«JEG VIL HUSKES SOM ET AF DE MENNESKER, DER IKKE BLEV SLÅET IHJEL FOR INGENTING PÅ DEN HER JORD»
Sitatet er fra Yahya Hassans (19.05.1995 – 29.04.2020) diktsamling i 2019, gjengitt av cand jur. og radiovert Nima Zamani Allibadi i danske Berlingske. For Allibadi mener de fleste av oss nettopp vil huske han som et av de mennesker som ikke døde for ingenting.
Han var en ung mann som tok et risikabelt, men levende og inspirerende oppgjør, med sitt miljø, sier Allibadi, et oppgjør som også har inspirerte og frigjort mange unge med samme problemer som Hassan opplevde som barn og ung.
Men, fortsetter Allibadi, for noen levde Hassan forgjeves: for venstrefløyens rasister.
Statsrasisme
Allibadi peker spesielt på dikteren Athena Farrokhzad (født i Iran, bosatt i Sverige). Etter Hassans første enormt populære diktsamling (2013), har Farrokhzad av ren frykt for høyrefløyen ment at verden ville vært et bedre sted uten Hassans ærlige utgivelser og historier, hevder Allibadi.
For hennes rasjonale er at ingen må ytre noe som potensielt kan brukes politisk av rasister, vel og merke de som hun selv definerer som rasister, som f.eks. Dansk Folkeparti (DF). Med Hassans død hevder hun at det var statsrasismen som tok livet av han. «Altså den stat som i ytringsfrihetens navn tilbød Yahya Hassan livvakter slik at han kunne fortsette å skrive og skildre det totalitære tenkende miljøet – som ønsket å drepe han», sier Allibadi, som er oppgitt over at Farrokhzad ikke er blitt klokere på syv år, men lever i sitt altoverskyggende, krenkede ego hvor hun ser rasister overalt.
Segregering og apartheid
Den rasisten hun selv er, klarer hun ikke forstå. For ifølge Allibadi, kunne Hassan aldri bryte helt ut av det råtne, islamske miljøet han beskrev i sine dikt nettopp på grunn av identitetspolitiske rasister på venstresiden. For disse mener at personer som har opplevd massiv sosial kontroll har en plikt til å tie om egen virkelighet, nettopp fordi de er en del av en minoritet med annen etnisk bakgrunn.
Det er ren apartheid å mene at noen skal mene eller ikke mene noe alt etter hvilken hudfarge eller tro de har, raser Allibadi. For hvordan skal så de samme kunne komme seg ut av den kontrollen og volden som de opplever? Eller er det slik at enkeltpersoner bare må ofre seg for eget minoritetsmiljø eller tro? Farrokzhad var så redd for at Hassans kritikk av islam skulle gå ut over hennes selv, at hun helst så at Hassan bedrev selvsensur og råtnet i det miljøet han forsøkte å bryte med, sier Allibadi, og slår fast at personer som Farrokzhad og den venstreorienterte identitetspolitikken med sin rasisme mot «brune» debattanter er med på å holde liv i det segregerte samfunnet de høyt og hellig skryter av å være imot.
Selv om vi så langt ikke har hatt en slik særegen dikter som Hassan var, så har vi over tid sett samme utvikling i Norge. «Kokosnøtter», brun utpå og hvit inni, blir de gjerne kalt, de som har tatt fullverdig del av det norske samfunnet, men det handler kanskje mest om sjalusi blant dem som selv ikke makter å assimilere seg. Eller de vil ikke, fordi de ser hvordan de selv kan utnytte forskjellsbehandlingen som identitetspolitikken henter sin næring fra.
Uansett; fred over Yahya Hassans minne. Og takk til Allibadi for å videreføre Hassans frigjøringsprosjekt.
(Forsidefoto: Morten Holtum)