«Akkurat nå er debatten om rommet for frie ytringer mange steder på vei ned i et gjørmebad der følelser, politikk, prinsipper, lov og generelt raseri blandes sammen», hevdet konserndirektør for nyhetsmedier i Schibsted, Siv Juvik Tveitnes, og konsernredaktør i Schibsted, Einar Hålien, i en kronikk i Aftenposten 6. juli i år.
Dét er det ikke vanskelig å være enig i, men dette «gjørmebadet» har ikke oppstått «akkurat nå». Gjørmebadet har utviklet seg over tid og handler ikke ensidig om sosiale medier, som kronikørene sikter til, men vel så mye om utviklingen i mainstream media (MSM). «Globalt ser det ikke lyst ut for ytringsfriheten, men det ser heller ikke lyst ut for tilgangen på etterrettelig informasjon spredt gjennom de sosiale nettverkene», fortsetter Tveitnes og Hålien, uten å nevne at det ikke bare er «etterrettelig informasjon» vi finner i MSM. Det handler både om politisk slagside, aktivisme og hva som ikke vies oppmerksomhet.
I tillegg handler det om det tvilsomme prosjektet Faktisk.no, opprettet for å drive faktasjekking av det offentlige ordskiftet i Norge og avsløre såkalt «fake news», finansiert av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Amedia og Polaris Media (for sistnevnte er Schibsted ASA største aksjonær). Etter min mening har Jon Hustad i dagens Dag og Tid helt rett når han påpeker at «Faktisk.no driv med sterkt vinkla journalistikk og manglar kompetanse. Dei har vorte ei vanleg norsk avis».
Journalistenes røde Storting
MSM har utviklet seg i en forferdelig gal retning de siste årene, noe som ikke minst handler om deres kamp mot alternative medier. Dette ble også avslørt av Nettavisens Gunnar Stavrum da en intern e-post kom på «avveie» i offentligheten (juni 2018), der Stavrum blant annet skrev «Vi har massiv lekkasje til tre farlige konkurrenter på høyresiden av politikken: Rights, Document og Resett (og – utrolig nok – bloggen til Pål Steigan)». Akkurat dette med «blogg» er jo også aktivt brukt for å degradere det man ikke liker, sammen med det «grusomme kommentarfeltet» – som de fleste MSM for øvrig har fjernet totalt eller redusert betraktelig. En annen faktor er påpekningen fra Stavrum om å tilhøre «høyresiden av politikken», ikke minst siden journalistene beveger seg stadig mer til venstre i politikken. Så kan det jo også nevnes at Nettavisen fra januar 2018 er heleid av Amedia (tidligere Norsk Arbeiderpresse).
I et notat fra Civita, «Norske journalister går stadig mer til venstre – hva betyr det for den politiske journalistikken?» (juni 2020), fremkommer journalistenes røde Storting (her presentert for de siste tre årene):
Ap, SV, MDG, Rødt og Sp ville til sammen fått i underkant av 76 prosent, tar vi med KrF (2,5 prosent) snakker vi i overkant av 78 prosent. Høyre, Venstre og FrP ville til sammen fått i underkant av 21 prosent. Det er svært lite representativt for dagens faktiske Storting, altså slik folket har stemt.
Tolkninger
De eneste som tror at journalistenes slagside til venstre i politikken ikke betyr noe, er journalistene selv og deres eiere. Likevel mener de at de er forkjempere for demokratiet og ytringsfriheten, slik som Tveitnes og Hålien poengterer:
«For å beskytte demokratiet og de demokratiske institusjonene må noe gjøres for å hindre systematisk manipulering av millioner av mennesker, ikke minst inn mot valg. Rasisme, oppfordring til vold og trakassering av enkeltmennesker og sårbare grupper må også begrenses digitalt, slik det gjøres i den analoge verden.
Samtidig så må dette gjøres på en måte som ikke rammer ytringsfriheten. Den forsvarlige veien går gjennom lovgivning. I Norge og Sverige har vi allerede bestemmelser i straffeloven som handler om beskyttelse av demokratiet.»
Det de samme da neppe har fått med seg, er at rasisme og trakassering, i motsetning til oppfordring til vold, kommer an på øyet som ser. Det beviser blant annet den såkalte foto-saken mot HRS, der en muslimsk kvinne opplevde seg krenket fordi hun tilfeldigvis ble med på et foto ved inngangen til Oslo City. Statsadvokat Ingrid Vormeland Salte ville ha oss straffet for publisering av bildet, men riksadvokat Jørn Sigur Maurud satte foten ned. Han anså saken som intet straffbart forhold, dertil med en presisering at ingen andre straffebestemmelser var aktuelle i denne saken. Sistnevnte er interessant da heller ikke lover oppfattes entydig, jamfør for eksempel debatten rundt den såkalte rasismeparagrafen (straffelovens § 185).
Heldigvis fikk vi prinsipiell støtte fra Norsk Redaktørforening (NR), Norsk Journalistlag (NJ) og Pressefotografenes Klubb, «heldigvis» fordi de samme organiserer de som lever av presse-, informasjon- og ytringsfrihet. Men MSM har knapt nok nevnt denne prinsipielle saken, kan du gjette hvorfor? Selvsagt, et «alternativt nettsted» som oss tok en viktig kamp for ytringsfriheten, men det er MSM for intolerant til å løfte frem. HRS tilhører ikke «de riktige», vi er nemlig for en bærekraftig innvandring og mener kritikk av islam både er nødvendig og viktig.
