Etter at Christian Tybring-Gjedde hadde holdt et innlegg om Norges enorme pengebruk, ble det under replikkutvekslingen mellom han og utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide en særdeles pinlig stemning. Det endte med at Tybring-Gjedde avbrøt i fortvilet raseri, og det før utenriksministeren var ferdig med å svare.
Hånet Tybring-Gjedde
Det var kanskje like greit, for utenriksminister Søreide var usedvanlig hånlig overfor stortingsrepresentant Tybring-Gjedde. Det var da utenriksminister hintet om at hun har «en annen innstilling til mennesker som kommer fra et annet sted» enn Tybring-Gjedde, og at Tybring-Gjeddes «problemfokus» således er en del av problemet.
Men utenriksministeren kunne vanskelig ha fått seg med hva som var Tybring-Gjeddes poeng. Hans innlegg handlet først og fremst om hvordan Norge – alltid – skal bruke mye penger og fremstå som best i klassen.
Tybring-Gjedde åpnet sitt innlegg med følgende:
Norge gir alltid mest – til alt. Mest i kroner, mest i forhold til innbyggertall. Og ikke litt mer, gjerne dobbelt så mye som neste land på listen. Motsatt av det finansminister Sanner påsto i forrige debatt, internasjonalt bruker Norge penger som kilden er en sareptas krukke. Vel, det er ingen kunst å gi bort andres penger.
I strupen på sløseri med norske penger utenlands
Deretter tok han opp det han definerte som det nye moteordet for internasjonale sammenkomster:
Giverkonferanser er blitt det nye moteordet for internasjonale sammenkomster. Man møtes for å vise hvem som er mest raus på andres vegne. Tallene som fløy gjennom luften under utenriksministerens redegjørelse var så store at man nesten mister pusten. Som i alle andre sammenhenger er Norge den mest gavemilde nasjonen på alle vis, også når det gjelder kampen om for å utvikle en vaksine, medisiner og tester for å bekjempe covid-19. Og vi skal ta lederrollen nær sagt overalt, enten det gjelder <uklart hva han sier, red) eller WHO, Utenriksministeren sa helt korrekt i sin redegjørelse at pandemier ikke stopper ved landegrensene. Men det er samtidig et faktum at det var nasjonalstatene som evnet å fatte tiltak som begrenset smitten. Så fokuset på eget land og egne innbyggere, at man stengte grensene og ba nordmenn i utlendighet om å komme hjem. Man må gjerne hylle internasjonalt samarbeid, sannheten er uansett at WHO med sine 7.000 helseeksperter ikke har bidratt sørlig mye i kampen mot covid-19 – bortsett fra en del pressekonferanser.
Det er selvsagt helt korrekt at Norge skal bidra til å bekjempe covid-19, men hvorfor skal vi alltid gi mest? Er det fordi at vi er den snilleste? Den mest dumsnille? Er det for å imponere? Er det fordi vi er landet med den høyeste moralen? Er det for å være en inspirasjon til de mer gjerrige landene? Er det fordi vi tar pandemien mest på alvor? Er det for å kjøpe oss høyt gasjerte lederstillinger i internasjonale organisasjoner? Er det for at det angivelig ikke får noen politiske konsekvenser på hjemmebane? Eller kanskje en kombinasjon? Ikke vet jeg.
Giverkonferansen innbrakte 80 milliarder kroner. Norges bidrag var 13 milliarder. Det utgjør 18 prosent av totalen. 13 milliarder utgjør 2.600 kroner per nordmann. Hadde de øvrige nasjonene gitt tilsvarende beløp, ville det totale beløpet vært, hold dere fast, 1300 milliarder kroner. Litt i underkant av et norsk statsbudsjett.
Samtidig som mange i vårt eget land opplever sin livssituasjon som svært økonomisk krevende – akkurat da demonstrer Regjeringen for all verden at pengene sitter løst til tiltak utenfor landets grenser.
Samme med klima- og innvandringspolitikken
Videre var han innom klimapolitikken, hvor selvsagt også Norge skal gå lengre og «betale mer enn alle andre». Han sa at Regjeringen begrunner «en slik ambisjon med at det fremmer ny teknologi og styrker vår konkurransekraft er nok en noe dristig påstand. Og kanskje også en ønsketenkning. Dersom det var tilfelle ville naturlig nok alle andre land valgt den samme strategien.»
