For en tid tilbake hadde NTB en melding om en norskpakistaner som ble dømt til 2,5 års fengsel for barnebortføring. Meldingen ble ikke gjengitt av mange medier, men Document.no fanget den opp. NTBs beskrivelse var så oppsiktsvekkende at vi har kontaktet både Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett, og fikk begge dommene og vil gjengi deler av dem her. Tingrettens dom er datert 6. februar 2020 og lagmannsrettens dom 26. juni.
Tiltalen
Statsadvokaten i Rogaland tok i januar i år ut tiltale mot en far for overtredelse av;
Straffeloven § 261 annet ledd, jf. første ledd for alvorlig å ha unndratt en mindreårig eller holdt denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse hadde den mindreårige boende fast hos seg, eller holdt tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndro den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse hadde foreldreansvar.
Omsorgsunndragelsen er grov fordi det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.
Grunnlag: Fra 26. juli 2018 og til dags dato, har han holdt og holder han fremdeles sønnen født i 2012, og datteren født i 2014, ulovlig tilbake i utlandet uten samtykke fra deres mor som bor i Norge og som etter avtale hadde barna boende fast hos seg. Han har dermed holdt barna unna mors omsorg. Omsorgsunndragelsen anses som grov fordi det blant annet legges vekt på varigheten og at unndragelsen skjedde til et annet land.
Giftet seg med 14-åring
NTB kaller uriktig mannen «norskpakistaner». Det korrekte er at han er afghaner og tilhører det såkalte Hazarafolket som er et persisktalende sjiamuslimsk folkeslag som lever i høylandet i Afghanistan og Pakistan. Etter å ha flyktet fra Afghanistan til Pakistan, kom han til Norge i 2003. Han ble norsk statsborger i 2010.
Mor skal være født i 1995, og er opprinnelig fra den nomadiske byen Quetta i Pakistan, som for øvrig er hjembyen til Hadia Tajiks familie. Mor giftet seg med tiltalte i Pakistan i 2009. Da var hun 14 år, altså er ekteskapet ikke gyldig etter pakistansk lovverk som har 16 år som minimumsalder for jenter. Mor kom til Norge på familiegjenforening i 2012.
I forbindelse med reisen til Norge mottok hun falske reisedokumenter, der det sto at hun var født i 1991. Dette betyr at UDI ble forledet til å innvilge familegjenforening med en mindreårig, noe som norske domstoler har ansett i strid med «ordre public». Dette er en ulovfestet regel innen internasjonal rett, som gir domstoler anledning til å nekte å anerkjenne en utenlandsk rettshandling – i dette tilfelle et ekteskap som heller ikke var gyldig i det landet ekteskapet ble inngått – dersom en anerkjennelse vil stride mot «den alminnelige rettsfølelse». UDI fikk altså opplyst at hun var 18 år da ekteskap ble inngått, mens hun i realiteten bare var 14 år. Hun kom til Norge som kone bare 17 år gammel.
Den gamle leksa – «syk mor»
Paret fikk to barn, som begge er født i Norge. Partene flyttet fra hverandre i 2017 og ble separert i 2018. Etter samlivsbruddet ble det inngått avtale om at barna skulle bo fast hos mor og ha samvær med far to ganger i uken. Partene skulle fortsatt ha felles foreldreansvar for barna.
Våren 2018 fortalte far at hans mor i Pakistan var alvorlig syk og ba om å få ta med barna på besøk til henne, noe mor samtykket til. Det var mor som hadde barnas pass, men muligens ante hun uråd fordi hun fikk far til å underskrive på en «garanti» der han bekreftet at formålet «utelukkende var for å søke om visum til Pakistan for å gjennomføre en reise dit i sommer, slik at vi bl.a. kan reise for å besøke min syke, gamle mor».
Far og barna reiste fra Norge 24. juni 2018, og meningen var at de skulle returnere i slutten av juli. Men barna kom aldri tilbake, og mor har heller ikke snakket med dem siden de dro fra Norge. Mor politianmeldte derfor forholdet i august 2018.
Det var kontakt mellom fars forsvarer og politiet i august 2019, i forbindelse med at far ønsket reisedokumenter til Norge. Politiet ba ham da ta med seg barna tilbake til Norge. Far ankom Stavanger alene i oktober 2019 og meldte seg for politiet. Etter det ble han umiddelbart varetektsfengslet.
Trengte helsehjelp og penger
For tingretten forklarte far seg og begrunnet sin retur til Norge med at han trengte helsehjelp og stønad fra NAV. Barna, nå på fem og syv år, er det visstnok ikke så nøye med.
Tingretten uttaler følgende i dommen:
(…) det dreier seg om en grov omsorgsunndragelse. Spesielt det forhold at tiltalte ikke har besørget noen kontakt mellom barna og mor, som har vært deres hovedomsorgsperson siden de ble født, har vært en stor belastning for henne, og sikkert også for barna. Det vises herunder til at far heller ikke tok barna med seg da han selv returnerte til Norge i oktober 2019, men først og fremst synes å være opptatt av egne helseproblemer, og mulighet for inntekt og stønad i Norge. Far har forklart for retten at barna ikke ønsket å bli med ham tilbake til Norge, men sett hen til at barna nå er fem og syv år gamle, tillegger retten ikke denne forklaringen noen vekt overhodet. Far har heller ikke etter returen til Norge i oktober 2019 gjort noe for å opprette kontakt mellom mor og barna, noe han etter rettens mening klart kunne ha bidratt til, hvis han hadde ønsket. Mor har på sin side forklart at det vil være farlig for henne å returnere til Pakistan etter samlivsbruddet med far, noe retten etter bevisførselen også legger til grunn. (min uthev.)
