden, men en kan ikke forvente at alle er enige i kritikken, påpeker han. Hussain synes ikke at Sardar treffer når hun sier at islam er begensende.
– Det er valgfritt om man vil overholde ting som man må eller ikke må. Man velger jo selv om man ønsker å ha disse begrensningene. Det er noen som følger reglene fullt ut og noen som gjør dem halvt eller kvart, eller ikke i det hele tatt. Det er et fritt valg. Det kan få en konsekvens i forhold til ens tro – om helvete eller paradis, altså en konsekvens i det hinsidige. Men man bestemmer selv, sier Hussain, som ikke skjønner at han med dette bekrefter det Sardar kritiserer.
Hussein fortsetter sin misforståelse av «det frie valg»:
– Jeg føler ikke selv at islam er en begrensning eller en tvangstrøye i mitt liv. Jeg går glipp av svinestek, men jeg har ikke lyst å spise svinestek. Jeg skal be fem ganger om dagen, men jeg vil også gjerne be fem ganger om dagen. I øyeblikket har vi ramadan hvor vi ikke spiser fra morgen til kveld. Jeg kunne gjerne ha lyst til å drikke et glass vann klokken 12, men jeg gjør det ikke, fordi jeg tror på at jeg får noe ut av det i det hinsidige hvis jeg lar være. Så det er noe jeg selv velger.
For øvrig er det en smule morsomt at det hinsidige skrives «hinsides» på dansk.
Modernitet og opplysningstiden
Professor og koranekspert Thomas Hoffmann fra Københavns Universitet, sier at det er en sterk teologisk tradisjon for å slå hardt ned på og fordømme kritikk av islam. Slik var det også for kristendommen, påpeker han, men det begynte å endre seg med morderniteten og opplysningstiden.
Hoffmann viser også til at i muslimske land, som f.eks. Pakistan, kan islamkritikk bli utlagt som blasfemi og gi harde straffer. I tillegg er det en risiko for å bli jaktet av selvoppnevnt moralpoliti (selvtægtsmænd) som føler seg berettiget til å gå etter folk som kritiserer islam, sier han. Likevel er ikke kritikken i muslimske land fraværende. Hoffman mener at det er en stor debatt i den muslimske verden, også kritikk, men det er ofte i form av at man kritiserer imamer eller sjeiker for måten de forvalter islam på.
Nettopp at mange muslimske land eller miljøer ikke har karret seg inn i modernitet og ikke har gjennomgått noen opplysningstid, gjør kulturkollisjon med Vesten desto større. Og det er kanskje her Sardar ønsker å bli en bidragsyter. I løpet av sommeren skal hun lansere en egen hjemmeside der hun blant annet skal kritisere islam og ta imot innlegg, gjerne anonyme, fra andre som forlater islam eller overveier å gjøre det.
Det kan jo bli spennende å se hva Sardar får til – eller om islamister går amok. Og kanskje hun burde ta kontakt med Ex-Muslims of Norway, ved Cemal Knudsen Yucel for et samarbeid, han som «skammet seg ut av islam»?