Så kom han inn på det som åpenbart tråkket utenriksminsteren på tærne, nemlig kvoteflyktninger:
I redegjørelsen skryter utenriksministeren av at Norge tar imot flest kvoteflyktninger per innbygger i Europa, ja, det er korrekt. Norge tar imot årlig cirka 3.000, i tillegg kommer familiegjenforening og henting av ektefeller. Anslagsvis vil det totale antallet utgjøre 5-6.000 mennesker i året. I tillegg mottar Norge asylsøkere. Et slikt budskap gir kanskje utenriksministeren og statsministeren høy internasjonal anseelse, men det er greit å minne om at utenriksminsteren i sin redegjørelse på Stortinget adresserer det norske folk.
Deretter påpekte han de utfordringer som innvandringspolitikken medfører:
Ja, det er mange som lider i verden. Ja, antallet er økende. Ja, vi skal hjelpe. La meg understreke det: Ja, vi skal hjelpe. Men tror virkelig utenriksministeren at Norges åpen dør-politikk vil gjøre verden til et bedre sted? Eller tror hun, som all erfaring viser, at mottak av flyktninger fører til ytterligere press på Europas grenser? Et fellestrekk for de som hyller det rekordhøye mottaket av flyktninger er at de nesten aldri trenger å forholde seg til flyktningene straks de er kommet til landet. Bortsett fra i redegjørelser eller i avisspalter. Det er kun et spørsmål om økonomi. De engasjerte bor sjelden i nabolag som preges av mange flyktninger. De bor ikke steder hvor fellesskapet forvitrer og hvor det er økende grad er utfordringer knyttet til språk, kultur, religion, kriminalitet og ikke minst utfordringer i skolen hvor deres barn ikke går.
Mottak av rekordmange flyktninger ses ikke i sammenheng med de økende utfordringer stadig flere mennesker møter i sin hverdag, men det er de som betaler prisen for Regjeringens globale sjenerøsitet.
Avslutningsvis pekte han på at mange av de «sårbare barna» som det nå snakkes om, tilhører innvandrerbefolkningen, der han etterlyste en diskusjon om hvordan vi kan unngå å få flere sårbare barn nettopp ved en strammere innvandringspolitikk og en rausere integreringspolitikk. «La oss ta diskusjonen i forkant, før barn blir sårbare barn», var siste ord før han gikk av talerstolen.
Jeg har et bedre menneskesyn
Men fikk utenriksministeren med seg dette? I replikkutvekslingen etterpå var Søreide mest opptatt av at hun bor i bydel Gamle Oslo og at hun – i motsetning til Tybring-Gjedde, som bor på vestkanten – derfor har kontakt med minoriteter i sitt nabolag. Dette er arrogant av Søreide, for hun vet at hun selv tilhører eliten, og det til tross for en «arbeiderbakgrunn», men hun trekker stigen opp etter seg nå hun kontant avslår å diskutere dem som har de problemer som Tybring-Gjedde nevner.
Det er ikke vanskelig å snakke om det som går godt, det vanskelige er å snakke om det som er problematisk. Og det stikker regjering etter regjering under en stol. Så her er det ikke utenriksministerens personlige erfaringer som teller, men hvordan mange i det norske folk sitter igjen med regningen – både kulturelt og økonomisk. Men Søreide bryr seg åpenbart ikke om Norges enorme pengebruk til all verdens mer eller mindre gode formål, bare hun og resten av Regjeringen kan sole seg i glansen av å være de gode hjelperne – på bortebane?
Tybring-Gjedde har et poeng når han påpeker at å bruke så mye av skattebetalernes penger internasjonalt, mens det norske folk er satt i dugnad og mange sliter, er umusikalskt. Men utenriksministeren mener åpenbart at hun har «det riktige menneskesynet». Jeg skjønner godt at det ble for mye for Tybring-Gjedde igjen å få slengt slike beskyldninger etter seg, selv om det ikke var det smarteste å gå midt under replikkutvekslingen.
Men Søreide bør også gå i seg selv, og kanskje lytte mer til hva som blir sagt og prøve å forstå – heller enn å klistre merkelapper på andre. Dette var nok en trist dag for demokratiske Norge, og det utspilte seg endog i nasjonalforsamlingen.
(Hovedillustrasjon: Skjermdump fra debatten i dag der Tybring-Gjedde protesterer ved å gå mens utenriksministeren snakker)
Lagt til 13. mai: Her foreligger det foreløpige referatet fra Stortinget