Nettavisen har gjennomgått dommene mot mindreårige som ble avsagt i Oslo tingrett i 2019. Det er snakk om 58 dommer med totalt 84 domfelte under 18 år. Syv av disse var jenter.
Overrepresentasjon
I de 58 dommene ble tre personer dømt for voldtekt, 33 personer ble dømt for ran og 41 personer dømt for vold, og 24 personer ble dømt for vold eller trusler mot politi og andre offentlig tjenestepersoner. Det betyr at flere av de domfelte er dømt for flere forhold og kanskje også i flere rettssaker.
Av 84 domfelte var det 73 personer med innvandrerbakgrunn (hvis Nettavisen gjetning ut fra navn er riktig, de har benyttet Forebears). 68 av disse navnene har røtter i Afrika eller Asia, to fra andre land i Europa, én fra Latin-Amerika og to har navn som de ikke har klart å plassere. 11 har navn som helt eller delvis stammer fra Norge.
Nesten alle domfelte bor på Oslo øst. Bare tre av de domfelte hadde i dommen oppgitt adresse på Oslo vest.
21 av de 84 domfelte måtte sone en fengselstraff (ubetinget fengsel). Fem av disse var under 18 år da de ble domfelt. Betinget fengsel ble gitt i 13 tilfeller, mens 37 ble idømt samfunnsstraff. Resten ble idømt ungdomsstraff.
Men som Nettavisen presiserer, de domfelte ungdommene i Oslo tingrett er bare toppen av isfjellet. De fleste under 18 år som begår straffbare handlinger, får sine saker avgjort utenfor domstolen. De færreste ender med tiltale. De under 15 år får påtaleunnlatelse.
Mye tyder på at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i ungdomskriminaliteten i Oslo, noe som vi vet fra før ut fra andre studier og statistikker. Det kom også frem i februar i år etter at Fremskrittspartiet stortingsgruppe spesialbestilte statistikk hos SSB, selv om den ikke bare handler om ungdomskriminalitet. For gruppen 15-24 år het det følgende (mi uthev.):
«I de nye tabellene har unge mannlige innvandrere samlet sett en rate på 580 siktelser per tusen innbyggere, mens den tilsvarende raten for norskfødte med innvandrerforeldre er 600 per tusen. Begge deler utgjør en overrepresentasjon på over femti prosent i forhold til øvrig befolkning, der raten er 380 siktelser per tusen menn i alderen 15-24 år.
For personer bosatt i Oslo er forskjellene mellom de med innvandrerbakgrunn og øvrig befolkning enda større.»
Her kom det for eksempel fra at andregenerasjon somaliere, altså født i Norge med somaliske foreldre, i Oslo hadde en overrepresentasjon på 12,6 ganger for siktelser for vold og mishandling.
Men de tradisjonelle mediene var ikke veldig interessert i disse oppsiktsvekkende tallene.
Beklager, unnskyld!
Nettavisens artikkel er lang, og er den første i en artikkelserie om ungdomskriminalitet får vi vite, men der fremtoning ikke er til å ta feil av: beklager, unnskyld, at vi skriver om dette, men det er jo viktig.
Derfor er da også nestleder i Antirasistisk senter, Ervin Kohn, på plass med en advarsel om ikke å analysere tallene rasistisk.
– Fallgruven er hvis analysen av tallene er rasistisk. Hvis du trekker slutningen at minoritetsungdom har en større tilbøyelighet til kriminalitet på grunn av sin etnisitet, da går du i rasistfella, sier Kohn.
Det er også viet plass til politiinspektør Rune Solberg Swahn, leder for Felles enhet for forebygging ved Oslo politidistrikt, som forteller at «Forskningen nevner noen risikofaktorer for kriminell atferd, blant annet fattigdom, trangboddhet, skolemestring og utenforskap», og at de aller fleste i Oslo har ingenting med politiet å gjøre.
Deretter er det spesialrådgiver Kjetil Friisø Ramborg ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Han viser blant annet til «at ungdomskriminalitet og ungdomskulturer i opposisjon til storsamfunnet eksisterte lenge før dette ble knyttet til innvandring» og peker på sosiøkonomiske forhold.
Merkelige greier dere, at det ikke er noen som mener noe annet?
Men det er det faktisk, bare at Nettavisen ikke fant plass til det. For på Christian Tybring-Gjeddes Facebook-side kommer det frem at journalist Kjetil Bortelid Mæland ikke ønsket å bruke noen av Tybring-Gjeddes sitater eller opplysninger – han hadde nemlig snakket med «noen andre». Og «slike andre» har en mistenkelig evne til til å være enige om at sola skinner til tross for at det beviselig regner.
Nei, ikke hudfarge og etnisitet …
Nettavisen mener selv at de har beveget seg inn i et minefelt, derfor insisterer de – dertil i egen sak – om at vi «må tørre å snakke om koblingen mellom integrering og ungdomskriminalitet». Men det stopper ikke der, for resten av tittelen er «men hudfarge har ingenting med saken å gjøre».