Det er ingen muligheter for mor å reise for å hente barna selv. Området familien holder til i ligger i et lovløst stammeområde (Tribal Area) nær grensen mellom Pakistan og Afghanistan som er beryktet for omfattende uro og terrorvirksomhet, og som Utenriksdepartementet (UD) advarer sterkt mot å oppsøke.
Mor har ingen kontakt med barna, så hun aner ikke engang om de er i live. Og hvis hun skulle finne på å reise dit, vil hun neppe få dem med tilbake til Norge.
Press og trusler – og latterlig lav dom
Dessuten forklarte mor seg i detalj om det presset og den vedvarende pågangen, inkludert trusler, som hun er blitt utsatt for, ikke bare fra fars familie, men også sin egen, etter at hun valgte å bryte ut av ekteskapet. Formålet med dette har vært å overtale henne til å gjenoppta samlivet og ekteskapet med far.
Lagmannsretten har ansett dette som straffeskjerpende og skriver følgende i dommen:
Dette er å anse som grovt utilbørlig press som etter lagmannsrettens vurdering har utspilt seg som direkte utslag av såkalt «æreskultur». Mor har videre forklart at hun har fått formidlet fra fars familie at den eneste måten hun kan få treffe barna igjen, er ved å flytte til Pakistan, og gjenoppta samlivet og ekteskapet. Lagmannsretten er ikke i tvil om at mors forklaring om disse forhold i alle hovedtrekk medfører riktighet, og at hennes frykt for eget liv og helse ved selv å dra til Pakistan for å oppsøke barna, på ingen måte er grunnløs.
For dette ble far dømt til 2 års ubetinget fengsel av Stavanger tingrett, men straffen ble skjerpet til 2,5 år av Gulating lagmannsrett. Til fradrag kommer 116 dager i varetekt. Hvis han oppfører seg pent i fengselet så slipper han ut etter 2/3 sonet straff med fradrag av de 116 dagene, det vil si etter ca. 1 år og 4 måneder. I fengselet får han gratis kost og losji, og dessuten behandling for de helseproblemene som gjorde at han reiste tilbake til Norge – uten barna. Når han slippes fri står NAV parat med støtte til bolig og livsopphold.
Men i de lovløse områdene mellom Pakistan og Afghanistan vil det vokse opp to norske statsborgere, som nok vil få høre hvor forferdelig menneske deres mor har vært som forlot både dem, og deres far, som «måtte velge» å bo i et land langt borte, der alle er vantro og familiens ære ikke betyr noe.
Det står på viljen
For mor er det en mager trøst at hun ble tilkjent en erstatning på 50.000 kroner. Dette beløpet vil neppe far kunne betale, så også det er det staten, altså du og jeg, som må legge ut.
Denne saken er ikke enestående, ingen må tro det. HRS har flere ganger tatt opp problemet med at norske barn etterlates i foreldrenes hjemland, også på koranskoler. Felles for alle sakene er at norske myndigheter har minimale muligheter til å bistå herboende med å få barna trygt tilbake til Norge. Med de relativt lave straffene som gis for barnebortføring, så kan det lett tenkes at et opphold i norsk fengsel ikke er spesielt avskrekkende.
I dette tilfellet ble det en straffesak ut av det, men det skyldes utelukkende at mor anmeldte forholdet – all honnør til henne -, i tillegg til at far kom tilbake til Norge, meldte seg frivillig og erklærte seg skyldig etter tiltalen. Når det gjelder utsendelse av barn til koranskoler eller annet i Pakistan eller Somalia, er gjerne begge foreldrene med på det. Siden de er barnets verger kan de selv bestemme hvilke skoler i inn- og utland barna skal gå på. Da blir det heller ingen sak i retten.
For å få slutt på dette uvesenet er eneste utvei å angripe saken der det svir mest – og det er på lommeboken. Der norske barn etterlates i utlandet må all økonomisk støtte til foreldrene begrenses til det som er helt nødvendig for livsopphold, og det til barna er tilbake i Norge. For å få aksept for at barna er på en utenlandsk skole må dessuten foreldrene kunne dokumentere at den utenlandske skolen tilfredsstiller norsk lærenorm, slik som HRS har foreslått siden 2004, og skolene må være i et land som UD ikke advarer mot. Brudd på disse forutsetninger må kunne straffeforfølges. I tillegg må det kunne drøftes tilbakekall av norsk statsborgerskap.
Det er mulig å gjøre noe med det slik at antall norske barn som utsettes for disse overgrepene kan bli redusert. Men det krever politisk vilje. Om slik vilje finnes i dagens Regjering eller Storting, er mer enn tvilsomt.