Det er knapt så man tror hva som faktisk foregår om dagen – og det blir verre og verre. Snart er det ikke én ting som ikke kan oppfattes som støtende eller rasistisk. Men, gud hjelpe, det fôrer trollet – vel og merke medietrollet.
Etter at alle tenkelige og utenkelige innfallsvinkler ble utbrodert da koronakrisen slo til, begynte både den ene og den andre journalisten og kommentatoren å gå tom – og publikum begynte å gå lei. Da ble Journalistisk Aktivistparti (JA) reddet av Black Lives Matter-bevegelsen.
Det er lite JA elsker mer enn rasismestoff, kanskje utenom metoo-kampanjen som jo også hadde deres etterlengtede sex-element i førersetet. Rasismestoff har nesten alt JA trenger, et offer og en – eller flere, ja kanskje grupper eller et helt folk (!) – av overgripere, svart (undertrykt) og hvit (undertrykker), minoritet og majoritet, god og ond, identitetspolitikk. Ingen trenger bevise noe som helst – man føler, tolker og opplever, haugevis med personlige tragedier som kan smøres med bred pensel, man kan trenge makta opp i et hjørne viftende med en skjebne, en journalists drøm! Det er ingen ende på hva og hvem en kan ta tak i.
Og det skjer. Hver dag. Det rammer vilkårlig og brer om seg. Vi skal alle sammen presses i en fold, og i den folden er det ikke plass til meninger som avviker fra det JA bestemmer. Og dette presset er det forsvinnende få som tør stå imot. Det kommer vi til å angre på.
Kebabnorsk
Nå er det Hans Geelmuyden som står i skitstormen. Hva er hans synd? Jo, han sa at det ikke er plass til kebabnorsk i hans reklamebyrå. At han også tok selvkritikk på at PR-bransjen er for «hvit», teller selvsagt ikke. Men kebabnorsk er et kjent begrep, det oppsto som fenomen for et par tiår siden, og benyttes ikke bare av «svarte». Det handler om importerte ord som blandes inn i norsk språk, altså det mangfoldet og den inkluderingen som så mange priser. Når journalister – og andre – tror at kebabnorsk er synonymt med «svarte», forteller det meg at de samme bor i et område med fravær av mangfold og inkludering.
En som ikke lot denne sjansen gå fra seg, er Umar Ashraf. Han er en person som lanserer seg selv som en med mange meninger og meningers mot. På ambisjoner.no kan vi også lese at han «er forfatter av boken Hvit PR (2016) og medforfatter i antologien Islamsk Humanisme (2016), folkevalgt i bydel Søndre Nordstrand gjennom Arbeiderpartiet, sitter i forsamlingen til Minareten, er aktiv i Minotenk, frilanser som journalist, og er en aktiv samfunnsdebattant og foredragsholder». Her kommer det også frem at «de som mente at jeg tok karriereselvmord med å uttrykke meningene mine tok feil».
Men om Ashraf lever av ytringsfriheten og med å gå i rette med de han ikke liker, islamkritikere for eksempel, så skal ikke andre ha de samme godene – uten å innrette seg etter hans standarder. Det endte i munnhuggeri mellom Ashraf og Geelmuyden på sosiale medier, ikke minst etter at Resett hadde skrevet om saken og der Geelmuyden gikk inn i kommentarfeltet for å, hold dere fast, påpeke feil i Resetts fremstilling.
Autoritær ekstremist
Kampanje.no forteller:
Geelmuyden påpekte i kommentarfeltet under Resett-innlegget at han ikke er blitt kalt rasist, og at han heller ikke har lagt seg flat for «kebabnorsk»-kommentaren. Det fikk Ashraf til å reagere. «Resultatet av at Resett skriver løgner om deg en lørdag morgen – du våkner til hatmeldinger» skrev Ashraf på egen Facebook-side hvor han også la med skjermbilde av hatmeldinger han har mottatt.
Ashraf kritiserte deretter Geelmuyden for å «tale med to tunger»:
– Det mest sjokkerende i det hele, er at Hans Geelmuyden ved Geelmuyden Kiese er inne i kommentarfeltet hos det rasistiske nettstedet og utdyper at han ikke har lagt seg flat for å snakke generaliserende om minoriteter, skrev Ashraf på Facebook.
– Jeg forsvarer ytringsfrihet, ikke Resett. I dette tilfellet korrigerer jeg feil i Resett, svarte Geelmuyden.
Ashraf svarte med å si at Geelmuyden støtter Resett sin virksomhet:
– Du virker helt upåvirket av at de går etter minoriteter med sin uredelige «journalistikk», du er bare opptatt av deg selv i en debatt om diskriminering og rasisme.
