Den 30-årige gjengkriminelle står i disse dager fremfor retten tiltalt for grovt brudd på både narkotikaloven og våpenloven, men kjenner tydeligvis bedre til sine rettigheter enn sine plikter.
«Jeg blir trakassert av politiet daglig. Jeg kan knapt gå ut med venner, familie eller arbeidskollegaer, da de alltid skal sjekke bilen min», skriver han blant annet i anmeldelsen til ombudsmannen, JO. Videre sier han at han ikke kan gå på byene for å ta en kaffe uten å stoppes, og at politiet gjennomsøker både undertøy og sokker. I fjor høst skal han ha blitt stoppet minst 14 ganger av politiet.
Det han ikke visste da, var at han var del av en omfattende etterforskningsinnsats fra politet. Det er derfor han nå står tiltalt.
Politiet forteller at mannen er en kjent gjengkriminell i Malmømiljøet. Han bruker skuddsikker vest og omgås stort sett andre kriminelle. Han kjører rundt i en pansret bil med sotede glass, noe som ifølge politiet er uvanlig. Han er også en av dem som Malmøpolitiet har koblet inn i prosjektet «Sluta skjuta».
Det er altså ingen søndagskolegutt politiet står overfor.
Med jus på hofta
Assisterende politisjef i Malmø, Anders Wiberg, har i sitt svar til ombudsmannen forklart at samtlige av de 14 kontrollene var berettiget. Men det er ikke myndighetenes jurister på rettsavdelingen helt enige i.
For at noen skal kunne kontrolleres av politiet skal det være konkrete grunner med hjemmel i lov, for øvrig en debatt som nå også er dratt opp i Norge knyttet til såkalt «etnisk profilering». Altså påstanden om at politiet stanser noen uten annen grunn enn deres etnisitet. Men det vi aldri hører noen om i en slik debatt, er hvilke erfaringer politiet faktisk har. Å tro at politiet stopper noen bare for å plage dem er det knapt noen som kan tro på, men det er altså det som ligger til grunn for ideen om «institusjonell rasisme» i politiet.
Det var akkurat denne ideen som fikk gjennomslag i Sverige – og som har gjort de kriminelle like høy og mørk som det har gitt svensk politi tilnærmet uoverkommelige problemer. Kriminelles rettigheter velter frem, mens politiet verktøykasse fylles opp av lover, direktiver og konvensjoner, ikke minst knyttet til menneskerettigheter.
– Min oppfatning er at de kontrollene som er gjort (de 14, red.), er gjort på steder og tidspunkter der det var gode grunner til å gjøre dem, sier Wiberg.
Juristene på sin side mener at det ikke i alle 14 tilfellene er gitt tilstrekkelige konkrete grunner.
Så kan en jo spørre seg hvordan politiet skal klare å hanskes med kjente og hardbarka gjengkriminelle, hvis de samme kriminelle skal få gehør for det de mener er trakassering fra politiets side? Hvordan skal politiet klare å utføre jobben sin? Skal de bytte ut våpenet på hofta med juridiske betraktninger, så de er sikker på at de ikke støter noen kriminelle?
Kanskje det er på tide med en åpen og ærlig debatt om hvilke erfaringer operativt politi sitter på – før krenkelseshysteriet overtar her også?
Ombudsmannen i Sverige har enda ikke avgjort klagen fra 30-åringen, og det er ikke gitt noen dato for når den kommer.