I disse historieløse tider der woke-bevegelsen stiller sine krav og der identitetspolitikken synes grenseløs, er det ikke minst krevd at statuer og malerier skal fjernes eller i det minste «settes i kontekst». Denne konteksten synes å være at det skal ledsages av «fortellinger» om hvilken rasist eller kolonist den eller de var, men at man i datiden ikke visst bedre. Til dette har jeg bare én ting å si: du burde fulgt bedre med på skolen, alternativt: repeter historie. Dét er «konteksten» som mangler.
For skal du vinne fremtiden, må du kjenne fortiden.
Lær historie
En av statuene som tilsynelatende vekker slik harme er Winston Churchill på Parliament Square i London. Black Lives Matter-bevegelsen har krevd at den må fjernes, da påstanden er at Churchill var slavehandler.
Den britiske tenketanken Policy Exchange har nå fått utført en undersøkelse om hvordan det britiske folket tenker om landets historie og sin store helt. Den avdekker at BLM er i utakt med folket, for hele åtte av ti ønsker at Churchill-statuen blir stående. Den klare støtten går på tvers av aldersgrupper. Nesten like mange (75 prosent) er bekymret for politiets mulighet til å beskytte utsatte statuer.
I tillegg er de bekymret for omskriving av britisk historie.
Nærmere syv (69 prosent) av ti sier de er stolte av Storbritannias historie som helhet, mens under to (17 prosent) sier den er noe å skamme seg over. Nesten det samme (65 prosent) mener det er urettferdig å dømme fortidens mennesker etter dagens standarder.
Nærmere åtte (77 prosent) av ti mener vi bør lære av historien heller enn å omskrive den.
Bare to (20 prosent) er enig i at vi bør stille spørsmål ved hvordan vi ser på britisk historie og ikke lenger anerkjenne hendelser som en suksess, hvis det forårsaket personlig elendighet eller lidelser.
Og åpenbart er jeg mer i takt med det britiske folk enn BLM, for de spurte er også bekymret for at de unge ikke lærer nok historie, eller ikke godt nok, til å ta verdivalg over samtidsspørsmål, slik som for eksempel riving av statuer. 60 prosent mener de unge må studere historie som GCSE (General Certificate of Secondary Education).
Kulturkrig
Historie betyr noe på alle nivå av samfunnet, fastslår tenketanken, for hvordan vi tolker fortiden påvirker våre politiske valg. De siste ukene har derimot historien kommet i søkelyset som en ny kulturkrig, startet av de politiske ytterkantene, som har fått direkte på politisk korrekte institusjoner. Mange kan nå ikke raskt nok distansere seg fra kontroversielle sider av fortiden.
Policy Exchange ramser opp:
The Bank of England – skal foreta en grundig opprydding i samlingen sin av bilder tidligere guvernører og styremedlemmer for å forsikre seg at ingen hadde noe med noe med slavehandel å gjøre. Hvis så, rett i søpla.
The Rugby Football Union – gjennomgang av fansen sang «Swing Low, Sweet Chariot», antatt forfattet av en svart slave, Wallace Willis, på midten av 1800-tallet.
The Tate galleries – vurderer å skifte navn fordi de er oppkalt etter Henry Tate som tjente en formue som sukkerraffiner, som igjen er et kjent som et arbeidssted med slaver – selv om Tate selv verken var slaveeier eller slavehandler.
Universiteter – «avkolonisering» av lærebøker.
Diverse offentlige myndigheter – vurderer å fjerne statuer fra offentlige steder.
Andre institusjoner – eksempelvis the National Trust (en organisasjon som arbeider for å bevare uberørte naturområder og historiske bygninger i England, Wales og Nord-Irland) vurderer hvordan de skal fjerne koblingen til tidligere tiders urett.
Dette skjer over hele linjen, både raskt og i et betydelig omfang, alt for å forsikre seg om at en ikke var på «feil side av historien», påpeker tenketanken. Og det er helt sikker velmenende, men det skjer uten en skikkelig offentlig debatt og handlingene er heller ikke politisk fundert.