Hvorpå Geelmuyden svarte:
– Du fremstår som en autoritær ekstremist, og vil aldri lykkes med å sette munnkurv på meg. Lær deg vestlige verdier, og ikke misbruk dem.
Merk dere denne fremstillingen, for oppskriften er velbrukt og fungerer stadig: Jeg, minoriteten, liker ikke – i dette tilfellet – Resett. At de eksisterer gjør at jeg, minoriteten, får hatmeldinger. Da må det jeg ikke liker bort.
Tror Ashraf og JA at hatmeldinger bare er adresseres én vei? Men det teller kanskje ikke hvis noen i majoriteten får hat rettet mot seg, sånn i mangfoldets og inkluderingens navn? Og kanskje ikke alle blafrer med hatmeldinger i offentligheten som et annet aspeløv, rett og slett for ikke å gi slike en oppmerksomhet de ikke fortjener? Hvordan er det mulig å fremstille seg selv som den tøffeste gutten i klassen for i sekundet etterpå fremstille seg som et offer? Og mener alle i JA eller andre aktører at det er helt legitimt og legalt å hevde at noe eller noen er rasistisk – uten å fremlegge dokumentasjon eller på andre forklare påstanden?
Så når munnhuggeriet ender med at Geelmuyden sier at Ashraf «fremstår som en autoritær ekstremist», så må man rett og slett være enig. Om man tør tenke selv. For Ashraf vil sette munnkurv på Geelmuyden hvis han ikke beklager overfor han og holder seg unna Resett. Hva kaller vi slike med sånne holdninger? Er det forenelige med vestlige verdier, der Geelmuyden med fordel kunne sagt vestlige frihetsverdier. For det Ashraf gjør nå, er nettopp å misbruke den ytringsfriheten han selv lever godt av.
Men JA kan utrøttelig og ukritisk meske seg videre.
Uanstendig journalistikk
Nå håper selvsagt JA og andre aktivister at «hvit, mektig mann» skal knele og helst at PR-byrået hans går under. Slikt anser jo JA og andre aktivister som en seier. Hurra for ytringsfriheten! sier nå jeg, som også mediene lever godt av.
Dagens Næringsliv hev seg på og kontaktet kunder til Geelmuydens PR-byrå. Heller ikke VG lot en slik «sensasjon» gå fra seg.
Kundene rygget raskere enn raskt.
Ingen flere oppdrag fra LO: «Uttalelser fra Hans Geelmuyden står i sterk motstrid til de verdier vi i LO står for.» Hvilke verdier står LO for da?
Plan- og bygningsetaten var også oppskriftsmessig kritisk, og skal nå «legge inn i våre kontrakter at vi vil at tilbyderne skal kunne identifisere seg med Oslo kommunes verdigrunnlag. Vi jobber for mangfold og muligheter for alle, og ønsker at samarbeidspartnerne våre skal kunne stå for det samme». Mangfold og muligheter for alle? Hører de ikke selv at det bare er ord uten innhold?
Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektorater) «tar sterkt avstand fra fra Hans Geelmuydens uttalelser», og «Bufdir har ikke-diskriminering og mangfold som samfunnsoppgave, og uttalelsene strider med disse sentrale verdiene». Strider de virkelig mot disse verdiene, kanskje en forklaring hadde vært på sin plass?
Ikea likeså: «På Ikea ser vi mangfold og inkludering som det eneste rette. ( …) Uttalelsene Hans Geelmuyden har kommet med, er uakseptable og ikke forenelige med våre verdier».
Men skjønner ikke de samme at de utsettes for en komplett uanstendig journalistikk, der Geelmuyden presses inn i folden av JA i et forsøk på å ta fra han inntektene?
Norge er på et farlig spor. Hadde det ikke vært mer på sin plass å fokusere på hva Geelmuyden faktisk sier, og hva han faktisk mener? I «inkluderingens navn» verner vi om «et mangfold» som bidrar til forskjellsbehandling, for alle er ikke lenger alle. Det skaper lett slitasje og frustrasjon, ikke minst hos dem som har utfordringene tett på kroppen, svart eller hvit. Et skjevt ord, og du kan dingle i galgen, fordi noen føler og mener.
Kanskje enhver av oss skulle gjøre opp en status med oss selv og finne ut av hvilke frihetsverdier vi ikke er villig til å kompromisse på – uavhengig av avsender. Og i alle fall: slutte å mate medietrollet. Kanskje vi skulle ta en «Fredrik Solvang»: tenke mer på hva vi har å være stolt over.
