På Politisk Kvarter (NRK 2) i dag stilte Siv Jensen til debatt med Trine Skei Grande. Bakteppet er at FrP har sagt at de ønsker nedgang i antallet kvoteflyktninger til Norge, og at dette er et krav partiet vil ha med seg inn i forhandlingene med Regjeringen om neste års statsbudsjett.
Det er vedtatt å hente 3.000 kvoteflyktninger årlig, nedfelt i Regjeringen samarbeidsavtale, Granavolden-erklæringen. Men denne erklæringen bekjenner ikke FrP seg til etter at de forlot Solberg-regjeringen i januar i år, utløst av beslutningen om å hente en IS-kvinne og hennes to barn fra Syria til Norge. Sistnevnte prosess viste seg å bygge på løgner, da ett av barna hennes ikke var dødssyk slik som IS-kvinnens samarbeidspartnere hevdet. I etterkant har ikke Regjeringen ønsket å uttale seg mer om denne saken. Det står i sterk kontrast til de velvillige utlegninger om «solidaritet, humanitet og uskyldige barn» som først og fremst utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) sto for da hun forklarte offentligheten om nødvendigheten av den «farlige, hemmelige operasjonen» – finansiert av norske skattebetalere.
At FrP nettopp gikk ut av regjering på denne saken sier med all tydelighet at partiet ikke er fornøyd med innvandringspolitikken, noe også Christian Tybring-Gjedde (FrP) gjorde klart overfor utenriksminister Søreide på Stortinget 12. mai, der han blant annet sa at FrP ikke er stolt over å ha bidratt til å øke antall kvoteflyktninger (som tidligere lå på ca. 1.000 i året). Men Søreide valgte en usedvanlig arrogant holdning og tone som svar.
Særdeles kostnadskrevende
I dagens debatt på NRK måtte Jensen igjen forklare at Granavolden-erklæringen bygger på et kompromiss mellom fire partier (H, FrP, Venstre og KrF) og at 3.000 kvoteflyktninger ble presset gjennom av de innvandringsliberale partiene. Men for FrP var antallet et absolutt tak, sa Jensen, og viste til at tallet også skulle justeres i forhold til antallet asylsøkere.
Når FrP nå igjen tar til orde for færre kvoteflyktninger begrunnes det ut fra de høye kostnadene som er forbundet med den ikke-bærekraftige innvandringen og den enorme utgiftsveksten som koronakrisen har påført også Norge. I denne sammenhengen kan det jo også vises til hva Regjeringen selv skriver i RNB (revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fra 12. mai, red. uthev.):
«Fellesskapets verdier må tas vare på selv om det er krise. Vår finansformue gjør det ikke billigere å finansiere de økonomiske tiltakene enn for andre land med god tilgang på kreditt. Det som finansieres i dag, vil måtte betales av fremtidige generasjoner gjennom høyere skatter eller lavere offentlig forbruk. Når vi nå tar ut store verdier fra fondet, vil budsjettunderskuddene som kan finansieres over fondet i fremtiden være mindre.»
Med andre ord: pengene som nå flyr ut av fellesskapets kasse, er en regning som våre barn og barnebarn får i fanget.
Jensen, ikke minst som tidligere finansminister, vet at også innvandringen er særdeles kostbar. Hun viste blant annet til at de 3.000 kvoteflyktningene i år innebærer kostnader på 3 milliarder kroner for ett år. For de samme 3.000 vil livsløpskostnadene beløpe seg til ca. 50 milliarder kroner.
50 mrd. kr. bare for 3.000 kvoteflyktninger er enorme tall, men tall som de færreste vil ta inn over seg. Som en kuriositet kan jo nevnes at en av toppsakene på NRK nyhetsmorgen var at det vil koste rundt 20 mrd. kr. å rydde opp etter atomreaktorene (7 mrd. til riving og 13 mrd. til lagring) på Halden og Kjeller, et «dyrt» arbeid som kan ta opp til 20 år. Disse kostnadene er med respekt å melde småpenger i forhold til innvandringskostnadene, men likevel vekker sistnevnte i liten grad noen faktuell debatt.
Underlig, Skei Grande
Noen faktuell debatt fremmet heller ikke med den enn så lenge Venstre-leder Trine Skei Grande, da hun skulle «forklare» oss Jensens «underlige samfunnsanalyse».