Det er ikke bare smått utrolig, det er absurd. Men den som tar til motmæle offentlig, blir raskt hengt i den moralske galgen.
Arvesynd
Som kjent skjer det ikke bare i Storbritannia. Her på berget har vi hatt våre BLM-demonstrasjoner, etter mal fra det ellers visstnok så forhatte USA, og disse såkalte «antirasistene» hylles – til tross for at mange av dem heller burde lært alminnelig folkeskikk sammen med historieundervisning. For ikke å snakke om at denne «aksepten» for utilbørlig atferd, kanskje inkludert hærverk og vold, da politiet kvier seg for å gå inn i konfronterende situasjoner, lett kan eskalere. Når voldsmonopolet trues, trues demokratiet.
Statuen av Winston Churchill på Solli Plass i Oslo er blitt vandalisert. Yasmin Zannachi mener den må fjernes fordi Churchill mente den «hvite rasen var overlegen». Bedre er det visstnok ikke med Ludvig Holberg på Nationaltheatret, for han skal ha «investert stort i slavehandel». Bort med dem fra «våre gater», sier Zannachi, som selv har opprinnelse fra Marokko. Kanskje Zannachi skulle ta med seg litt av engasjementet sitt til Marokko, som bedrev slavehandel og slaveri i stor stil – både før og etter britene, heller enn å prøve å omskrive historien om Norge som kolonimakt og dermed vår «aktivitet» som slavehandlere.
At denne steinrøysa i nord i 434 år (til 1814) var i forening med, eller kanskje rettere: underlagt, Danmark, der vi knapt hadde noe vi skulle ha sagt, verken administrativt, økonomisk eller kulturelt, er det noen som nekter å ta innover seg. Vi skal knele og unnskylde oss for noe vi ikke hadde makt til ikke å være med på. Å kalle Norge en kolonimakt er ikke bare historieløst, men det krever overdreven fantasi – og en eksepsjonell evne til å se helt bort fra konteksten.
Men enda verre er det å gå etter enkeltpersoner for tolkning av meningene deres, slik som kampanjen mot Hans Geelmuyden. Bedre blir det ikke av at Geelmuyden unnskyldte seg, selv om man har forståelse for manglende standhaftighet når en står i fare for å miste levebrødet. Men det var ikke nok for Ikea, som har valgt å avslutte samarbeidet med PR-byrået Geelmuyden Kiese. Men for Ikea handler det nok mer om dårlig samvittighet overfor egen fortid, da det er velkjent at Ikea-grunnlegger Ingvar Kamprad var en aktiv nazist. For Ikea gjelder det derfor å være ekstra, ekstra for mangfold og inkludering, som en slags evig botsgang for gamle synder. Men det er åpenbart ingen Ikea-nøkkel for å tilgi Geelmuyden, slik kundene har tilgitt Kamprad.
For noen dager siden twitret en svensk kvinne et betimelig spørsmål:
Har jeg forstått det riktig at noen grupper kan, av sosioøkonomiske grunner, ikke holdes ansvarlige for sine egne handlinger, mens vi andre derimot bør stilles til ansvar for hva våre antatte forfedre har gjort for lenge siden, lenge før vi selv ble født?
Ikke bare er utviklingen trist på alle måter, men den tar også fra oss livets letthet. Selv humor skal tas på dødsens alvor. Jeg tenker for eksempel på professor Svein Larsen ved Universitetet i Bergen som har et forskningsprosjekt om turisme, der nærmere alle tyskerne i hans undersøkelse hevder at de ikke ser på seg selv typiske turister. Larsen kom med følgende vits: «They (Germans) were here before, and now they sneak back in.» Det gikk hardt inn på en tysk tilstedeværende student, som opplevde vitsen som en krenkelse – og fikk en beklagelse fra instituttlederen.
Den aktuelle studenten må gjerne oppføre seg som et snowflake, men instituttledelsen må vite bedre. Det kan være at denne frykten for å være «på feil side av historien», viser at det var nettopp det en var.