Jeg, som andre som har uttrykt seg, er redd for konsekvensene av min/denne ytringen. Men jeg finner det presserende å formidle hvordan jeg oppfatter den situasjonen vi er oppe i nå.
Ja, det finnes rasisme i Norge. Til tider gir den seg ganske sterke utslag. Jeg har merket den rettet mot venner, bekjente og direkte mot meg selv.
Barndom uten behov for bistand
Da jeg var barn, vokste jeg opp på østkanten av Oslo. Det var ikke mye rasisme på østkanten i 70-årene. Men det var mye mobbing. Jeg ble mobbet. Jeg ble dyttet til, holdt utenfor, slått, skjelt ut både i det skjulte og åpenlyst.
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg ble utsatt for dette, men jeg ble oppfattet som annerledes. Jeg hadde strenge foreldre, fikk ikke lov til å være på fest eller henge ute ved senteret på kveldene. Fritidsklubben fikk jeg ikke lov til å nærme meg. Mye av min barne- og ungdomstid gikk med til trening, som krevde forflytning. Men jeg var aldri redd når jeg tok t-banen alene frem og tilbake til treningen. Ble aldri utsatt for noe som helst.
Retur fra treningen skjedde stort sett etter mørkets frembrudd. Dette var før mobiltelefonens tid, men aldri var det behov for å ringe hjem for å be om bistand eller hjelp.
– Hent meg!
Nå er jeg voksen, er gift, har barn og jobber. Oslo har forandret seg. Mobiltelefoner har vi også (alle) fått. Som mor har jeg flere ganger fått beskjed fordi noe har inntruffet. Noen er mer alvorlige enn andre:
«Mamma kom, xxx og xxx blir jaget av 10-12 stykker med balltrær»
«Er dette moren til xxx? Han har blitt slått ned og ranet»
«Mamma, kan du hente meg NÅ! Det er flere gjenger her som sier de skal banke oss opp»
Siste var en telefonoppringning fra fotballtreningen. Men jeg har mange flere eksempler.
Truet av ungdomsgjeng
En kveld, på vei hjem fra jobb satt jeg på t-banestasjonen og ventet på min bane da fire ungdommer kom mot meg. De var truende i adferden og fortalt hva de mente om «sånne som meg».
De rasistiske beskrivelsene de brukte om meg var vulgære og nedlatende. De var aggressive og jeg fryktet det vil tilstøte meg noe fysisk. Jeg holdt godt om mobilen min i lommen, enten for å slå fra meg med noe hardt i nødverge eller ringe etter hjelp hvis det var mulig.
Jeg oppførte meg så underdanig som mulig, og guttene gikk videre. Jeg ringte min mann og fortalt om opptrinnet. Han stod på perrongen da jeg kom hjem.
Ranet, «hore», forskjellsbehandling, hakekors
Sønnen til en av mine venninner kom hjem fra skolen uten jakke og sko. Han var ranet på vei hjem fra skolen.
Datteren til en annen venninne kom hjem gråtende fra skolen: hun var blitt kalt «hore» og truet med å bli banket opp hvis hun fortsatte å ha kjøttpålegg på brødskivene i matpakken.
Ytterligere en venninne (hun bor og kommer fra et kontinent langt fra Norge) var på besøk for noen måneder siden. Vi liker å titte i butikker, handle litt, ta en lunsj og skravle. Noe av tiden vi hadde sammen, ble brukt til shopping. I en av butikkene spurte min venninne om prisen på ett av plaggene. Jeg må fortelle leserne om at hun er en svært vellykket forretningskvinne. Svaret fra betjeningen var: «Den er veldig dyr, kanskje en annen butikk er bedre for deg?».
Så til noen av våre venner med barn på en barneskole i Oslo. Ett av deres barn har fått et hakekors malt på skoleskapet sitt, som også er forsøkt påtent ved flere anledninger. Hun er jødisk.
Rasisme
Mange år har gått siden min oppvekst på østkanten. Det skulle ikke så mye til før man ble stigmatisert på 70-tallet. Det skal ikke så mye til før man blir stigmatisert på 20-tallet heller. Det holder at du har ulik pigment (lite som mye pigment), ulik tro, ulik seksuell legning, ulik ….
Ja, rasismen eksisterer i Oslo. I hele byen. I alle folkeslag. Mot alle folkeslag.
Nok nå!
(HRS kjenner vedkommendes identitet, som har ønsket anonymitet for å skjerme barna. Hun forteller at hun tok til tastaturet etter å ha lest denne meningen i VG)