Bakteppet for denne saken er at justispolitisk talsperson og eks-justisminister, Per-Willy Amundsen (FrP), høstet storm da han søndag la ut en status på Facebook om at politiet oftere stopper «svarte», som det i disse BLM-tider er blitt legitimt å si igjen, på gata.
«Rotte» og «søppelmenneske»
MSM (mainstream media eller de tradisjonelle etablerte mediene) grep tak i saken, ikke minst fordi mange tolker statusen som rasistisk, men kanskje vekket den ekstra MSM-interesse fordi en skuespiller, Per Kjerstad, med samme hjemkommune som Amundsen, flesket til med følgende kommentar:
Kjerstad har fjernet denne kommentaren, kanskje på grunn av interesse fra MSM, og til TV 2 beklaget han «såpass barnslig og voldsom retorikk», men at han tenkte at en slik verbal kraftsalve fra en nordlending til en annen ville passere. Selv om Kjerstad på nordnorsk vis (jeg er for øvrig nordlending selv) prøvde å uttrykke sitt standpunkt i saken, så er det åpenbart at det ikke er saken det tas tak i, men personen.
Når det er sagt, så skal det sies at Kjerstads kommentar langt fra var den styggeste. Man kan være enig eller uenig i Amundsens status, det er ikke poenget her. Fokuset mitt har vært hvordan folk uttrykker sitt ståsted, og da særlig de som selv mener de er «gode mennesker», altså de som fremhever seg selv som både human, inkluderende og forståelsesfull. Etter å ha fulgt dette kommentarfeltet siden statusen ble lagt ut, har det resultert i hakeslepp mer enn én gang. Det kan også synes som der er flere enn Kjerstad som har kommet på bedre tanker, kanskje etter medieoppslagene, og slettet sine kommentarer.
Men la oss for eksempel ta denne:
Vedkommende får blant annet følgende respons:
Denne personen har også lagt ut følgende selvstendige status:
Hvis du lurer på hvorfor vi har sladdet disse, er det rett og slett fordi vi mener de bør beskyttes mot seg selv. Så tror ikke vi at Amundsen lar slike kommentarer gå nevneverdig innover seg, politikere flest er vant til å stå «skitstormer», ikke minst på betente politiske tema.
Men så vet kanskje mange at Amundsen er gift og har barn. Hva tenker så kone og mor om en slik omtale av sin ektefelle og barnets far?
Farlig
Da vi tar kontakt med kona, Gry-Anette Rekanes Amundsen, skjønner vi raskt at hun har registrert kommentarfeltet for lenge siden. Hun er nedstemt.
– Hvilke rollemodeller er dette for barn, spør hun oppgitt.
Men før vi lar henne fortsette, fyrer vi av det uunngåelige spørsmålet, som nok også mange av kommentatorene vil «gjemme seg bak»:
– Men stiller ikke Per-Willy Amundsen seg selv laglig til hoggs ved kraftfulle salver og sterke meninger?
– Sak! kommer det prompte fra Rekanes Amundsen, og fortsetter:
– Per-Willy har sterke meninger og meningers mot, men han holder seg til sak. Han fyrer ikke løs på enkeltpersoner med …
– Men her peker han jo på en bestemt gruppe?
– Jeg skal ikke forsvare Per-Willy, det greier han selv, men hvis det er bestemte grupper i samfunnet som utmerker seg på et eller annet vis eller har bestemte behov, så er det virkelig politikernes plikt å synliggjøre dette nettopp for å kunne sette inn effektive tiltak. Jeg er politiker selv (også for FrP, red.), så dette kjenner jeg godt til, men derfra til å komme med slike personkarakteristikker av politikere er ikke bare nedrig, det er farlig, fastslår Rekanes Amundsen overfor HRS.
– Ikke minst er det farlig for barn. Her lærer vi barna våre, også på skolen, at vi skal være snille med hverandre, være greie med hverandre, ikke kalle hverandre stygge ting – og så oppfører voksne folk seg som dette. Hvordan skal vi forklare det til barna? Hvordan skal jeg føre en samtale med vår 9-åring om at pappaen hans får de mest nedrige karakteristikker fordi andre voksne er politisk uenig med han? Det må gå an å være politisk uenig og holde et visst anstendighetsnivå – og det gjelder uansett politisk ståsted. For hva slags samfunn vil vi ha? At det «er greit» at folk på den såkalte høyresiden får slike karakteristikker? Hva tror de vår sønn vil tenke når voksne mennesker mener at han faktisk aldri burde vært født? sier hun med referanse til ønsket (over) om at Per-Willy Amundsen er barnløs eller steril.
