At venstre-høyreaksen i politikken langt på vei er død og begravet, viser det som utspiller seg både i Norge og Sverige. For nå går det meste i alle retninger hva gjelder konstellasjoner og samarbeid, og du kan stemme på det ene og ende opp med noe du knapt skjønte var en mulighet.
H+FrP+Sp=sant?
Nylig fortalte TV 2 at et nytt, bredt rødgrønt samarbeidsprosjekt ser mørkt ut for stortingsvalget til neste år. Det handler om at Senterpartiet (Sp) ser både til høyre og venstre, men det finnes en grense for hvor langt blikket faller. For Sp vil ikke ha noe regjeringssamarbeid med Sosialistisk Venstreparti (SV). Det er selvsagt en hodepine for Arbeiderpartiet (Ap), som nå kan settes på pinebenken av et Sp som enda ikke har fattet et politisk verdivalg. Er de et borgerlig eller rødgrønt parti?
Bakgrunnen for en eventuell regjeringskonstellasjon mellom Høyre, Fremskrittspartiet (FrP) og Sp handler om lokale erfaringer. Både ordfører i Stjørdal, Ivar Vigdenes (Sp), og Stranda-ordfører Jan Ove Tryggestad (Sp) forteller om utmerket samarbeid med de borgerlige partiene. Andre ser helst et regjeringssamarbeid med Ap. Samtidig begynner Sp å bli høy og mørk, noe partiet har all grunn til med en rekke gode meningsmålinger bak seg, da det ymtes frempå med at det nå ikke er et spørsmål hvem Sp vil samarbeide med, men hvem som vil samarbeide med Sp.
Kjøttvekta betyr fortsatt noe i politikken, men det er nok mange som opplever at småpartiene får for mye makt i regjering, slik som Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre i sittende Regjering og eventuelt SV, Miljøpartiet de Grønne (MdG) og/eller Rødt ved et regjeringsskifte. Men desto viktigere blir det for velgerne å få vite på forhånd hvem som eventuelt skal samarbeid med hvem. Hvis for eksempel Sp gjør et knakende godt valg og ender på 15 prosent eller over, kan det være et resultat av at mange trodde partiet ville gå til høyre – eller til de rødgrønne. Å gå til valg med et uavklart retningsvalg av typen «vi får se hva oppslutningen blir», bør være helt uholdbart.
Personlig mener jeg Christian Tybring-Gjedde (FrP) har helt rett nå han kommenterte TV 2-saken med at Sp, i alle fall grasrota i partiet, står betydelig nærmere grasrota i FrP enn Høyre – og dermed også milevis fra grasrota i SV, MdG og Rødt – og til dels Ap. Problemet med sistnevnte er at de i opposisjon er helt umulig å få tak på. Det vingles for mye, og de prøver seg på taktikken til Sp med å være avventende til hvem de egentlig vil gå i et eventuelt regjeringssamarbeid med. Samtidig kan det synes som om Ap har mer sammenfallende politikk, i alle fall på en del områder, med FrP enn Høyre. Og Høyre er blitt en skygge av seg selv i regjering. Det er mange som har påpekt at Høyre ble et mye dårligere regjeringsparti uten FrP. I beste fall kan Høyre tolkes som høyresiden, eller mer mot midten, av Ap. Så hjelper det selvsagt ikke på høyrepolitikk å tilfredsstille KrF og Venstre.
Derfor trenger en eventuell borgerlig regjering, som Tybring-Gjedde påpeker, Sp, og dertil et sterkt Sp og et sterkt FrP – rett og slett for å disiplinere Høyre. En borgerlig regjering inkludert KrF og Venstre trenger vi ikke, selv om Erna Solberg (H) vil tviholde på «alt og alle».
Likevel synes noen, for eksempel NTB, å ha bestemt seg for at Sp tilhører de rødgrønne, der også Rødt rasler med de politiske sablene med å hevde at de skal få avgjørende makt etter neste stortingsvalg. Stakkars Ap, og kanskje stakkars Sp.
Ikke skal det være lett for en stakkars velger heller. Som i Sverige.
Strammere innvandringspolitikk
Som kjent er Sverige annerledeslandet når det kommer til håndtering av koronakrisen og innvandring. Mens førstnevnte er en ny krise, er innvandringen en gammel krise – og den er farlig for den sittende Regjeringen, ledet av Socialdemokraterna (S) og Miljöpartiet (MP) med støttepartiene Liberalerna (L) og Centerpartiet (C). De to sistnevnte gikk for øvrig til valg i forrige runde på et borgerlig samarbeid.
