De kristne nasjonene Norge og Danmark har ikke nasjonalt forbud mot bønnerop fra moskeene. Ansvaret legges på den enkelte kommunen. Hvor smart er det?
Vil ikke lovgive
Tidligere denne måneden, ble det kalt inn til bønn fra en fotballbane i Gelleup-parken. Bak ropene stod «Fredens moské», som blant andre grusomme holdninger ikke har villet ta avstand fra Den islamske staten.
Bønneropene i Gellerup, gettoen i Århus, fikk en av Danmarks mest toneangivende politiker gjennom mangfoldige år, Pia Kjærsgaard i Dansk Folkeparti, til å utfordre utlendings- og integreringsminister for Socialdemokratiet, Mattias Tesfaye, i Folketinget: Vil han innføre et nasjonalt forbud mot bønnerop fra moskeene?
Nei, var det som burde være et oppsiktsvekkende svar.
”Vi mener ikke i regeringen, at vi er der nu, hvor vi kan sige, at vi skal overveje, om man kan og bør indføre et forbud. Indtil videre har vi heldigvis kun set et enkelt eller to eksempler i en ekstraordinær krisetid.”
Raste mot slapp holdning
Tesfaye var også av den oppfatning at dette er ikke noe Folketinget skal blande seg inn i. Kommunene skal selv avgjøre om bønnerop skal tillates.
Dette fikk Pia Kjærsgaard til å rase fra talerstolen:
– Nå har vi hatt bønnerop fra Fredens Moské fra en fotballbane og med store høytalere. Det er lovlig så lenge det ikke overstiger en viss decibel og man ellers har tillatelse til å benytte fotballbanen, svarte Pia Kjærsgaard og fortsatte:
– Og er man en smule kreativ, kan enhver i landet kanskje benytte seg av samme fremgangsmåte, og med ett har vi bønnerop over hele landet, ikke bare til fredagsbønnen, men de fem daglige bønnene. Er det i den retning ministeren ønsker å gå?
Da falt det sedvanlige svaret: Problemet er ikke stort i dag, så da trengs det ikke lovgivining.
– Vi er i en brytningstid
Dette er nøyaktig den samme holdningen vi har sett år ut og år inn også i Norge, som i forhold til ansiktstildekning i det offentlige rommet. Det er kanskje ikke mer enn et par hundre som bruker det (ingen vet antallet), så problemet er forsvinnende lite, argumenteres det. La oss akseptere anslaget 200, og dette betyr jo at det er nå som problemet ikke er stort at forbud bør innføres – for å forebygge at det utvikler seg ytterligere.
Men feige toppolitikere tenker ikke slik. De tenkler på hva de selv og partiet vil tjene på ved neste valg. Og en av disse feige er blant andre Tesfaye. Han svarer nemlig Kjærsgaard slik:
– Vi står nå i en brytningstid, der vi skal finne ut hvordan dette samfunnet kan fungere med tusenvis av muslimske medborgere, og det er klart at hvis folk fortsetter å oppføre seg anmasende, hvis vi ser mange eksempler på det her, så ser jeg ikke annen mulighet enn at Folketinget må begynne å lovgive om flere ting.
Brytningstid, altså. Tesfaye forstår at Danmark står ved et veiskille: fortsatt en kristen nasjon eller skal islams makt, tilstedeværelse og utbredelse bare fortsette å vokse til vi som kulturnasjon slukes?
Nettopp nøkkelordet «brytningstid», fikk Morten Messerschmidt, også han Dansk Folkeparti, «opp i det røde feltet», som det heter i Danmark. Han grep ordet slik: – I brytningstid gjelder det å vise nasjonens flagg.
”Ministeren siger, vi befinder os i en brydningstid. Det vil sige, at der er to eller flere forhold, der støder sammen. Jamen så er det vel netop nu, at det er vigtigt, at vi viser, hvad der er Danmark, og hvad der ikke er Danmark,” påpegede Morten Messerschmidt og understregede:
”Hvis vi i en brydningstid bøjer os, føjer det fremmede, ja, så betyder det jo også, at Danmark bliver noget helt andet end det, som vi i Dansk Folkeparti mener det skal være, og som ministeren i hvert fald gerne vil give indtryk af også er det, som han mener. Så i en brydningstid er det vel netop, at man skal sige fra.”
Med lov skal landet bygges
Tesfaye måtte medgi at det ikke skal være «litt islam og litt Danmark», som han sa det. Tesfaye fortsatte med at han vil jobbe for å få det store flertallet muslimer til å akspetere den danske kulturen og det danske samfunnet. Hørte slike toner før?
Og han er trygg på at Danmark kommer styrket ut av presset fra islam og bønnerop.
Det var dog Morten Messerschmidt helt uenig i:
”Nej, minister. Det her er ikke en brydningstid mellem, om vi skal lovgive eller ikke lovgive. Det her er en brydningstid mellem Danmark som tusindårigt kristent kongerige og så en påtrængende, anmassende islamisk religion, som på stadig flere områder tiltvinger sig ret i det offentlige rum, og der er det afgørende for brydningstiden, om ministeren er er klog nok til at sige: Det finder vi os simpelt hen ikke i.”
Tesfaye fastholdt dog dialogen som metode. Han vil ikke innføre nye lover om ett og alt, altså hver gang det skjer brudd mot dansk kultur.
Dette er nøyaktig samme holdning vi ser på Stortinget. Man holder fast i masten med begge hender og håper at vinden en dag snur av seg selv – hvilket ethvert tenkende menneske vet ikke skjer. Skulle det skje ville det vært i kategorien guds mirakel.
Det er med loven i hånd de demokratiske og frie landene våre er bygget, som da norske Magnus Lagabøte som den første kongen i Norden innførte nasjonal lovgivning på slutten av 1200-tallet, en lov som formet nordmenns liv de neste fire hundre årene.
Hvor vi er om fire nye årtier, tør man knapt tenke tanken på med dagens evneveike og feige politikere i Skandinavia.