Hun forteller at enn så lenge har de kontroll med hva sønnen bedriver på internett, men om ikke lenge vil det bli langt vanskeligere. Dessuten møter han andre barn i skolegården som har hørt og sett langt mer enn han.
– For kort tid siden kom han hjem fra skolen og fortalte at «det står mye om deg og pappa på internett». Det hadde han blitt fortalt av andre barn. Jeg fikk helt vondt i magen. For én dag vil han se det selv. Vil venner trekke seg unna? Hva vil møte han på skolen i framtida? Og jeg frykter for at voksne av politiske grunner vil ha problemer med å forholde seg til han som en helt uskyldig gutt, sier hun.
– Er alt lov? Er vi fritt vilt? Går det noen grenser?, spør Rekanes Amundsen.
Holdninger
Hun forteller at hun reagerte spesielt på kommentarene om «rotte» og «søppelmenneske» fordi hun sjekket bakgrunnen til vedkommende.
– Jeg ble sjokkert. Vedkommende jobber nemlig i Bufetat. I Bufetat! De som ansvaret for det statlige barne- og familievernet, sier Rekanes Amundsen.
HRS har sjekket, og det er riktig nok (hvis ingen har hacket profilen til vedkommende). I tillegg til å jobbe i Bufetat, så er vedkommende medlem av partiet Venstre.
– Så oppgitt ble jeg, at jeg sendte vedkommende en privat melding på Facebook.
Rekanes Amundsen har gitt HRS tilgang til meldingen hun sendte, den lyder som følgende:
Hei.
Du kjenner ikke meg, men jeg er kona til Per-Willy Amundsen. Jeg bare lurer på hvordan du tenker når du mener at vår gutt på 9 år ikke burde vært født? Hva tror du han vil føle når han om noen år leser dine kommentarer om at hans far er en ondskapsfull rotte og et søppelmenneske?
Jeg ser du jobber på Bufetat. Er det innenfor veilederen til Bufetat at deres ansatte har slike holdninger til andre mennesker? Der de håper at de er sterile, barnløse, at de er rotter og søppelmennesker, hvilket menneskesyn ønsker Bufetat at sine ansatte skal ha? Det er tross alt Bufetat som er med på å plukke ut trygge omsorgspersoner som skal gi trygg oppvekst til barna. Er det da greit å videreføre slike holdninger om andre mennesker? Hva mener du selv? Hva ville du tenkt hvis noen skrev slike ting om din familie? Hvordan ville du forklart slike kommentarer for en gutt på 9 år?
Ser frem til å høre fra deg.
Mvh Gry-Anette Rekanes Amundsen, kone og mor
Så skulle en jo tro at vedkommende hadde meningers mot til å svare, men slik ble det ikke. Vedkommende blokkerte heller Rekanes Amundsen fra sin Facebookprofil.
HRS har prøvd å få (telefonisk) kontakt med vedkommende, uten å lykkes.
Skjevhet
Det er forstemmende at så mange plutselig glemmer «barns beste», et argument som mange av de samme løftet høyt fram når det gjaldt å hente en IS-mor og hennes barn tilbake til Norge, da det ene barnet angivelig var dødssyk. Utviklingen i denne saken sier også mye om hvor vi er havnet i det offentlige ordskiftet, kanskje særlig på sosiale medier. For i samme kommentarfelt hos Per-Willy Amundsen kommer det frem at det er flere som har rapportert Amundsens status til Facebook som «hatefull ytring», men jeg registrerer ikke at noen av de andre kommentarene – som må kunne kalles hatefulle – blir rapport.
Denne «skjevheten» synes å være systematisk, og den gjenspeiles også i MSM.