Moderaterna (M, tilsvarende vårt Høyre) klarte ikke å komme til enighet for å danne ny regjering. Det kunne de klart hvis de hadde anerkjent Sverigedemokraterna (SD) som et «renhårig» parti, men «demokratiske» Sverige har også et «annerledes demokrati» enn sine nordiske naboer. I opposisjon har imidlertid M stilltiende anerkjent at SD har høy oppslutning på grunn av sin restriktive innvandringspolitikk. M har således smugtittet på SDs program og stjålet deres klær, i alle fall ytterklær.
Du merker det, du også? For det er da en smule merkverdig at norske Høyre og Moderaterna «plutselig» – og sammenfallende – begynner å ta til orde for en mer restriktiv innvandringspolitikk? Men også her halser de svenske sosialdemokratene etter sine partikolleger i Norden. Ap (for ikke å snakke om sosialdemokratene i Danmark) har for lengst strammet inn innvandringspolitikken, den er ikke så ulik FrPs, men de snakker med to tunger for ikke å tråkke noen på tærne. Löfvens S har derimot nektet å ta innover seg innvandringens konsekvenser – men nå skjer det ting.
Skrekken for S er at M skal vinne på SDs politikk, ja, kanskje M til og med tar SD inn i varmen. For med SD i en borgerlig regjering kan M skyve dem foran seg, slik som Høyre har gjort med FrP. Derfor sier nå like «plutselig» S at de imøtegår M på en rekke punkter i innvandringspolitikken.
2,3 prosent
Nylig møttes Migrasjonskomiteen, der alle Riksdagens partier er representert (ja, inkludert SD), til det som Expressen betegner som et «potensielt avgjørende møte». Det handler ikke minst om at komiteen skal legge frem sitt arbeid og konklusjoner i august, så tiden begynner å renne ut.
Noe av det mest «groteske» – i svensk kontekst – som er fremmet i innvandringspolitikken (hold SD utenfor), er da det for noen år siden ble luftet en idé om å sette et øvre tak på innvandringen, et såkalt «volummål». Det ble kort sagt et jævlig liv. Hvordan i himmelens navn kunne Sverige bli så rasistisk? Det var den daværende innvandringsministeren, Tobias Billström (M), som startet bråket med tanken om et volummål, da man allerede i 2012-2013 var kjent med at en innvandringsbølge var på vei til Europa. Flere og flere syrere og irakere var nemlig begynt å samle seg i Tyrkia. Legg om kursen i innvandringspolitikken til 2014-valget, rådet Billström. Til tross for rådet, valgte daværende statsminister Fredrik Reinfeldt (M) «de åpne hjerters vei». Billström ble sendt på kne av Reinfeldt og de fleste mediene, mens de øvrige partiene – hold fortsatt SD utenfor – «lærte» at bærekraftig innvandringspolitikk, det er fali’ det.
Men i 2020, også med folkevandringskrisen utløst i 2015 i bakhodet, har M igjen løftet frem volummål-ideen – og S er enig. Dette volummålet sier at Sveriges totale mottak av asylsøkere og flyktninger skal tilsvare Sveriges andel av befolkningen i EUs 27 medlemsland. Med Sveriges 10,23 millioner mot EUs 447 millioner (2019-tall) betyr det i underkant av 2,3 prosent. Det vil innebære et markant fall i innvandringen til Sverige.
Det påpekes også at man ønsker å fortsette praksisen med midlertidig opphold (som knapt fungerer der, som her).
Men, det er alltid et men, for ikke tro at man ikke fortsatt skal ha diverse unntak – og unntakene, eller «ventilen» som svenskene så pent kaller det, vil ikke bare bli kostbart, men også tilsi at innvandringsbildet flytter seg til et annet spor.
Den åpne ventilen
Med tanke på at flere og flere kommuner i Sverige erfarer at bosetting av asylanter og flyktninger legger et enormt press på kommuneøkonomien, der ikke minst spesielt trengende er en tilnærmet uoverkommelig utfordring, skulle man tro at det var mulig å realitetsorientere seg. Det gjelder for øvrig ikke bare i Sverige, jamfør for eksempel vår omtale av problemene med å få bosatt den irak-kurdiske familien med tre multifunksjonhemmede voksne barn i Norge.
Men S vil ha en ventil for spesielt trengende, for eksempel «svært syke». Det er litt av et signal å sende ut i verden, spesielt i disse koronatider.
Så har M virkelig mannet seg opp og gått inn for å begrense nyankomnes tilgang til velferdstjenester. S steiler, men de tør antakeligvis ikke annet enn å «utrede spørsmålet». I tillegg vil M fjerne unntaket fra forsørgelseskravet for familieinnvandring, men det nekter S på. I alle fall enn så lenge.
Så kan det være at M og S hadde klart å komme til enighet, men S styrer med Miljöpartiet – og de kommer aldri i verden til å godta dette. Hva gjør S da? Tusler de tilbake til M med et utvannet, intetsigende, meningsløst forslag som tilsier at alt blir som før – som en ventil på high speed?
Lukter vi regjeringskrise i Sverige?