Cecil Rhodes-statuen på Oriel College i Oxford vil demonstranter fjerne. Dette er «kulturbarbari», sier Haaland Matlary i kronikk i DN (23. juni, betalingsmur). Hun peker på Vidkun Quisling. Skal han også fjernes fra billedgalleriet i Forsvarsdepartementet over Norges forsvarsministre gjennom årene? Quisling var «Krigsskolens flinkeste elev og Fridtjof Nansens høyre hånd i Folkeforbundet». Navnet hans ble til et substantiv – a quisling – som vel de fleste ikke ønsker heftet ved seg selv.
Likevel har han sin plass blant Norges andre forsvarsministre og vi har ikke problemer med å omtale hans evner som kadett eller hans innsats for Nansen.
Dette er den riktige holdningen til historiske personer, skurker eller helter, gode eller onde: å vurdere dem ut fra fakta og ha kunnskap for ettertiden om dem som er riktig og nyansert. Det aller viktigste er at vi ikke misbruker dem til egne politiske formål, at vi unnlater å politisere fortiden.
Statue av norsk motstandsmann mot slaveriet veltet
Ødeleggelser av sentrale statuer og minnesmerker, og forsøk på å omskrive pensum, er nettopp forsøk på politisk misbruk, mener Haaland Matlary.
Kvinnekvoter av pensumforfattere som politisk virkemiddel, «dekolonisering» av Vestens historie, forelesningsnekt for professorer som studentene ikke liker, og riving av Cecil Rhodes-statuen på Oriel College i Oxford – dette er et kulturbarbari som har sitt sidestykke i sovjetkommunismen og Maos kulturrevolusjon. Dette er intoleranse med makt bak – og det i det liberale demokrati.
Og dette politiske misbruket så vi ikke minst i går i USA, Wisconsin, der en statue av en nordmann ble veltet og hevet i en elv. Han var ikke hvem som helst, Hans Christian Heg, som ofret livet sitt i 1863 i den amerikanske borgerkrigen. Heg kjempet på nordstatenes side – mot slaveriet!
Haaland Matlarys ektemann er en flyktning fra Ungarn under den kalde krigen. Han kjenner igjen manipulasjonen i dagens Vesten, forteller Halland Matlary: Historien omskrives for å tilpasses et politisk prosjekt, slik k0mmunistene mente at Vestens historie handlet om imperialisme og derfor skulle utraderes.
Historien ble manipulert til en korrekt marxistisk-leninistisk versjon, skolebøker, statuer, ordbruk. Min mann vokste opp med dette i Ungarn og husker hvordan alt «borgerlig» var suspekt. Historie som fag var umulig å forholde seg til. Alt var løgn og manipulasjon. Til nød kunne man studere realfag som var vanskelig å endre på.
Alle hvite menn er imperialister?
Etter murens fall tok den tidligere østblokken et radikalt oppgjør med kommuniståket og manipulasjonen deres av egen historie. Helter på sokler ble fjernet, som av Stalin og Lenin, og landenes egne nasjonale helter ble satt på sokkel. Gatenavn ble endret – en prosess som pågår den dag i dag.
Men dette skremmende eksempelet fra vår nære historie ser ut til å være helt glemt i vesten. Nå tillates den samme dynamikken i en slags uinformert og ubehjelpelig snillisme: Mener antirasister at statuen er rasistisk? Oj, da må vi vel rive den, da. Ingen spør om fakta eller om hvordan det kan ha seg at en liten gruppe aggressive demonstranter har definisjonsmakten på vegne av oss alle.
Fordi en general var i tjeneste for sørstatssiden, blir han revet ned av sokkelen. Fordi Washington eide slaver, allment på den tiden, lider hans statue samme skjebne. Fordi Churchill anså vestlig sivilisasjon som den beste og mest avanserte, blir hans statue angrepet foran parlamentet.
Generaler er ikke politiske aktører, men profesjonsutøvere. Både «Stonewall» Jackson, Lee på sydstatssiden og Sherman for nordstaten er store og omstridte generaler, men det er pga. sin generalsgjerning de står på sokkel. Churchill er uten tvil den største politiske leder i moderne krigstid. Jeg forstår at statuer av Hitler, Stalin og Pol Pot fjernes der de måtte finnes – Stalin står faktisk på sokkel mange steder i Russland i dag – men dette er lysår fra dagens statuestormere som anklager alle hvite menn i vesten for å være imperialister, skyldige i diskriminering av svarte, endog i slaveri. Dette er bare tåpelig – om man ikke er marxist og mener at strukturell makt fjerner personlig ansvar (utheving red.).
Haaland peker på det absurde: Hvis dette tankesettet, dette kulturbarbariet, skal få fortsette, så må vi sette en strek over romertiden, «med sine korsfestelser» av motstandere, med sin imperialismen og «desimering av soldater». Da må grekerne ut, da de hadde slaver, og Platon og Aristotles skrifter bør alle brennes av samme grunn.
Gjør toppolitisk comeback, Haaland Matlary!
I det hele tatt leder dette kulturbarbariets tankesett til at «århundres historie med krigføring og dødsstraff (vel) bør nulles ut, pluss moderne tid med to verdenskriger, begge startet av tyskere. Ikke les Goethe eller lær noe om tyske generalers briljans i annen verdenskrig på Krigsskolen, dere, de var jo tyske. Kollektiv skyld innføres som prinsipp».
En snert fra Halland Matlary mot slutten: Vi i Norge har ikke så mye å rive ned, for vi er «fattige» på «virkelig vektige historiske personer». Men vi kan jo som en start gå løs på statuen av Karl Johan foran slottet, for han var en utlending som fikk Norge servert i krigsbytte. Han var en «feltmarskalk, en kriger som gjorde svenske av seg for å bli konge». Og han var imperialist, slår Haaland Matlary fast, for han ble satt til å ta Russland tilbake på svenske hender.
Kulturbarbarerne er ikke bare kunnskapsløse, der er også «totalitære i sin intoleranse», mener Haaland Matlary, og avrunder det hele med å peke på Maximilien Robespierre, en fransk advokat og revolusjonær politiker under Den franske revolusjon. Han blir gjerne ansett som Frankrikes faktiske leder i perioden 1793–1794, også kalt skrekkveldet eller terroren. «Robespierre gjør comeback«, konkluderer Haaland Matlary.
Vi hadde vel heller sett at Haaland Matlary gjorde et toppolitisk comeback. Vi trenker selvstendig tenkende akademikere i sentrale politiske posisjoner.