Selvsagt har det ikke noe med hudfarge å gjøre, selv om hudfarge er brakt opp som et krigstema i Black Lives Matter-kampanjen (BLM), men Nettavisens journalist Carina Alice Bredesen (som for øvrig påpekes er «født og oppvokst i Oslo øst») presisering av hudfarge er misvisende. For hudfargen bestemmer du ikke, men hudfarge forteller gjerne noe om din bakgrunn – og den kan igjen si noe om den kultur og praksis som du bærer med deg. Og det er her vi kommer til «etnisitet». For kultur og tradisjoner betyr nemlig noe, og det er akkurat det som er grunnlaget for integrering.
Det skjønner kanskje Nettavisens journalist også, men hun gjør et mislykket forsøk på å gjøre begrepene litt mer «spiselig»:
Hvorfor skal hudfarge og hvorvidt du heter Mohammed eller Nils, eller hvorvidt mora di går med skaut og foretrekker Al Jazeera framfor Dagsrevyen på TV, ha noe som helst å si i debatten om hva vi kan gjøre for å forebygge bølgen av ungdomskriminalitet som skyller over Oslo i 2020?
Svaret mitt er at etnisitet og hudfarge selvsagt ikke har noe som helst å si, men at det å befinne seg i en kulturell spagat i aller høyeste grad er noe våre politikere bør ta stilling til når de skal utforme politikk som skal «ta knekken på ungdomskriminalitet». (min uthev.)
Hvordan i all verden skal våre politikere ta stilling til en «kulturell spagat» når MSM gjør alle mulige krumspring for nettopp ikke blande inn etnisitet? En annen faktor er at det kan ha stor betydning om «mora di går med skaut (hijab, red.) og foretrekker Al Jazeera framfor Dagsrevyen» når vi snakker integrering.
Rasismeangsten
Man kan være så svart som bare det og bli oppfattet som helnorsk – fordi hele din kulturelle fremtoning og praksis er identifiserbar som norsk – eller motsatt. For en del innvandrere og deres barn, særlig de med ikke-vestlig opphav da våre kulturer er så vidt forskjellig, er det imidlertid ikke bare viktig å videreføre «egen kultur» men like viktig å avvise «norsk kultur».
Dette ender gjerne i den klassiske debatten om integrering versus assimilering, men å nekte for at også importerte negative kulturelle trekk og tradisjoner eksisterer, det blir rett og slett for dumt. Vi vet at for eksempel vold, også som del av barneoppdragelsen, er langt mer utbredt i en rekke av de landene vi har innvandring fra enn i Norge. Det betyr selvsagt ikke at alle i disse landene bedriver vold, like lite som overrepresentasjon i statistikken betyr at «alle» i aktuelle grupper gjør det. Det er banalt å presisere dette, men nødvendig siden innvandring er gjort til et slikt politisk betent tema – som vi som nasjon kan takke oss selv for, nettopp fordi vi har har utviklet en slik berøringsangst for fakta. Derfor har vi heller ingen gangbar politikk på området.
Å påpeke at etnisitet kan være en forklaringsvariabel for kriminalitet er ikke rasistisk, til tross for hva Ervin Kohn måtte mene. Det er en tåpelig ende for Nettavisen å starte sin serie på. Det råere og voldsommere kriminalitetsbilde er ikke i nærheten av ungdomskriminaliteten før innvandringen (og ikke hvilken som helst innvandring heller), ikke minst handler det om en markant endring i holdningen til politiet og det unevnelige: islam. Tidligere var heller ikke fattigdom, trangboddhet, skolemestring og utenforskap «legitimt» for å utføre kriminalitet, selv om de alle kan være aktuelle variabler. Men nå benyttes de mest for å bortforklare, ikke forklare. Dessuten, «før i tiden» ble foreldrene ansvarliggjort for barns kriminelle gjerninger, i dag «forstår» vi de samme foreldrene nettopp ut fra for eksempel fattigdom og trangboddhet. Men hvem vil se nærmere på disse foreldrenes prioriteringer? For eksempel knyttet opp til de enorme pengesummene som årlig sendes ut av Norge av privatpersoner til privatpersoner? Eller deres manglende evne til å sysselsetting?
Nei, la oss «fortsette» med å gjøre det vi er i full gang med, også som et resultat av BLM, å diskreditere norsk politi, for eksempel ved å henge dem ut for å bedrive etnisk profilering. Politiet er dessverre for hardt presset av «offentlighetens moralske voktere» – og her er gammelmediene i første rekke – til å ta til motmæle. Men operativt politi sitter på erfaringer som tilsier at de gjør som de gjør, det er derfor ikke rettferdig å koble etnisk profilering til rasisme. Selvsagt kan det oppleves som plagsomt, ja endog ydmykende, for dem det gjelder, men en slik stigmatisering klarer jo aktuelle grupper å stelle i stand selv. Men det må vi også tie om?
Beklager Nettavisen, dere tror nok selv dere er «tøffe», men da må dere ta av filttøflene.
(Illustrasjonsbilde: HRS)