Som sikkert de fleste har fått med seg har Norge siden 2013 hatt en såkalt likestillings- og diskrimineringslov (LOD) som setter grenser for hva vi har lov til å si og gjøre i det daglige liv. For det kunne jo tenkes at noen ble krenket eller føler seg diskriminert og det har lovgiveren, dvs. flertallet på Stortinget, bestemt å gjøre noe med. Loven ble senest revidert i 2017.
Lovgrunnlaget
I loven fra 2017 fastslår § 1 hva som er formålet med loven, og den lyder slik:
Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.
Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.
Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes.
Dette følges opp i LOD § 6, 1. ledd, der det heter:
Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.
Når vi ser gjennom oppramsingen av alt som loven skal omfatte, ser vi at lovgiveren har søkt å få med seg alle tenkelige forhold, og har til om med avsluttet bestemmelsen i § 1, 1. ledd med å ta med «andre vesentlige forhold ved en person», i tilfellet noen føler seg diskriminert på et grunnlag lovgiveren ikke har tenkt på.
Det er imidlertid interessant hva som ikke står her.
Taust om politisk grunnlag
SD-velger? Gå videre. The Broker elsker nesten alle (foto: leserbilde/HRS)
Politisk syn er ikke medtatt, noe som betyr at det i utgangspunktet er fritt frem å diskriminere noen man misliker politisk, eller noen man ikke liker trynet på. Det er for eksempel fullt tillatt å nekte svensker som støtter Sverigedemokratene (SD) servering, noe som i 2018 ble omtalt her.
Bare hvis man er i et arbeidsforhold så er det forbudt å diskriminere noen på politisk grunnlag. Det er nemlig tatt med i den såkalte Arbeidsmiljøloven (AML) §13-1 (1) der det heter:
Direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller alder er forbudt.
For de som husker litt tilbake, så ble en lærer ved navn Max Hermansen oppsagt av Oslo kommune fra sin stilling ved en skole i Oslo. Oppsigelsen hadde sitt grunnlag i hans politiske syn, han var islamkritiker og tok initiativet til de såkalte Pegidamarsjene. Oppsigelsen var helt klart ulovlig, og han fikk etter hvert utbetalt et ikke ubetydelig erstatningsbeløp fra kommunen.
Hvordan slår så dette ut i praksis?
Praksis
Det som skjedde med frisør Merete Hodne på Jæren er et godt eksempel på at urimelige – kanskje også tilfeldige – utslag fort kan forekomme. Vi husker at hun nektet konvertitten Charlotte Antonsen alias Malika Bayan adgang til sin frisørsalong fordi hun brukte hijab. Om grunnen til at Hodne reagerte som hun gjorde uttalte hun i retten følgende:
«For meg er hijaben et ekstremt politisk symbol, jeg blir dårlig når jeg ser folk med hijab. De kom inn, en spurte om hva det kostet å stripe håret, og jeg sa at jeg tar ikke imot sånne som dere, at de fikk gå til en annen frisør, så gikk de ut igjen».
Hvis vi skal ta Merete Hodne på alvor, og det bør vi jo, så ble nektelsen gjort på politisk grunnlag fordi hun forbinder bruk av hijab med islamistisk ekstremisme. Da er vi i prinsippet utenfor det som reguleres av LOD § 6, 1. ledd. Hvorfor ble likevel Merete Hodne dømt for diskriminering?
Problemet er at hverken tingretten eller lagmannsretten trodde på henne. Hun ble dømt fordi retten anså nektelsen å være gjort på religiøst grunnlag, dvs. at årsaken egentlig var at Hodne ikke ville ha muslimer inn i frisørsalongen.
Hva er så riktig? Er avvisning av en med hijab en politisk markering eller religiøs diskriminering?
Begge deler kan være like riktig.
Islam
De som har studert hva islam dreier seg om vet at islam ikke bare er en religion – det er også et politisk system som har som mål å omforme våre vestlige demokratiske samfunn til et islamistisk samfunn basert på sharia. I kristen kontekst blir dette vanskelig å forstå fordi hos oss er det et skarpt skille mellom religion og politikk. Vi kan godt si at det startet med Jesu ord (hentet fra Matteus-evangelium) der han en gang på et spørsmål om det var tillatt for jøder å betale skatt til den romerske keiser, svarte «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»
For å finne ut om det har funnet sted brudd på forbudet mot religiøs diskriminering av muslimer som er straffbart etter LOD § 6, 1. ledd må domstolene altså finne ut hvorfor diskrimineringen fant sted. Men for å sitere forfatteren Lars Saabye Christensen (Visning, 2009):
«Hvordan skal noen kunne vite hva som er tanken bak, hvis den ikke kommer til syne?»
Dette viser at loven er uegnet i tilfellet Hodne, for det er selvsagt ikke mulig for andre enn henne selv å vite hva som foregikk i hennes hode i de sekundene det tok fra Antonsen iført hijab kom inn døren og til Hodne ba henne gå ut.
I alle straffesaker der det er tvil om hvilke av flere straffealternativer som skal benyttes, så er det sikkert rett at man skal dømmes etter det mildeste alternativet.
Da skulle retten falt ned på at nektelsen dreide seg om tillatt politisk diskriminering. Dette innebærer at dersom vi vurderer dommen opp mot de prinsipper som gjelder i strafferetten for øvrig, så er dommen gal. Hodne skulle ha vært frifunnet.
Bevise uskyld
Det som gjør loven problematisk, er reglene om bevisbyrde i § 37 der det heter:
Diskriminering skal anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd.
Dette betyr i praksis at dersom noen mener seg diskriminert og politiet mener at dette muligens kan være riktig, så er det den anklagede som må bevise sin uskyld. Det er ikke som i alle andre straffesaker at det er politi og påtalemyndighet som må bevise utover enhver rimelig tvil at den som står tiltalt virkelig har begått den straffbare handling han er tiltalt for.
Bevisbyrden er snudd dersom noen siktes for brudd på LOD § 6, 1. ledd.
For å gå tilbake til saken mot Hodne – hvordan kunne hun bevise hva som foregikk i hennes eget hode da hun ba Antonsen forlate frisørsalongen?
Slik loven er formulert er det altså helt greit å nekte tilhengere av SD, Frp eller Rødt servering på en bar. Men kommer det inn en person iført islamistenes uniform og du nekter vedkommende adgang, så blir du straffet fordi du ikke greier å sannsynliggjøre at nektelsen skyldes at du ikke vil ha noe å gjøre med folk som vil omgjøre Norge til en islamistisk stat. Da blir du dømt for brudd på forbudet mot religiøs diskriminering.
Det er bare å gratulere venstresiden på Stortinget med å ha fått gjennomslag for en lov som kriminaliserer motstand mot islamisering av Norge. Og de partiene på høyresiden som sov i timen og ikke forsto hva de var med på, bør bøye sine hoder i skam.