– Ja, jeg ble litt sjokkert når jeg hørte dette. For her sitter vi altså i en pandemi, det er en kjempestor utfordring for norske helsevesen. Vi har i solidaritet gått sammen for å beskytte både vår befolkning, men også bekjempe dette angrepet på hele vår klode, der vi står sammen både internt i landet og mellom land for å bekjempe det. Vi ser norske bedrifter går over over ende, vi ser arbeidsledigheten øker og så tenker jeg, hvis du da er partileder som kanskje skal skape flertall for et budsjett, så er analysen din, hva er det viktigste som vi er villig til å kaste en regjering for å få lov til å gjennomfør, og så er det kuttet i kvoteflyktninger! Hvilken samfunnsanalyse er egentlig det, når vi står i de utfordringene som vi er i?, sier Skei Grande, og fortsetter:
– Vi vil redde jobber, vi vil redde liv, og så er det kvoteflyktninger som angripes igjen. Vi er i en situasjon der det knapt kommer asylsøkere, det er knapt noen som kommer omtrent til dette landet. Vel og merke er kvoteflyktningstallet tre ganger høyere nå enn det for eksempel var under de rødgrønne, det satt Siv Jensen med stor entusiasme navnet sitt på for kun kort tid tilbake. Og så er det sånn da, at vi lever i en verden der dette er svære utfordringer og Norge har sin forpliktelse som alle andre land. Vi er ikke så superflink, men vi er ganske flinke – og det synes jeg vi skal være.
Programleder peker på at det kanskje er på tide å fokusere på hva vi har råd til, og da følger neste «analysetrinn» fra Skei Grande:
– Ja, det er det soleklart og det er mye vi må gjennom fremover for å sørge for at det kommer i balanse, men at vi liksom skal fjerne hjertet vårt i det arbeidet, det mener ikke jeg. Det er ikke de aller svakeste som skal tas når vi skal se på dette, da er det mange andre ting, ja faktisk mange jeg tror jeg og Siv Jensen er enig om at vi må ta tak i istedenfor å angripe de aller svakeste. Og når det handler om bærekraften vår fremover, så vet vi at nyttårstalen til Erna da jeg og Siv satt sammen i regjering handlet for eksempel om å vi må få flere barn. Bærekraften i samfunnet vårt handler om at vi må få flest mulig som jobber og bidra inn i fellesskapet. Det handler om å skape jobber, skape bedrifter, skape det som er med og bidrar inn til fellesskapet. Og det er faktisk sånn at vi også da trenger litt folk utenfra og det kommer knapt noen over den norske grensa akkurat nå til å være med å bidra til bærekraften i det norske samfunnet og det er kanskje her vi har litt ulike samfunnsanalyse fordi at jeg mener at vi også ta imot folk fra andre land, fastslår Skei Gande.
Hodeløst
Denne mildt sagt lite treffende analysen fra Skei Grande burde sjokkere, men vi lar oss ikke sjokkere lengre. Det er fullt ut mulig å være partileder, stortingsrepresentant eller endog i regjering uten å ta realitetene innover seg. Man må gjerne fortsette med denne moralismen, snakke om solidaritet, forpliktelser og ha hjertet med seg, men det hjelper lite med et hjerte hvis en er hodeløs.
Når skal det gå opp for folk som Skei Grande eller andre innvandringsliberale, slik som også MDG-leder Une Bastholms la for dagen i gårsdagens debatt med Stefan Heggelund (H), at Norge har ikke en utømmelig pengesekk og at store deler av innvandringen til Norge ikke bidrar til bærekraft? Hvilke jobber skal vi skape til ufaglærte? Det vi i beste fall kan skape er sysselsettingsplasser, men produktiviteten vil gå ned. Altså bruke flere mennesker for å skape samme produktet. Og det bidrar ikke til felleskassen.
Jensen repliserte da også til Skei Grande at dette ikke er tiden til å importere arbeidskraft, da arbeidsledigheten i Norge er på sitt høyeste på mange, mange år. Hun påpekte videre at det ikke er slik at FrPs politikk er ute etter å straffe de mest sårbare, tvert om, da ønsket er å hjelpe flere i nærområdene. Men, dette med «nærområder» går heller ikke inn hos de innvandringsliberale, til tross for at de snart bør skjønne at nærområdene sjelden er høykostnadsland som Norge, som igjen vil bidra til at flere får hjelp og til å stoppe den livsfarlige menneskesmuglertrafikken.
Skei Grande mente for øvrig at FrPs ønske om også kutt i bistanden viser at de bare er ute etter å kutte innvandringskostnadene, ikke hjelpe. Men da har åpenbart Skei Grande heller ikke fått med seg at bistandsbudsjettet bare vokser og vokser, i år på nesten 40 mrd. kr., der mye av pengene drukner i byråkrati, feilslåtte prosjekter og korrupsjon. Krever heller ikke det en nødvendig gjennomgang?
Les også Jon Helgheims (FrP) kronikk i dagens Dagbladet: «Å hente asylsøkere er ikke å hjelpe»