Intoleransen
Intoleransen gir mange utslag. 8. juli publiserte en rekke forfattere, universitetsfolk, historikere og journalister et brev i Harper’s Magazine til forsvar for rettferdighet og en åpen debatt. De mener at samfunnsutviklingen går i feil retning, der ytringsfriheten begrenses og truer selve essensen av den frie tanke.
«Utveksling av fri informasjon og ideer er et liberalt samfunns livsnerve, men daglig ser vi at det blir mer restriktivt. Vi er vant til å forvente dette fra den radikale høyrefløy, men sensuren sprer seg stadig bredere i vår kultur: En intoleranse overfor motsatte synspunkter, en tendens til offentlig uthenging og utstøtelse, og en tendens til å begrense komplekse politiske spørsmål med en moralsk sikkerhet», heter det i brevet.
Man skal være temmelig utenfor det offentlige ordskifte om en ikke har registrert denne utviklingen over tid, samtidig som den har akselerert med identitetspolitikkens inntog og eksplodert etter George Floyds død og Black Lives Matter-kampanjen. Så må det legges til at «radikal høyrefløy» er langt mer konservativ i USA enn i Norge, men spørsmålet er om den radikale venstrefløy – etter mal fra USA – utvikler seg i stadig mer ekstrem, og intolerant, retning.
Vi ser det i rasismedebatten og i debatten om «retten til historie», om hvilke historiske skikkelser som fortjener å stå og hvilke som skal fjernes. Ifølge brevskriverne fører dette til intellektuell sensur. Det samme gjelder bøker og filmer som trekkes tilbake, deler som fjernes eller ikke blir publisert. Eller at folk blir sparket fra jobben for ikke å ha de rette meningene, eller der folk velger å tie fremfor å si sin mening i det som stadig mer ligner et meningsdiktatur.
Ut av linjen
«Vi verdsetter en robust og kritisk mottale (counter-speech) fra alle, men det er blitt altfor vanlig med oppfordringer til rask og alvorlig gjengjeldelse som et svar på opplevd overtredelse av tanke og tale», heter det i brevet, samtidig som de viser til at institusjonelle ledere nærmest i ren panikk prøver å redusere skadeomfanget med lite gjennomtenkte og uforholdsmessige reaksjoner til den som tråkker over den aktuelle toleransegrensen.
Skjebnes ironi er det også at flere valgte å trekke seg fra å signere brevet, da de oppdaget at de var i «feil selskap». Det var altså noen som hadde signert som de ikke likte, selv om de var enige i brevets budskap. Det sier det meste, det er ikke hva som blir sagt som er det viktigste, men hvem som sier det.
Vi kjenner det også igjen i New York Times’ debattredaktør, James Bennet, som trakk seg fra stillingen for å ha publisert en kronikk øvrige ansatte og ledelsen ikke likte. Vi kjenner det igjen i lederskribent på Sydsvenskan, Mats Skogkär, som ble omplassert til «ikke-skrivende journalistikk», da han på sin private twitterkonto hadde uttalt seg om venstresidens opphisselse av opptøyene i USA og innvandring. Som vi sa i omtalen av disse sakene: de tråkket over MSMs moralske flokk-kompass.
Vi kjenner det videre igjen i beskyldningene som haglet over forfatter J.K. Rowling (Harry Potters «mor» og en av de som har signert brevet i Harper’s Magazine) fordi hun tillot seg å kritisere kjønnsdefinisjonene transbevegelsen har bestemt, for øvrig beskrevet av Anki Gerhardsen i en artikkel i Aftenposten for to dager siden. Her påpeker Gerhardsen også hvordan pressen vakler:
«Med god hjelp fra pressen griper våpendragerne de autoritæres arsenal og setter forrædermerket på alle som ikke går på linje. Slik blir en diskusjon om grensegang og nyanser en personlig risiko. Slik stanser den saklige og helt nødvendige diskusjonen opp. Og de eneste som ikke er redde for å åpne munnen, er trollene og haterne.»
At jeg ikke er redde for å åpne munnen, gjør meg kanskje til et troll eller til en hater. Men mest av alt forteller det meg at vi som allerede har møtt intoleransen over flere år, også i MSM og hos Faktisk.no, bare er blitt sterkere. Alle beskyldninger om skjulte agendaer, hat, islamofobi eller hva det måtte være, biter ikke på. Vi stiller oss ikke på linje og rekker ut hånden fordi makta rår – vi taler makta midt imot. Vi kneler heller ikke for et meningsdiktatur.
Eller som Gerhardsen avslutningsvis spør:
«Å legge til rette for en åpen og fri debatt er en av grunnpilarene i journalistikken. I Vær varsom-plakaten står det med all mulig tydelighet at pressen ikke skal gi etter for noen som vil forsøke å hindre dette mandatet. Nå gjør vi det hele tiden, og flere er altså aktive pådrivere selv. Hvordan kom vi dit?»
Kanskje fordi MSM verken ser eller hører og ikke vet forskjell på opp og ned i gjørmebadet? Resultatet er at intoleransen er gått til krig mot alle friheters mor, nemlig ytringsfriheten.