HRS har tidligere sett nærmere på prosessen som har pågått i det som nå etter kommunesammenslåingen er Senja kommune, for å få bosatt en irak-kurdisk familie med tre multifunksjonshemmede «barn» (nå 19, 21 og 23 år).
Etter flere år med politisk debatter og en særdeles aktivt, for ikke å si det aktivistisk, lokalavis (Folkebladet) kulminerte saken i kommunestyret 18. juni: det ble flertall for å si nei til bosetting i Senja kommune.
Men helt inn i dette møtet prøvde «de gode», anført av SV, å argumentere for bosetting. Hjerte, hjerte lød det, samtidig som de mente at man måtte få staten til å ta regningen. Derfor skulle kommunestyret stemme for bosetting, så ville nok pengene komme. SV-ere i drømmeland, var mitt svar.
Og det er nettopp dét som er problemet med innvandringsliberale. De klarer ikke å ta innover seg realiteter og fakta, det fordømmer de som fake news, konspirasjonsteorier og unyansert.
Nå har imidlertid SV fått svar – og jeg vil anta mange i Senja kommune trekker et lettelsens sukk over at det ikke ble bosetting, også blant dem som stemte for. For regningen vil ikke staten ta.
Katrine Boel Gregussen (SV) stilet følgende spørsmål:
SV har igjen blitt kjent med et tilfelle hvor personer med nedsatt funksjonsevne ikke blir bosatt, fordi ingen kommuner vil ta de imot. Vil statsråden snart ta sitt ansvar for ikke-diskriminering og likestilling av funksjonshemmede på alvor, og bedre de økonomiske støtteordningene til kommuner ved bosetting?
Statsråd Guri Melby (V) svarte slik statsråder har for vane å svare – med masse ord uten direkte mål og mening. I sum er svaret:
Vi har gode økonomiske støtteordninger til kommuner som bosetter flyktninger. De varer i fem år. Vi har er god måloppnåelse for bosetting, men for noen kan ventetiden bli for lang. Vi innhenter nå mer kunnskap.
Om ikke annet kan kanskje statsrådens svar bidra til litt mer realitetsorientering hos spesielt trengende politikere? Og da for hele kommune-Norge.