For hvem er det som har størst tilbøyelighet til å melde, for ikke å si politianmelde, hatkriminalitet? Ser vi på politiets statistikk over anmeldt hatkriminalitet i Oslo i 2019, fremkommer at av totalt 278 forhold, sorterer om lag seks av ti (58 prosent) av slike anmeldelser under «etnisitet». Ca. to av ti sorterer under religion (17 prosent, der for øvrig alle saker er knyttet til islam) eller LHBT (lesbisk, homofil, bifil og trans, 20 prosent), mens det er få under de to øvrige kategoriene: nedsatt funksjonsevne (3 prosent) og antisemittisme (2 prosent).
Men så kan grunnene skli over i kategoriene. Politiet viser selv til at ukvemsord kan rettes til en utlending generelt (etnisitet), som deretter kan bli etterfulgt av vedkommendes religion, som eksemplifiseres med: «Dere muslimer er rotter som burde vært tatt av dage hele gjengen».
For spesielt interesserte er det bare å ta en nærmere studie av denne statistikken, der man raskt mistenker «hvem» som har størst tilbøyelighet til å anmelde. Men en slik tilbøyelighet blir neppe diskutert i MSM, hvis det ikke kan tjene minoriteter. Så vil sikkert noe replisere, men det er jo bare å anmelde! Her tror jeg ulike forhold kommer inn. For det første vil mange ikke ta seg nær av ukvemsord eller personkarakteristikker, og slik sett faller det dem ikke inn at de kan, eller kanskje bør, anmelde. Andre mener kanskje at slike saker ikke har noe hos et allerede overbelastet politi å gjøre, mens atter andre ikke ser hensikten med slike anmeldelser. Men en langt «farligere» grunn, er de som ikke anmelder av frykt for konsekvenser. HRS sitter på flere saker der «hvite» foreldre ikke tør anmelde, eller der deres barn/ungdom trygler foreldrene om ikke å anmelde, fordi de er redde for represalier fra overgriperen eller rettere sagt: overgriperne. Felles for disse sakene er at overgriperne er typisk ikke-vestlige, som dermed igjen kan føre til beskyldninger om rasisme. I tillegg frykter de at uansett anonymisering fra vår side, så kan kanskje noen likevel kjenne historien igjen.
MSMs skjevhet i hvilke saker de velger å vektlegge, eller rett og slett ser bort fra, er også en del av dette bildet. For eksempel var det ikke så mange medier som valgte å fortelle om det groteske drapet i Sverige der en ung kvinne ble drept, fikk skåret hodet av og der morderen, eks-kjæresten, oppbevarte hodet i en bag i klesskapet. Ble saken for sterk? Eller handler det om at morderen var innvandrer? MSM har også i årevis benektet den økende ungdomskriminaliteten, ikke minst i Oslo, og fremhevet at kriminaliteten går ned. Nå vet de kanskje bedre, men ikke mange slike saker følges opp. De vet også at statistikk og meningsundersøkelser enkelt kan «tilpasses», og det på forskjellig vis. For eksempel het det i ingressen til Aftenpostens leder 13. juni at «Erkjennelsen av at innvandrere i Norge diskrimineres, er viktig», og deretter:
Men på ett felt har det skjedd en tydelig holdningsendring de siste årene, skal man tro undersøkelsen (Integreringsbarometeret, red). Nordmenn har fått øynene opp for at diskriminering av innvandrere forekommer. Andelen som svarer «i stor grad» på dette spørsmålet, er tredoblet fra 2013 til 2019. Tar man med dem som svarer «i noen grad», er 84 prosent av befolkningen enige om dette faktumet.
Tror så ikke Aftenposten, og alle andre, at det som blir mye omtalt, også er det som fester seg hos folk? Er det ikke derfor problematiske sider ved innvandringen i størst mulig grad holdes utenfor MSMs dekning? Og hvis dekningen i tillegg er skjev, kan den lett ledes i én retning? Er det ikke derfor MSM og en rekke politikere misliker alternative medier og ikke minst HRS?
HRS har aldri lagt skjul på at vi tar opp de problematiske sidene av innvandringen. Tvert om, det var derfor HRS ble stiftet, rett og slett fordi ingen andre gjorde det. Hvis noen tror det er en «behagelig rolle», så prøv noen dager i våre sko. Men sannheten synes å ha blitt at fakta er rasisme.
Kanskje vi skulle diskutere mer fakta, som også har sine ulike tolkninger, heller enn å sette karakteristikker på hverandre?